Dette musikkåret har vært preget av avskjed med gamle helter og oppdagelsen av artister jeg ikke kjente til fra før. Det siste har jeg tenkt å fortsette med.
Ingen (nålevende) stor artist kunne ta avskjed med større verdighet enn Paul Simon. Hans siste konsert i Norge vil i min bok stå igjen som en av de aller største noensinne. Tre nye band har i løpet av 2018 gjort enormt inntrykk på meg: Grateful Dead, Møster og Primal Scream.
Ellers er det vanskelig å komme utenom noen opplagte favoritter, i alle fall ikke når det skjer noe spennende som den nye boksen fra tidenes band, The Beatles. Og en av mine gamle helter har kommet med noe så usedvanlig som en biografisk dokumentar som kategorisk skiller seg ut fra alle andre dokumentarer med «levende legender». Om du liker Eric Clapton eller ei, du må se «Life In 12 Bars».
Paul Simon i Oslo Spektrum
«Når Paul Simon drar ut på avskjedsturné, mener han det. Simon gir seg på topp», skrev jeg dagen etter konserten i Oslo Spektrum. Konserten var ikke bare god, den var rørende, engasjerende og overraskende. Etter mer enn 50 år som profesjonell artist med en katalog som de færreste andre, kunne han ha spilt de mest kjente sangene og takket høflig for seg, men Paul Simon ville det annerledes. Simon trakk frem en rekke sangnumre for oss fansen, og det i nye, nyskapende arrangementer, noen av dem med den avantgardistiske kammergruppen yMusic.
Paul Simon spilte på alle strenger han har – hele spennvidden i ham som låtskriver og musiker ble viet plass gjennom en konsert på to og en halv time. Alle de 26 sangene var en tolkning av ham selv, ikke en parodi. Konserten overgikk alle forventninger. Konserten burde være pensum for alle artister som vurderer (eller burde vurdere) å pensjonere seg.
(Med denne konserten ferskt i minne, dro jeg ikke på Paul McCartneys konsert i København i slutten av november).
Stian Westerhus på Nasjonal Jazzscene
For en konsert! Westerhus kunne gjerne ha toppet min 2018-liste, men Simon er Simon. Sånn er det bare. Men tilbake til en av de mest spennende, norske artister nå, Stian Westerhus. Født på slutten av 1970-tallet, fra Steinkjer kommune. Bachelor i jazzstudier fra Middlesex University under Stuart Hall og master fra Jazzlinja (NTNU). Spilt med blant andre Sidsel Endresen, Jaga Jazzist og Susanne Sundfør. Kjent for sin eksperimentelle spillestil på elgitar.
Konserten på Nasjonal Jazzscene var en fremføring av bestillingsverket «V»: Altoppslukende. Punk i symfoni. Intenst og nervepirrende. Konserten var vakker og drømmende støymusikk. Lydbildet vekslet mellom det sarte og nakne til det brutale og bråkete. Jeg fikk assosiasjoner til Miles Davis’ kompromissløse elektriske periode på 1970-tallet. «V» tok fysisk tak i meg, jeg lukket øynene og forvant langt inn i musikken.
En mer soleklar sekser skal man lete lenge etter. Denne konserten hadde absolutt alt. Alt.
Møster «States Of Minds»
Gode tips skal man ta på alvor! Det tok ikke lang tid fra jeg ble hintet om at denne skiva ville være noe for meg til jeg ble hekta. Saksofonist Kjetil Møster og hans band spiller en oppsiktsvekkende spennende blanding av frijazz, elektronisk og kraut, og en hel del mer. En krysning mellom John Coltrane, CAN og Motorpsycho? Ja takk!
Dobbeltalbumet «States Of Minds» er komplett i så måte. Hodetelefon-musikk som overrasker meg hver gang. Spesielt det 22-minutter lange stykket «Life Wobble» er en sikker vinner for alle som liker å bli utfordret, og få sjela endevendt av god musikk.
