Norske artister ga en svært god hyllest av Paul McCartney på 75-årsdagen hans. Under konserten på Rockefeller fikk blodfansen sanger opphavsmannen sjelden eller aldri spiller.
Det er mange sanger å ta av når man setter seg ned med katalogen til Paul McCartney. Å lage en hyllest som har en egenart er ikke lett, men konserten «Birthday – Paul McCartney 75» på Rockefeller søndag 18. juni viste bredden av McCartney, med hovedvekten på sangkatalogen etter The Beatles. Og heldigvis vil jeg si. Paul McCartney selv vil tilfredsstille den store allmennheten, de som stort sett forbinder ham med The Beatles, mens vi som faktisk lytter på musikken hans er mer kravstore.
Bak initiativet til hyllestkonserten stod Frank Hammersland og Jon Erik «Beatles» Høgvold som i 2008 samarbeidet om hyllesten av duoen Knutsen & Ludvigsen på Sentrum Scene. Til å fremføre McCartney over en periode på mer enn 50 år var norske artister som Lars Lillo-Stenberg, Thom Hell, Jan Eggum, Rita Eriksen, Tom Mathisen og Signe Marie Rustad. Konferansier var Finn Bjelke.
Felles forståelse
Hadde det ikke vært for at jeg er en enormt stor fan av The Beatles og Paul McCartney, ville jeg aldri ha gått på denne konserten. Jeg er i prinsippet skeptisk til hyllestkonserter og enda mer skeptisk til coverbands tolkninger. Eller plankekjøring, eller enda verre, radbrekking, av klassikere. Med en viss skepsis kjøpte jeg billett og dro sammen med to andre som definitivt kan sin McCartney.
På et lettbeint og tørt vis innledet Finn Bjelke konserten med noe som kunne minne om et slags vekkelsesmøte, der alle i en felles forståelse var samlet for å gå samme vei. Selvfølgelig med den gjenkjennelige latteren fra radio og et varmt smil til oss som sa: «ja, vi er gærne, men vi digger det!».
Bjelke brukte ikke mye tid på «hvem er viktigst av John Lennon og Paul McCartney», annet enn å understreke at diskusjonen som har herjet i over 50 år for det meste har røtter i musikkjournalistikken. Det er ikke stort mer å utfylle enn at Lennon og McCartney var musikalske brødre som gjorde hverandre til tidenes låtskriverpar i populærmusikken, og at deres svakheter kom mer til uttrykk i tiden etter oppløsningen av The Beatles. Dette til tross, mye vakker og rørende, fengende og definerende musikk har både Lennon og McCartney gitt ut på egenhånd. Mange av disse sangene til kveldens jubilant fikk vi på Rockefeller.
Til å støtte alle vokalistene hadde vi bandet The Love Connection, med bassist Frank Hammersland (fra Pogo Pops) som kapellmester og kvartetten Oslo Strings (tre fioliner og en cello).
Flotte tolkninger
Etter en ganske standard versjon av «Band On The Run» fra 1973, kom Thom Hell inn og sang en veldig troverdig og god tolkning av «Uncle Albert / Admiral Halsey», som var McCartneys første nummer en-hit i USA etter The Beatles. Hells vokal var svært nær originalen, og med en ekte strykerkvartett på scenen måtte dette bli bra! At en av tidenes viktigste popkomponister bruker stryk og blås på synthesizer på konserter er en skam. Det kan umulig være et pengespørsmål om McCartney skal ha med seg syv-åtte ekstra musikere på turné? Thom Hell og storbandet viste hvordan den fengende låten skal spilles live.
Neste høydepunkt for mitt vedkommende var Signe Marie Rustads tolkning av 80-tallshiten «This One», fra albumet som gjorde meg til blodfan, «Flowers In The Dirt». Rustad vekslet mellom å synge tett mot originalen og et bluegrass-mellomspill som var mer Rustad enn McCartney, men som like fullt fungerte veldig fint. Lars Lillo-Stenbergs soloversjon av «Calico Skies» fra platen McCartney spilte inn mens hans kone Linda gjennom nesten 30 år var kreftsyk, «Flaming Pie» var et rørende møte mellom Lillo-Stenberg og McCartney, en nedstemt og personlig tolkning.
Jeg vil også fremheve Tom Mathisens «Baby’s Request» og Sølvuttenes «Eleanor Rigby».
Hårfin balanse
Tolkninger skal være personlige, og tolkninger er et vanskelig tema for blodfansen. Når likner det for mye på helten, når likner det for lite? Skal det likne, eller ikke? Når er det kopi og når er det «noe eget»? Musikalsk var alle sangene nydelig fremført. Spørsmålet handler mer om hvor mye hver enkelt tolkning fenget meg. Noen versjoner ble litt i ubalanse i mine ører, i den forstand at artisten ble for personlig, for eksempel «Blackbird» og «Jenny Wren» når McCartney selv har valgt en mer lavmælt fremføring. Andre versjoner igjen lå vel tett opp mot originalen, og vippet over i coverband-kategorien (som blant venner ikke er en kompliment).
Men når alle sammen ble samlet på scenen for en felles fremføring av «Birthday», klappet et nesten fullt Rockefeller. Jeg smilte, og det samme gjorde mine venner. Totalt sett var denne konserten en bunnsolid hyllest av en av de aller største. Kanskje den aller største.
DISSE SANGENE BLE SPILT:
- Band On The Run
- Uncle Albert / Admiral Halsey (Thom Hell)
- Here, There And Everywhere (Paal Flaataa og Pål Jensen)
- This One (Signe Marie Rustad)
- Baby’s Request (Tom Mathisen)
- Jenny Wren (Rita Eriksen)
- Calico Skies (Lars Lillo-Stenberg solo)
- Early Days (Lars Lillo-Stenberg)
- Let’em In (Bjarte Hjelmeland)
- Yesterday
- London Town
- For No One (Pål Angelskår)
- Blackbird (Marte Wulff solo)
- No More Lonely Nights (Marte Wulff)
- I Will (på norsk) (Jan Eggum)
- She’s Leaving Home (Jan Eggum)
- My Love (Thom Hell og Sølvguttene)
- Eleanor Rigby (Sølvguttene)
- Maybe I’m Amazed? (Rita Eriksen)
- Oh! Darling (Tor Endresen)
- Back In The USSR (Tor Endresen)
- Birthday (alle)