Dato: 14. august 2007
Sted: Belleville, Oslo
På eget initiativ ville jeg skrive en featurereportasje om Oslo Jazzfestival for Oslostudenten (den nå nedlagte studentavisen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, red.anm.), om hvilket forhold unge mennesker har til jazz. Her følger en omtale av hver konsert jeg var på under festivalen. Den første konserten var med de unge og lovende musikerne Kris & Jeff Davis, Tony Malaby og Eivind Opsvik.
Canadas unge og svært dyktige pianist Kris Davis tok med seg New Yorks Tony Malaby på saksofon, norske Eivind Opsvik på bass og ektemannen Jeff Davis på trommer. Samtlige medlemmer av den New York-baserte kvartetten hadde spilt i Oslo før, men ikke sammen som et band.
Musikken var krevende å lytte til. Kvartetten spilte progressiv frijazz, som spente fra vakre melodier til kaotiske stemningsbilder, fra det nakne og sårbare til det dynamiske og lekne. Samspillet mellom alle fire musikere var en fryd. Hvordan Kris Davis bygget opp mot et klimaks, fulgt opp av en stadig mer pågående Tony Malaby, en dristig Eivind Opsvik og en oppfinnsom Jeff Davis.
Under 35 Cents åpnet Kris Davis med en nynnbar melodi, mens Malaby dro tonene ut. Hun ble mer aggressiv, mens han holdt igjen. Hun spilte et mellomparti alene, mens de tre andre senere kom inn og bygget opp mot et komplekst og kaotisk lydbilde. Et gnistrende samspill. Jack’s Song var den roligste og mest melodiøse under hele konserten, men det var allikevel viet plass for progressive partier.
Generelt var dette lyttemusikk med stor L. Det var mange nyanser, variasjoner, tema- og taktskifter og forskjellige stemningsbilder og melodisekvenser. Publikum var konsentrert, det føltes som en andakt. Dette var en spennende konsertopplevelse, men jeg tviler på om jeg kjøper noen av platene. Til det er musikken for organisk og dynamisk, en form for musikk som egner seg best på en konsertscene.