Jeg har vært og er fortsatt mest opptatt av å lytte til musikk, og nyte den musikken jeg liker enn å strebe etter ny og ukjent musikk. Sånn sett har 2017 kun vært en fortsettelse av 2016 og således ikke nevneverdig spennende.
Rett på sak, her er min ti-på-topp-liste over musikkåret 2017, i mine ører:
Susanne Sundfør: «Music For The People In Trouble» (album på CD og LP) og konsert i Oslo Konserthus
Uten tvil årets album hos meg og i de fleste norske musikkredaksjoner. De siste årene har jeg hatt stor glede av Sundførs elektroniske album, og særlig de to siste «Ten Love Songs» og «The Silicone Veil», og fjorårets fantastiske konsert i Oslo Spektrum. Årets lavmælte og (i all hovedsak) akustiske album er en enorm lytteopplevelse, både musikalsk og lyrisk, i all sin storslåtte minimalisme. Sundfør er så naken og direkte at det rører og beveger, og noen ganger nesten gjør direkte vondt.
Konserten i Oslo Konserthus var ikke som de fleste konserter, med en forsiktig fremføring av ny musikk og en tryggere fremføring av gamle hits. Sundfør fremførte kun det nye albumet (en annen låtrekkefølge enn på albumet), med et filmlerret foran seg og bandet med grafisk animasjon presist og smakfullt tilpasset musikken. Dels fordi mine forventninger var mer tradisjonelle og dels fordi konserten var så unik, var jeg nærmest satt ut etterpå.
LES: Susanne Sundfør i Oslo Konserthus
Hillary Hahn og Robert Levin: konsert i Operaen
Den amerikanske fiolinisten Hilary Hahn spilte sammen med klaverist Robert Levin. Konserten var ikke bare teknisk sett på et nærmest ufattelig høyt nivå, men som duo og solister formidlet de følelser og stemninger som traff meg så sterkt at jeg merket at det stivnet i brystet og halsen.
LES: Hilary Hahn og Robert Levin i Operaen
Pink Floyd-utstillingen «Their Mortal Reimains» i London
Pink Floyd betydde mye for meg i ungdomstiden, og var et band jeg kunne drømme meg bort til. Som de fleste tenåringer var jeg usikker på meg selv og den store verden der ute, og derfor var det behagelig å falle inn i helhetlige, konseptuelle album hvor musikk og tekst fløt naturlig sammen i et drømmende lydbilde. I London gikk jeg rett inn i en slags eviglang drømmemodus. Utstillingen var en sann hyllest av Pink Floyd og VM i nerding for mitt vedkommende.
LES: Pink Floyd-utstillingen i London
Terje Rypdal: 70-årskonsert på Nasjonal Jazzscene
Rypdal har jeg hørt mange ganger på konsert og har mange av platene hans på CD. I anledning sin 70-årsdag spilte han to konserter på Nasjonal Jazzscene. Jeg var på den første konserten. På en Terje Rypdal-konsert handler det om «opplevelsen». Rypdal opprettholdt helheten og balansen gjennom hele konserten.
LES: Terje Rypdal på Nasjonal Jazzscene
The Beatles: 50-årsutgave av Pepper på japansk CD-boks
Musikkhistoriens største merkevarenavn tjener fortsatt store penger på sånne som meg som er redd for å gå glipp av noe. Platen «Sgt.Pepper’s Lonely Hearts Club Band» har jeg hørt uendelig mange ganger, men aldri med så god lyd på CD. 1. juni 1967 ga The Beatles ut sitt historisk viktigste album. Musikalsk sett er det en oppfatning blant fans og kritikere at både «Revolver» og «Abbey Road» er sterkere, men ingen kan ta fra Liverpool-kvartetten hvilken innflytelse Pepper har hatt på musikk siden. Boksen jeg kjøpte er en gedigen godtepose for voksne menn med mye fritid og et selektivt syn på pengeforbruk. Her fikk jeg albumet i flere lydmikser, tv-dokumentar og videoer. Lyden er helt glimrende, og mine tidligere naboer (jeg har flyttet, av en annen grunn) fikk særlig høre sangen «A Day In The Life» på et uforglemmelig høyt volum. Denne boksen kommer aldri til å bli støvet ned.
Depeche Mode: konsert i London
Det er 30 år siden det store kommersielle gjennombruddet for det viktigste elektroniske popbandet Depeche Mode med albumet «Music For The Masses», men årets turné var ingen jubileumsrunde. Hovedtyngden lå på den middelmådige platen «Spirit» og et utvalg fra bandets nesten 40 år lange platekarriere. Konserten var velregissert med et allsidig repertoar og et samspilt og lekent band. Det er ingen tvil, dette er en av de beste arenakonserter jeg har vært på. Depeche Mode eide et publikum på 80.000 mennesker.
Oppdaget CAN
Det er flere år siden (kanskje syv, eller åtte år siden) jeg første gang hørte det tyske bandet CAN, men det var i vinter at det gikk opp et lys hos meg. Jeg hørte på albumet «Tago Mago» og da jeg kom til «Halleluhwah» sa det bare «klikk». Som om jeg var 15 år igjen og kunne sitte i timesvis med samme CD. Jeg ble så oppslukt som jeg ikke har blitt på årevis. Endelig «skjønte» jeg CAN! Jeg kommer ikke med en lang avhandling om et av tidenes mest betydningsfulle band nå. Bare lytt!
Radiohead: konsert i Oslo Spektrum
I mine ører er Radiohead og Wilco de to viktigste bandene fra 90- og 00-tallet. Radiohead er mer innadvendte og abstrakte enn Wilco, men begge band er like eksperimentelle. Radiohead var svært samspilte. Alt satt som et skudd, perfeksjonert ned til den minste detalj. Bortsett fra den dårlige lyden der jeg satt og strevde, er min innvending at bandet kjappet seg vel mye med sangene.
LES: Radiohead i Oslo Spektrum
David Torn: konsert på Nasjonal Jazzscene
Dette var en konsert der jeg forsvant inn i massive lydbilder og elegante overganger, men jeg er ikke i stand til å gjengi så mye av hva jeg satt og lyttet til i nærmere to timer. David Torns «Sun of Goldfinger» ble en av de lytteopplevelsene som bare skjedde der og da.
LES: David Torn på Nasjonal Jazzscene
Gamle favoritter om igjen
Som småbarnspappa er det ikke like mye tid som før til å spille musikk. Og det er selvfølgelig helt greit, men da føles det mer naturlig å ty til det kjente og kjære enn stadig presse meg selv (som jeg gjorde før) til å utforske noe nytt. Derfor har jeg i 2017 hørt mye på gamle favoritter som Jean-Michel Jarre, David Bowie, Kim Larsen og Pink Floyd. Og det som regel fra mobiltelefon. Ikke noe hifi-feinschmeckeri der, altså.