Dato: 11. juni 2009
Sted: Norwegian Wood, Frognerparken
Neil Young var stor i parken.
Mitt forhold til Neil Young er ferskt. Da «alle» begynte og utforske musikken hans på ungdomsskolen, lyttet jeg til hovedsakelig Jean-Michel Jarre, Frank Zappa, The Beatles, David Bowie, Pink Floyd, R.E.M. og jazz. En vesentlig grunn til at jeg ikke før nå oppdaget hvor brutalt vakker Neil Youngs musikk er, skyldes at hans etterkommere byr meg sterkt i mot. Jeg har aldri og kommer aldri til å falle for musikken til band som Pearl Jam, Alice In Chains, Soundgarden osv. Det er så langt vekk fra min smak som det nesten er mulig å komme, til tross for at jeg klart hører elementer av artister jeg liker, som Neil Young og Led Zeppelin. Men grungeband fenger meg ikke. Enkelt og greit.
Heldigvis fikk Knut Eirik meg på andre tanker gjennom mange musikkmaraton vi har hatt det seneste året. Da var det meget beleilig at Neil Young kom innom Norwegian Wood. Konserten vil stå som blant de ti beste jeg noensinne har vært på, og som det kommer frem av mine konsertomtaler, har jeg vært på mange gode konserter.
Neil Young snakker ikke for mye. Han spiller og synger. Men der enkelte andre i Youngs aldersgruppe virker slitne og rustne, høres kanadieren ung og frisk ut. Stemmen er fortsatt lys og kraftig. Gitarspillet er originalt, en unik blanding mellom sårt og støyende. Melodiene balanserer mellom det styggvakre og brutale, og det melankolske og nydelige. Neil Young valgte for det meste kjente og festivalvennlige låter, men han overbeviste meg om at nettopp han kan gjøre det. Og det uten at konserten virket rutinepreget. Young og hans band gikk ikke akkurat på autopilot.
Gjennom drøye to timer vekslet Young mellom akustisk og elektrisk. Han dro enkelte låter lengre ut enn studioversjonen, fikk med seg bandet og lekte med sin egen gullgruve. Eksempelvis under Hey Hey My My (Into the Black). Publikum stod enten og måpte eller klappet og sang med. Young var på noen av de tyngste, elektriske sangene mer aggressiv mot gitaren enn Pete Townshend var i sine yngre dager (om det skulle være mulig). Young stod ikke pent og stille og spilte gitar, han gikk løs på gitaren bestialsk og med livet som innsats, med det resultat at musikken virket enda mer suggsessiv.
Det er vanskelig å velge favoritter fra konserten, den ga et sjeldent godt helhetsinntrykk. En klar sekser.
Spillelisten:
From Hank To Hendrix (fra Harvest Moon, 1992)
Don’t Let It Bring You Down (fra After The Gold Rush, 1970)
Mother Earth (fra Ragged Glory, 1990)
Comes A Time (fra Comes A Time, 1978)
Heart Of Gold (fra Harvest, 1972)
Old Man (fra Harvest, 1972)
Unknown Legend (fra Harvest Moon, 1992)
Hey Hey My My (Into the Black) (fra Rust Never Sleeps, 1979)
Mansion On The Hill (fra Ragged Glory, 1990)
Pocahontas (fra Rust Never Sleeps, 1979)
Words (Between the Line of Age) (fra Harvest, 1972)
Cinnamon Girl (fra Everybody Knows This Is Nowhere, 1969)
Fucking Up (fra Ragged Glory, 1990)
Down By The River (fra Everybody Knows This Is Nowhere, 1969)
Tonight’s The Night (fra Tonight’s The Night, 1975)
Rockin’ In The Free World (fra Freedom, 1989)
Ekstra:
Roll Another Number For The Road (fra Tonight’s The Night, 1975)
Like A Hurricane (fra American Stars’N Bars, 1977)