Dato: 8. november 2009
Sted: Det kongelige teater, København
Første gang jeg hørte Wilco, avskrev jeg dem kategorisk og nådeløst. Et halvt år senere dro jeg til København for å høre dem på konsert.
Wilco og Neil Young har det til felles, når det gjelder min musikksmak og dens utvikling, at jeg i utgangspunktet ikke ville høre på dem. Neil Young forbandt jeg med grunge, og grunge likte jeg ikke da mine barndomsvenner kastet seg på grungebølgen cirka 1992. Jeg liker ennå ikke Pearl Jam, Soundgarden, Alice In Chains osv., men heldigvis innså jeg vinteren 2009 at det ikke var et likhetstegn mellom Neil Young og grunge selv om Neil Young har vært en enorm inspirasjonskilde for grunge.
At jeg ikke ville høre på Wilco har ingen dypere forklaring enn at Knut Eirik ville spille en plate for meg en gang vi hadde lyttehelg hos ham. Han spilte Hell Is Chrome, men det var sent på kvelden og han og jeg hadde nok konsumert litt øl. Jeg ville ikke høre mer av Wilco. Nå hadde jeg en annen innstilling neste gang jeg fikk anledning til å høre på Wilco.
Heldigvis fikk jeg ørene opp for både Neil Young og Wilco. For de har en del til felles: Balansen mellom det melodiske og vakre og det støyende og eksperimentelle. Neil Young og Wilco har hvert sitt distinkte uttrykk, men filosofien er langt på vei felles, og det setter jeg umåtelig pris på. En søndag kveld i Det kongelige teater, et steinkast fra Nyhavn i København, holdt Wilco en særdeles minnesrik og god konsert.
Salen var som et lite amfi, med seterekker i to plan. Knut Eirik og jeg satt på nest-bakerste rad på gulvplan. Vi drakk Humlefryd og gledet oss. God lyd og stort sett god utsikt. Først varmet Kongsberg-jenta Hanne Hukkelberg opp. Interessant lydbilde, vel fremført.
Litt over klokken 21 entret Wilco scenen. Et rungende «yeah» og klapping fra salen. Jeff Tweedy (bandleder og frontfigur) åpnet på kassegitar og lavmælt med Sunken Treasure, «hvor varm western-guitar og glødende lap-steel finder sammen om Tweedys let sprukne stemme på en måde, som trækker tråde til den country, bandet har været med til at løfte og forny» (Berlingske Tidende).
Utover konserten dro det seg mer opp i et elektrisk og støyende landskap, avløst av vakre, nynnbare melodipartier. Hele tiden en dragkamp mellom det lette og fengende og det tunge og utilgjengelige. Som en oppsummering av hele konserten velger jeg igjen å sitere anmelderen i Berlingske: «Men bandet er meget mere end disse enkle, tudesmukke indslag, og det giver sig her – såvel som på pladerne – udslag i soniske og sine steder syrede rockekskursioner, der ledes an af guitarist Nels Cline, som sender kaskader af støj og skønhed ud over de lange, slyngede forløb.»
Wilco er et band jeg kommer til å gå dypere inn i. Jeg er nå, høsten 2009, inne i en periode hvor jeg søker kompleks musikk som samtidig kan være lett og fengende. Denne balansen er viktig for meg. Wilco leker seg med den på en mesterlig måte – både på scenen og på plate.
Spillelisten:
Sunken Treasure; Remember The Mountain Bed; Company In My Back; I Am Trying To; Break Your Heart; Bull Black Nova; You Are My Face; One Wing; Shot In The Arm; Side With The Seeds; At Least That’s What You Said; Deeper Down; Impossible Germany; Far, Far Away; I’ll Fight; Handshake Drugs; Hate It Here; Walken; I’m The Man Who Loves You
Ekstra: Via Chicago; Jesus, Etc.; Heavy Metal Drummer; Theologians; Poor Places; Reservations; Spiders (Kidsmoke)