Red Hot Chili Peppers – Telenor Arena 2016

Dato: 8. september 2016

Sted: Telenor Arena, Bærum

Red Hot Chili Peppers var aldri spesielt samspilte eller musikalsk sterke i Telenor Arena. Det var mest resirkulering av gammel moro.

Mine forventninger var ikke nevneverdig høye etter totalslakt i danske aviser etter sommerens konsert på Roskilde, men det la jeg til side da jeg ankom Telenor Arena på Fornebu. Jeg er ingen blodfan av Red Hot Chili Peppers (RCHP), men var nysgjerrig og ville gi gutta fra California en sjanse. Jeg liker flere av låtene.

Konserten på Telenor Arena var den første konserten i Norge på 13 år. Siden starten i 1983, har bandet solgt over 60 millioner album, og i 2012 ble RHCP innlemmet i The Rock and Roll Hall of Fame.

Når jeg går på konsert, vil jeg bli engasjert og revet med, eller som en jeg kjenner pleier å si: «Jeg vil føle noe». Som regel når jeg går for å høre en favorittartist, analyserer jeg hvert akkordskifte og gitarklang ned til minste detalj, men det kan jeg ikke her. Jeg må bedømme bandet etter totalopplevelsen; samspill, variasjon, overraskelser, publikumskontakt, energi, stemning. For å nevne noen generelle kriterier. RHCP treffer tidvis denne kvelden på flere av parameterne, men betydelig fra full pott.

Etter en forholdsvis interessant oppvarming av jenteduoen (gitar og trommer) Deap Valley, entret RHCP scenen like før klokken 21, med en instrumental, jam-introduksjon som gled over i «Dark Necessities» fra årets album «The Getaway». Det låt ikke bra, og det fortsatte dårlig i flere låter. Første halvdel var det mye som ikke stemte helt. Dårlig samspill, lange intetsigende jammer som avslutning på låter og grøtete lyd. Anthony Kiedis sang heller ikke alltid like rent. Gutta hoppet mye i begynnelsen. Da de sluttet med det og lyden var bedre balansert, var også musikken bedre. Fra sang nummer ni, «Snow (Hey Oh)» satt det meste bedre. «Sir Psycho Sexy» og «Give It Away» (som siste sang) var også høydepunkter.

RHCP er et band av 80-/90-tallet, noe også konserten bar tydelig preg av. Sist bandet ga ut en spennende skive, var med «Californication» for 17 år siden. Vi fikk flere låter fra «Mother’s Milk», «Blood Sugar Sex Magik» og nevnte «Californication». Da løsnet det også mer blant publikum og det smittet tilbake på bandet. Men dette var heller unntaket enn regelen. For ofte spilte RHCP seg gjennom låten og gikk videre til neste.

Lysshowet passet ikke helt til musikken. På mange måter var Telenor Arena en for stor arena for RHCP. På Sentrum Scene hadde gutta fått mer kontakt med oss. Videografikk og bevegelige lysslynger over gulvet stod ikke til musikken. Jeg forbinder video og lys med mer abstrakt musikk, der visuelle effekter utfyller lydbildet. Lyssettingen passet til funk-elektronika-hybriden «Go Robot» riktignok.

I andre halvdel fant gutta i større grad tonen seg imellom og med publikum. Litt allsang (blant de aller fleste) og noe dansing (for dem nede på gulvet) var det også under «Californication» og «Under The Bridge». RHCP fikk aldri den nærkontakten med publikum som kjennetegner de aller største, til tross for at vokalist Anthony Kiedis hopper energisk og går på henda inn på scenen, og at bassist Michael «Flea» Balzary sier at den norske kongen er kul.

Konserten bar mer preg av å blåse liv i et repertoar og konsertfremføring som sikkert fungerte langt bedre for 20-25 år siden. Nå handler heller ikke RHCP om spillemessige, utsøkte detaljer og uventede vendinger i lydbildet. Det er heller ikke tett samspill ned på minste detaljnivå. Her er det mer full trøkk i en miks av funk, rock og pop.

Konserten med RHCP ble aldri imponerende god, men greit nok.

Advertisements