Dato: 13. juni 2010
Sted: Norwegian Wood, Frognerparken
Mark Knopfler satt i en kontorstol på grunn av ryggproblemer, men det la ingen demper på konserten slik Dagsavisen, Aftenposten og Dagbladet mente.
«Martin, du er partisk, du har vært fan i 25 år. Slapp av»? Ja, den ser jeg kommer. Men, jeg skjønner ikke kritikken til de tre nevnte aviser. Konserten er slapp, fordi Mark Knopfler sitter i en stol, konkluderer avisene. For å si det sånn: helt siden Brothers In Arms-turneen i 1985/1986, har ikke en Dire Straits-/Mark Knopfler-konsert akkurat vært et maraton. Så, hvis tre store norske aviser ikke har skjønt det ennå, er jo det deres problem.
Knopfler satt og spilte. Han sa ikke så mye, men det har han aldri gjort. Knopfler satt for det meste rolig, bortsett fra når han svingte mot medlemmene i bandet for å gi signaler. Han løp ikke før, og kommer ikke til å løpe når ryggen er fin igjen.
Mark Knopfler har alltid stått ganske støtt midt på scenen. Gitarspillet kan man ikke utsette mye på. Hverken før eller nå. Og Knopfler kom da vitterlig nok med en rekke tørre og lune kommentarer fra scenen om hvorfor han satt i en stol. Publikum lo, forståelig nok. Lo de tre norske anmelderne? Knopfler har sans for humor, på typisk engelsk understatement-vis. Etter Sultans Of Swing klippet og slipte Knopfler negler, mens han humret og smilte litt tørt. Man flirer av sånt. Noen ivrige fans helt foran bestemte seg for å begynne å synge Olè, Olè, Olè for å se om Mark Knopfler ville spille sammen med. Tilslutt ble hele badet med og da dro Mark til og spilte til vill jubel. Moro.
Rent musikalsk var konserten i Frognerparken en slags del II av konserten i Spektrum for to år siden. Stor vekt på Knopflers folkemusikk og folk-inspirerte rock, særlig fra albumet Get Lucky og de tidligere soloplatene Golden Heart, Sailing To Philadelphia og The Ragpicker’s Dream som dannet rammen for kvelden. Flere av de gamle Straits-slagerne var omarrangert i folkemusikkstil, som den episke Telegraph Road, balladen Brothers In Arms og den vonde kjærlighetssangen Romeo & Juliet.
Høydepunkter:
- Konsertens åpningslåt, Border Reiver og finalesang, Piper To The End (hhv. første og siste sang på Get Lucky)
- Done With Bonaparte (fra Golden Heart, fremført som ekte unplugged, fullt folkeorkester)
- Marbletown (folkelåt fra The Ragpicker’s Dream som bygger seg opp mot et ekstatisk klimaks, gamle folkeinstrumenter møter elgitar)
- Speedway To Nazareth (fra Sailing to Philadelphia, litt Straits-aktig sololåt, men fremført etter samme oppskrift som Marbletown)
- Romeo & Juliet (fra Making Movies, en svært neddempet, men like sår versjon)
- Telegraph Road (fra Love Over Gold, min favorittsang, alltid solid og stilsikkert)
- Brothers In Arms (fra albumet ved samme navn, litt lei av denne klassikeren, litt som når Paul McCartney synger Hey Jude, men Knopfler gir sin evigaktuelle krigspolitiske ballade en vitamininnsprøyting med folkepreget)
Mark Knopfler ga rikelig med plass til sine dyktige musikere gjennom konserten. Han var mer gitarhelt i Dire Straits, men har ikke glemt sine evner, han fremstår bare som mer demokratisk. Og det virker som han trives i den rollen. Mange smil og vink fra scenen. Under Speedway To Nazareth følte Knopfler for å reise seg, til stor jubel fra publikum.
En kritisk innvending er at Knopfler varierer lite på repertoaret. Noen sanger er byttet ut, men for sånne som meg er det lett å skjønne hvilken sang som kommer når i løpet av konserten. Kanskje er seks Knopfler-konserter (Dire Straits i 1992 inkludert) for mye? Ikke for meg, jeg er jo som sagt fan, men jeg hadde allikevel satt pris på mer løsrivelse.
Knopfler er god på folkemusikk, han er god på gitar. Han frir ikke til publikum, han lar musikken tale for seg. Men han leverer godt, og det hver gang. Dyktige musikere, gode låter og en stødig Mark Knopfler – i stolen.
Bandet:
Mark Knopfler: gitar og vokal
Richard Bennett: gitar
Guy Fletcher: keyboard og gitar
Glenn Worf: kontrabass og bassgitar
Matt Rollings: piano, keyboard og trekkspill
John McCusker: fele, fløyte og mandolin
Michael McGoldrick: fløyte og mandolin
Danny Cummings: trommer
Spillelisten:
- Border Reiver (fra Get Lucky)
- Why Aye Man (fra The Ragpicker’s Dream)
- What It Is (fra Sailing To Philadelphia)
- Sailing To Philadelphia (fra Sailing To Philadelphia)
- Coyote (fra The Ragpicker’s Dream)
- Hill Farmer’s Blues (fra The Ragpicker’s Dream)
- Romeo And Juliet (fra Tunnel Of Love)
- Pauseinnslag fra publikum, med bandet: Olé Olé Olé
- Sultans Of Swing (fra Dire Straits)
- Done With Bonaparte (fra Golden Heart)
- Marbletown (fra The Ragpicker’s Dream)
- Speedway At Nazareth (fra Sailing To Philadelphia)
- Telegraph Road (fra Love Over Gold)
- Brothers In Arms (ekstra) (fra Brothers In Arms)
- So Far Away (ekstra) (fra Brothers In Arms)
- Piper To The End (ekstra) (fra Get Lucky)
Mark Knopfler & Emmylou Harris – An Evening Of Duets 2006, Oslo Spektrum
Mark Knopfler – Kill To Get Crimson Tour 2008, Oslo Spektrum