David Bowie var superstjerne i 1973 med albumet «Aladdin Sane». En fredags kveld i 2024 forteller produsent Ken Scott historien.
Dette er et av Bowies mange beste plater. Etter sju-åtte års arbeid mot suksess fra 1964 til 1972 gikk det aller meste Bowies vei etter USA-lanseringen av «Hunky Dory» i 1972 (som kom ut i England året før). I kjølvannet av ikoniske «Hunky Dory» (med den legendariske pianisten og keyboardisten Rick Wakeman) kom Bowies glamrock. Underveis i «Ziggy Stardust»-turneen (1972-73) ga Bowie ut oppfølgeren «Aladdin Sane» (1973).
Bowie ble superstjerne da sangen «Starman» fra «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders Of Mars» ble spilt på det engelske musikkprogrammet på BBC, «Top Of The Pops».
Trodde ikke på Bowie
Ken Scott produserte «Hunky Dory» alene, og sammen med Bowie «Ziggy Stardust», «Aladdin Sane» og coveralbumet «Pin Ups». Scott var lydingeniør på «Space Oddity» (1969) og «The Man Who Sold The World» (1970), før Bowie ble kjent for den store verden. Den første platen kom 1. juli 1967, «David Bowie», i likhet med to andre, langt mer kjente plater, «The Piper At The Gates Of Dawn» (Pink Floyd) og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (The Beatles). Uten noen sammenlikning for øvrig. Bowie hadde på ingen måte funnet sitt uttrykk ennå.
Ken Scott som hadde vært lydingeniør for The Beatles, allerede fra «A Hard Day’s Night» som assisterende lydingeniør i 1964 i en alder av 17 år, trodde ikke helt på David Bowie, og sa derfor «ja» til å være produsent på Hunky og medprodusent med Bowie på Ziggy, «fordi han ville aldri bli til noe stort så da kan jeg gjøre feil». Scotts første miksejobb helt alene var The Beatles-sangen «Your Mother Should Know» fordi The Fab Four stolte på ham. Scott visste ikke hva han skulle gjøre.
Vi lo i Oslo Konserthus Lille Sal denne fredagskvelden i slutten av november. For David Bowie ble en av de aller, aller største. Ifølge mange, og undertegnede inkludert, den aller største artisten vi har hatt. Den lavmælte Ken Scott humret noe beskjedent i møte med lytteklubbvert Kent Horne, som har arrangert Classic Album Sundays i Oslo i ti år (hurra for det!).
Disse arrangementene er top-notch for oss som har for mange plater hjemme.
Bowies vokal alene
Denne kvelden fikk vi høre historien fra Ken Scotts første møte med Bowie i forbindelse med sangen «Space Oddity» (og albumet). Scott spilte utvalgte spor fra sin egen ferske «2024 Stereo Mix (96/24)» av «Ziggy Stardust», i tillegg til noen eksklusive smakebiter fra de originale flersporsopptakene.
Etter en kort pause fortalte Scott om kveldens album, før vi lyttet til 2013-remasteren på vinyl – de aller fleste av oss uten å kikke på mobilen.
«Aladdin Sane» kom midt under glamrocken. Bowie var ikke den første til å gi ut glamrock, men han definerte stilen mer enn noen andre, i form av musikk, kostymer, sceneopptreden og musikkvideoer. Bowie kunne ha lagd helt gjennomsnittlig glamrock og likevel vært en stor artist, men han gjorde mye mer ut av uttrykket på plate og på scenen.
«Ziggy Stardust» ble en form for konseptalbum om historien om Ziggy. Bowie var ikke like konsekvent hele albumet igjennom, men ikke mindre «konsept» enn The Beatles i 1967 med sitt «Sgt. Pepper’s»-album. Man kan ikke si at noen av disse to platene holdt seg til hovedhistorien fra start til slutt, og dermed et helhetlig konseptalbum som ble mote på 1970-tallet, men likevel er de begge to tematisk stilsikkert, historisk sterke.
På «Aladdin Sane» ville Bowie ha «noe avantgardejazz-piano», og Mike Garson ble invitert til studio. Scott fortalte at Garson prøvde alle mulige sjangre før han innså at Bowie ville ha avantgardejazz-piano, så da fikk han det, og det kan høres på selve tittelsporet. Det var ikke vanlig i 1973 å skrive slik pop- eller rock-musikk, og sangen må på alle måter anses som nybrottsarbeid.
Som det meste annet Bowie gjorde på denne tiden, og senere.
Dagens mørke kapittel
Mitt første møte med «Aladdin Sane» var plateomslaget. Jeg husker det som om det var i går. Jeg husker LP-en hjemme. Det rød håret, og det hvitaktige ansiktet. Jeg torde ikke helt å høre på skiva. Tenk det!
Det var mye annen Bowie jeg hørte før «Aladdin Sane». Sanger som «Ashes To Ashes» og «Let’s Dance». Og LP-en «Lodger». Etterfulgt av samle-CD-en «Changes Bowie». Noen år senere kjøpte jeg «Aladdin Sane», og hver gang jeg setter den på, venter jeg på åpningsgitarriffet til «Watch That Man». Det er så kraftfullt! Scott likte det ikke og forsøkte flere ganger i dialog med plateselskapet å endre på det, men det ble aldri forandret. Det var slik Bowie ville ha det. Vokalen langt bak en støymur av elektriske gitarer.
I spørsmålsrunden etter albumlytting ble publikum oppfordret til å stille Ken Scott spørsmål. Mange spørsmål handlet om hvordan det var å samarbeide med en så stor artist som Bowie.
Konklusjonen på hele denne fantastiske kvelden var:
- «Får vi en ny artist som Bowie?»
- «Nei!»
Scott begrunnet dette med at det for det første, mest sannsynlig, ikke fantes blivende artister der ute av Bowies kaliber, men enda mer viktig (synes jeg) er at dagens musikkbransje ikke gir kreative sjeler som kunne ha vært som Bowie sjansen. Strømming er såpass styrt av algoritmer at om du er et «noe sært band» (det er ikke spesielt sært i dag, min kommentar), blir du aldri stor i den store algoritmeverden, og da vil ikke de store plateselskapene satse på deg.
Aldri en Bowie
Eller, sagt på en annen måte: den gang på 1960- og 70-tallet, og til en viss grad på 80- og 90-tallet var det stor takhøyde for eksperimentelle artister til å gjøre kommersiell suksess. Bowie var kommersiell, men med en særegenhet som i stor grad ble verdsatt. Det meste endret seg i den digitale tidsalder fra cirka år 2000.
Frank Zappa eller Captain Beefheart hadde aldri blitt utgitt i 2024.
Vi får heller aldri noe nytt The Beatles eller Fleetwood Mac. Eller Pink Floyd, eller Depeche Mode. Den gang fikk band og artister tid og rom til å utvikle seg. De kunne gi ut «feil» album for så noe senere klare å treffe blinkskudd. Supertramp er et eksempel på akkurat det. Elton John også.
Denne kvelden ga meg ikke nødvendigvis så mye nytt, men det hele var et vakkert gjenhør med noe verdifullt som jeg gjerne vender tilbake til.