Eric Clapton – Back Home Tour 2006, Oslo Spektrum

Dato: 28. juli 2006

Sted: Oslo Spektrum

 

Eric Clapton stilte med nytt band og et noe annerledes repertoar på årets Spektrum-konsert. Et noe behersket publikum, men en lytteopplevelse av de sjeldne.

 

Siden forrige store turné i 2001 har Eric Clapton byttet ut band og foretatt store endringer på repertoaret. I 2001 opplevde jeg Clapton som en soloartist med et stilsikkert og dyktig band i ryggen. Nå, fem år senere, fremstod Clapton mer som et bandmedlem, riktignok som frontfigur, men han ga mye plass til flere av musikerne i bandet.

Robert Cray Band varmet opp med særdeles fengende soulblues, der Bad Influence skapte god stemning i front. Da noen innbitte fans ropte høyt da de hørte Cray annonserte sin signaturmelodi, svarte han med et stort smil «Oh, shut up!». Publikum skulle få høre mer til Crays fantastiske gitarspill og sangstemme i løpet av hovedkonserten. Clapton og Cray har spilt sammen en rekke ganger før, og deres samspill var et av flere høydepunkter denne kvelden.

Med Unplugged (1992) vant Eric Clapton på begynnelsen av 90-tallet et nytt publikum. Det var ikke lenger bare småskjeggete herrer med minner fra 60- og 70-tallet som opplevde sin aldrende helt, nå ble selvfølgelig også kona med. Platesalget økte betraktelig, og tabloidpressen stemplet Clapton som en kynisk underholdningsartist. På en varm julikveld i Spektrum var det mange middelaldrende par å observere, men det lune uttrykket var lagt igjen hjemme. Dette ble kvelden for musikalsk estetikk, der stilen var tøffere enn på mange år.

Cirka klokken 20:30 kom Clapton med et 11-manns sterkt band på scenen. De åpnet med Pretending og gikk rett over på Bob Marley-låten I Shot The Sheriff. Allerede på de to første sangene kunne det røpes hvilken linje Clapton ville legge seg på under konserten, en blanding av rock, blues og soul.

Clapton kuttet ut mange av låtene som er blitt standard på hans konserter, og tok et tilbakeblikk på nesten glemte perler som Derek & The Dominos-sangene I Am Yours og Got To Get Better In A Little While, samt swingrock-låten Everybody Oughta Make A Change. Bare en sang fra det siste albumet, Back Home, ble fremført. Enten stoler ikke Clapton på at de nye sangene er bra nok, eller så gir han bare blaffen og blåser i angivelige regler om at 4-5 sanger fra siste plate må spilles på turné.

Noen obligatoriske klassikere ble det allikevel plass til som en vakker Wonderful Tonight og de tunge Layla og Cocaine.

De to gitaristene, Doyle Bramhall II og Derek Trucks, gjorde flere flotte gitarsoloer gjennom hele konserten. Det kan virke overdådig å ha tre gitarister på scenen, enkelte ganger fire, men Clapton hadde for denne turneen valgt å fremheve sine musikere i større grad enn på de siste turneene. Det var en fryd å høre på, ikke bare for undertegnede, men tydeligvis også for majoriteten av publikummet som sådan. Det ble også plass til Robert Cray på to sanger. Han fremførte Old Love og Crossroads sammen med Clapton. Førstenevnte sang skrev de sammen for albumet Journeyman. Sistenevnte avsluttet konserten, og siden både Clapton og Cray er dypt forankret i bluesen var det naturlig å runde av forestillingen med denne Robert Johnson-klassikeren.

Publikummet var for det meste behersket, men denne konserten var en lytteopplevelse av de sjeldne. Gitarsamspillet er allerede nevnt, men også organistene Chris Stainton og Tim Carmon må fremheves. Musikken var det eneste budskapet. Clapton er en sjenert person som snakker lite med sitt trofaste publikum. Han sa ikke stort. Da konserten var over hevet han høyrearmen, smilte og gikk av scenen. Det skal allikevel nevnes at han smilte mye gjennom hele konserten og virket mye mer inspirert og fornøyd enn for fem år siden.

 

Eric Clapton gjorde en annerledes og meget god konsert sammenliknet med tidligere ganger. Men et åpent spørsmål til slutt, savner Clapton å være i band?

 

Band:

Eric Clapton – gitar, vokal

Doyle Bramhall II – gitar

Derek Trucks – gitar

Chris Stainton – keyboards

Tim Carmon – keyboards

Willie Weeks – bass

Steve Jordan – trommer

Michelle John – kor

Sharon White – kor

Simon Clarke – saksofon

Roddy Lorimer – trompet

Tim Sanders – saksofon

 

Spesiell gjest: Robert Cray (gitar, vokal)

 

Spilleliste (hhv. album og komponist i parentes):

1)      Pretending (fra Journeyman) (Jerry Williams)

2)      I Shot The Sheriff (fra 461 Ocean Boulevard) (Bob Marley)

3)      Got To Get Better In A Little While (fra Live At The Fillmore) (Eric Clapton)

4)      Old Love (fra Journeyman) (Eric Clapton/Robert Cray)

5)      Everybody Oughta Make A Change (fra Money And Cigarettes) (Sleepy John Estes/Eric Clapton)

6)      Motherless Children (fra 461 Ocean Boulevard) (Trad.arr: Eric Clapton/Carl Radle)

7)      Back Home (fra Back Home) (Eric Clapton)

8)      I Am Yours (fra Layla) (Eric Clapton/Nizami)

9)      Nobody Knows You When You’re Down And Out (fra Layla) (Jimmie Cox)

10)  Running On Faith (fra Journeyman) (Jerry Williams)

11)  After Midnight (fra Eric Clapton) (J.J. Cale)

12)  Little Queen Of Spades (fra Me And Mr. Johnson) (Robert Johnson)

13)  Further On Up The Road (fra EC Was Here) (Joe Veasey/Don Robey)

14)  Wonderful Tonight (fra Slowhand) (Eric Clapton)

15)  Layla (fra Layla) (Eric Clapton/Jim Gordon)

16)  Cocaine (fra Slowhand) (J.J. Cale)

17)  Crossroads (ekstra) (fra Wheels Of Fire) (Robert Johnson)

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s