Eric Clapton – Norwegian Wood 2011, Oslo

Dato: 9. juni 2011

Sted: Norwegian Wood, Frognerparken

 

Min syvende Clapton-konsert er den nest beste, etter Nothing But the Blues i 1995.

 

Ofte kan Eric Clapton gå raskt inn i autopiloten. Det gjorde han ikke denne kvelden, første gang han spilte på Norwegian Wood. Han er blitt enda mindre snakkesalig enn han var, men til gjengjeld er han mer spillesugen. Spillelisten var bedre i 2006, men Claptons innsats som musiker imponerte mer i Frognerparken.

Han åpnet med Key to the Highway og Tell the Truth. Bare en sang fra den nye platen Clapton. Overraskelsen var at han spilte Tearing Us Apart for første gang siden 1998, ifølge Kristian.

Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente av min gamle helt. Jeg falt av lasset for mange år siden, men når han går på scenen vekkes gamle minner til live. Clapton er ofte kjedelig på plate, men på scenen kan han virkelig skape magi – hvis han gidder. Gitarspillet er kanskje ikke utviklet så mye siden glansdagene på 60-tallet, men på en god dag kribler det når gitarguden gjør det han kan best.

Bandet var som alltid bunnsolid. Nytt er det at Clapton er den eneste gitaristen. Det fortjener sangene, fordi lydbildet blir råere og Clapton må jobbe mer. I 2006 var fire gitarister på det meste og da slapper han mer av.

Det var helt tydelig at Eric Clapton var sjefen i bandet, de andre stod i en sirkel bak ham, og han snakket ikke nevneverdig mye med dem. Nikket knapt nok. Men keyboardisten Tim Carmon tok en glimrende solo under Little Queen of Spades og danset som Billy Preston. Det brøt opp den autoritære linjen litt.

Musikalsk satt det som et skudd, men den akustiske delen kunne ha vært kortere, og generelt kan Clapton variere noe mer på repertoaret.

 

Men alt i alt, jeg gikk ut av Frognerparken med et stort smil denne kvelden.

 

(Real Ones varmet opp. Jeg kjente igjen to låter. Vi stod bakerst og drakk øl. Nikket litt i takt).

 

Bandet:

Eric Clapton (vokal, gitar)

Willie Weeks (bass)

Steve Gadd (trommer)

Chris Stainton (keyboard)

Tim Carmon (keyboard)

Michelle John (kor)

Sharon White (kor)

 

Låtene:

Elektrisk:

Key to the Highway (Layla, 1970)

Tell the Truth (Layla, 1970)

Hoochie Coochie Man (From the Cradle, 1994)

Old Love (Journeyman, 1989)

Tearing Us Apart (August, 1986)

 

Akustisk:

Driftin’ (From the Cradle, 1994)

Nobody Knows You When You’re Down and Out (Layla, 1970)

Same Old Blues (Okie, J.J. Cale, 1975)

When Somebody Thinks You’re Wonderful (Clapton, 2010)

Layla (Layla, 1970)

 

Elektrisk:

Badge (Goodbye Cream, 1969)

Wonderful Tonight (Slowhand, 1977)

Before You Accuse Me (Journeyman, 1989)

Little Queen of Spades (Me and Mr. Johnson, 2003)

Cocaine (Slowhand, 1977)

Crossroads (Wheels of Fire, 1968)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s