Elvis Costello – Detour 2017, Sentrum Scene, Oslo

Dato: 27. februar 2017

Sted: Sentrum Scene, Oslo

Da har jeg vært på Elvis Costellos solokonsert. Jeg ble rastløs og sidemannen holdt på å sovne.

Mange sier at musikk kun handler om smak. De tar feil. Det finnes musikk som objektivt sett er bra, men som man selv ikke liker. Og det finnes god musikk og dårlig musikk. For meg er Elvis Costello en artist jeg anerkjenner som låtskriver og som jeg derfor har vært nysgjerrig på, men noen fan blir jeg nok aldri.

Mandag kveld stod han alene på Sentrum Scene i to timer under sin «Detour»-turné. I mine ører ble dette lange to timer.

Jeg kom med et åpent sinn, litt av frykt for å gå glipp av noe, hvilket jeg har gjort en rekke ganger før med andre band og artister. Ifølge Paul McCartney har Elvis Costello vært den eneste låtskriveren han har samarbeidet med etter The Beatles som kunne sammenliknes med John Lennon. Jeg forventet ikke noen sanger fra «Flowers In The Dirt» (1989), men nysgjerrig på Elvis Costello var jeg.

Før konserten hyllet Costello seg selv ved å vise musikkvideoer med seg selv på en gigantisk gammeldags tv-skjerm. Jeg tenkte at det var vel ego, men lot det ligge i påvente av selve konserten. Til stor jubel fra salen kom Costello lett joggende inn med solbriller og rød hatt, og åpnet med «Watch Your Step». Jeg trampet lett med. Costello kastet av seg hatten og gikk i gang med «Accidents Will Happen», en av de mer kjente låtene. Jeg trampet litt mindre, og reagerte på at fremføringen av sang nummer to liknet vel mye på fremføringen av sang nummer en. Jeg lot det likevel ligge i håp om at det ville forandre seg. Det gjorde det ikke.

Min største innvending mot Elvis Costello er at mange av sangene hans blir like hverandre. Det er tilløp til noe spennende her og der, men han spiller like hardt på gitaren om det er kassegitar, el-gitar eller ukulele, om det er punk, rock, pop eller ballade. Han synger med samme intensitet også. Jeg savnet mer variasjon og nyanser.

Etter et knippe låter satte Costello seg ned bak flygelet. Ikke det at det bød på mer variasjon i uttrykket, må jeg nok si. Jeg satt med en følelse av at jeg hadde hørt nok, og så i øyekroken at min sidemann duppet av. Jeg hvisket: «Sovner du?». Svaret var «ja».

I 1996 hørte jeg Bruce Springsteen solo i Oslo Spektrum under Tom Joad-turneen. Selv om jeg ikke er noen stor fan av Springsteen satt jeg helt målløs i to og en halv time. Springsteen har sangene, engasjementet, innlevelsen, variasjonen og nerven. Jeg kunne nærmest kjenne på gnisten som kom fra scenen. To gitarer og ett munnspill. Og en god blanding av kjente sanger i nye arrangementer og mindre kjente sanger for kjernefansen. Vi fikk alle vårt og enda mer enn som så. Costello byttet gitarer mange ganger, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Det låt stort sett likt uansett. Og noen stor pianist er han heller ikke. Noen av pianoballadene var i overkant seige og lange, og hadde vært sterkere låter om de var kortet ned på.

Gjennom hele konserten ble det vist arkivbilder med Costello fra store deler av karrieren. Det fungerte for det meste greit og var et fint supplement til sangene. Han brukte også en del tid på å hylle sine foreldre og bestefar og hva de hadde betydd for ham som musiker. Jeg tenkte igjen på Paul McCartney og på hvilken måte han hyller The Beatles gjennom hitparade og arkivfilm. Forskjellen mellom McCartney og Costello, er at førstnevnte er stor nok til å gjøre det med stil. McCartney forvalter en musikalsk arv, Costello hyller seg selv gjennom en middelmådig konsert.