Jeff Tweedy på Sentrum Scene
Apropos Paul Simon, Jeff Tweedy er etter min mening dagens Paul Simon, en låtskriver og artist som skriver sanger etter mange av de samme prinsippene som Simon. Sammenlikn selv, lytt! Denne kvelden var Wilcos frontfigur, Jeff Tweedy «a poet and a one man band» i en halvannen time for et fullsatt Sentrum Scene, med sanger fra hele karrieren, fra Uncle Tupelo, via Wilco til den kommende soloplaten «WARM». Soloturneen tok utgangspunkt i Tweedys album «Together At Last», som inneholder sanger han har skrevet for Wilco, fremført av ham alene, kun stemme og kassegitar.
Konserten overbeviste på alle måter. Sangene hadde nakne, sårbare arrangementer, uten alle lydkaskadene med Wilco, men helt åpent med tekst og melodi, selve grunnbjelken. En særs god grunnbjelke.
The Beatles «The Beatles» (aka «The White Album») 50-årsjubileumsutgave på boks
Det første indie-albumet. Det er dette albumet, som kom for 50 år siden. The Beatles la grunnlaget for mye, også en av de største sjangre på 80- og 90-tallet. Det meste peker tilbake på hva John, Paul, George og Ringo spilte inn etter at de hadde vært i India, og meditert, røyka gress og skrevet sanger. Sønnen til Beatles-produsent George Martin, Giles Martin står bak denne nyutgivelsen av det hvite albumet.
Det som for en blodfan er mest spennende her, er demo-innspillingene fra George Harrisons hjem i Esher, derav tittelen «The Esher Demos» (George bodde i Esher, Sussex, sørøst i England på den tiden). Gutta spiller sangene rett ut, før sangene blir produsert. Jeg hører så tydelig ektheten i sangene, hvor skarpe låtskrivere John Lennon, Paul McCartney og George Harrison var i 1968.
Hvem gjør dette i dag, i 2018?
Oppdagelsen av Grateful Dead
Dette bandet krever tid. Det er sagt om Grateful Dead at det er tidenes konsertband. Jeg tror på det. Bandet spilte aldri samme låt lik to ganger, gitarist Jerry Garcia spilte aldri samme solo to ganger. Mye jamming, men også nynnbare sanger som gjør inntrykk.
Jeg har mine kilder, og en jeg kjenner kan Dead. Etter cirka fire år med det oppfattet som masing, var øyeblikket der. Jeg var klar for Grateful Dead! I likhet med CAN og Miles Davis er Grateful Dead musikk som må lyttes på med tålmodighet, og forståes. Jeg er allerede i gang.
Oppdagelsen av Primal Scream
Et viktig band på 90-tallet som jeg kun hørte om den gang, men ikke var veldig opptatt av. Jeg hørte riktignok på «Trainspotting»-filmmusikken, der Primal Scream hadde tittelsporet, en elektronisk instrumental som jeg likte svært godt. Det kuttet ble året etter, 1997, utgitt på «Vanishing Point», som du bare må høre på, om du ikke allerede har skjønt poenget her. Primal Scream er det kuleste bandet noensinne.
Kort oppsummert; bandet er like mye et party-band som lyttemusikk, punk, garasjerock, syre-elektronika, reggae og pop, alt sammen i en herlig blanding! Primal Scream er minst like kunsteriske banebrytende som Radiohead, men er tøffere. Albumet «XTRMNTR» fra 2000 er minst like originalt som «Kid A» (Radiohead), og Primal Scream har siden kommet med aktuelle plater, ingen er like.
David Bowie «Glastonbury 2000»
En mer vital stjerne på festival-konsert? Nei. Bowie er stor, det vet vi, men la oss gå tilbake til Glastonbury-festivalen i 2000. Bowie hadde da to tiår bak seg, hvor det ene (80-tallet) var et dypt fall etter tidenes tiår (70-tallet), og hvor det etterfølgende (90-tallet) var et strev etter å vinne tilbake anerkjennelse, både kunstnerisk og kommersielt.
Før David Bowie døde i 2016, skrev han ned en plan over hvilke utgivelser som skulle komme ut etter hans død. Vi gleder oss over dypdykkket i arkivet fra de bestemte periodene i karrieren, og nå, like før jul, har vi en ytterst energisk konsert.
Nå hersker det ingen tvil om hvem som var den største når vi hører opptaket fra Glastonbury-festivalen 2000, som er blitt omtalt som tidenes konsert på festivalen. Og det er lett å forstå, Bowie er så engasjert, fra start til slutt. Bowie eier festivalen! En lang rekke hits, samt et bredt utvalg fra hans mesterverk «Station To Station». Bedre blir det ikke, ei heller på konsertplate!
Eric Clapton «Life In 12 Bars» (dokumentar)
Den største gitarhelten av dem alle. Slik leste jeg musikkblader og -anmeldelser på 1990-tallet, da jeg var tenåring og sulten. Og ikke noe galt med det, jeg er fortsatt fan av min gitarhelt selv om jeg de siste 15-20 år har brukt langt mer tid på andre artister innen sjangre som jazz, prog, kraut, osv., osv., osv. Men gamle helter har en tendens til å bli stående.
Da jeg fikk nyss om en biografisk dokumentar om Eric Clapton, tenkte jeg at det sikkert ville bli en film som utelukkende ville fremheve hvilken fantastisk gitarist han er/var, og hvor mye han betyr for formidling av blues ut til de store massene. En typisk hyllest av en stor legende. Men nei, og heldigvis ikke. Dette er den beste dokumentaren jeg har sett som lar oss seere bli kjent med mennesket. En tett på-dokumentar om narkotikamisbruk og alkoholisme, angst og fornektelse. Og litt om musikken som fulgte. Utenomekteskapelige barn. Og Conor som falt ut av balkongen i 1991, og som var spiren til Claptons største kommersielle suksess, sangen «Tears In Heaven og albumet «Unplugged».
Kim Larsens bortgang
Jeg var på hytta. Gikk ut på verandaen for å hente noen vedkubber. Ville bare se litt på fjellet, ta en pause. Tok opp telefonen (vi lever jo i smarttelefonens tidsalder, for å si det som Kim ville ha sagt det), og leste at Kim Larsen var død. Jeg gikk straks inn til moren min, og sa «Kim Larsen er død». Hun ble stille. «Så trist! Han hadde så mange flotte sanger».
Ja, han hadde det. Kim Larsen var en av de største, men han var for godt likt. Mitt første møte med Kim var på midten av 1980-tallet da broren min vant «Midt om natten» på kassett i en konkurranse, men han ga den til meg fordi han ikke likte den, og sa at «dette liker vel du». Jeg var da åtte eller ni år, og digget det jeg hørte.
Det gjør jeg fortsatt. «Midt om natten», om rusmisbrukerne og alle dem uten et sted å bo, og politiet som jager dem. Lyder det kjent?
Jeg hørte på kassetten i årene som kom, men så mistet jeg interessen en gang på slutten av 80-tallet da så mange andre spennende artister fattet min interesse. I 2006 skrev jeg musikkanmeldelser og «Gammel hankat» kom på bordet. Et fantastisk album med mye livsvisdom. Jeg var blitt kjent med mange fine folk som delte min musikkforståelse, og vi gikk på mange konserter med Kim sammen. Vi sang med, tok oss noen bayere, og snakket etterpå om sangene og livet. For det er det som var Kim. Han fikk det store, komplekse livet til å lyde fengende og lett i en sang på tre minutter.
Tak for sangen, Kim!
Hva som skjer i 2019
Sånn rent bortsett fra at denne blogger mest av alt liker musikk som ble lagd før, er det fortsatt mye å følge med på: nevnte Møster og Stian Westerhus, men hva med annen, ny norsk jazz, og eksperimentell musikk? Jeg er mest spent på det. Det skjer mye spennende innen det feltet, og på det tyske plateselskapet ECM, som har gitt ut viktige navn som Terje Rypdal og Pat Metheny. Og hva med Susanne Sundfør? 2017-albumet «Music For The People In Trouble» var et sant mesterverk, kommer det noe nytt neste år?
Ellers, det kommer sikkert en ny boks av The Beatles (ja, du vet hvilket album, der de går over et fotgjengerfelt), og mye annet jeg må kjøpe. Uavhengig av året 2019, vil jeg grave mer i eksperimentell musikk som ikke alle nødvendigvis kjenner til. Følg med!