Paul Simon – The Graceland Tour 2012, Oslo Spektrum

Dato: 24. juli 2012

Sted: Oslo Spektrum

 

Mine forventninger til denne konserten var skyhøye. Og de ble innfridd.

 

I 1986 ga Paul Simon ut sin viktigste og mest kontroversielle plate, Graceland, som han hadde spilt inn med sørafrikanske musikere. Simon trosset kulturboikotten. Platen fikk blandede kritikker da den kom og flere aviser, deriblant norske, nektet å anmelde albumet. Turneen i 1987 skapte debatt. I dag regnes platen som en klassiker.

Simon er på 25-årsjubileumsturné med Graceland-bandet som var med på platen og 1987-turneen. Av ni konserter i Europa er to i Norge, Oslo og Bergen.

Denne konserten kunne ha blitt en patetisk opplevelse, en mimrestund for å tjene penger på et stort merkevarenavn. Men mitt inntrykk er at den gjensidige musikalske forståelsen Simon og hans sørafrikanske musikere skapte på Graceland, ble gjengitt i all sin bredde i Oslo Spektrum. At Simon og co tjener godt på denne turneen er da mindre vesentlig.

19:40 entret Paul Simon og hans faste band scenen og åpnet med Kodachrome, som gled rett over i Gone At Last. Tørrvittig sa Simon at det var hyggelig å være her, eller rettere sagt at han hadde på følelsen at kvelden kunne bli en fin opplevelse. «Pleasure». Midtveis i konserten skrek en publikummer: «It’s a pleasure!». Simon svarte med et anerkjennende nikk og et lite smil.

Den første timen fremførte Simon et utvalg sanger fra hele solokarrieren, opp til fjorårets So Beautiful Or So What, med én Graceland-sang (That Was Your Mother) som et hint om hva som var kveldens tema.

A capella-gruppen Ladysmith Black Mambazo innledet Graceland-seksjonen med to egne sanger, som også finnes på konsertfilmen The African Concert. Da Ladysmith Black Mambazo fremførte Diamonds On The Soles Of Her Shoes sammen med Simon og Graceland-bandet, kokte det i Spektrum. En drivende lett rytme dro den nynnbare sangen om møte mellom fattig og rik og drømmen om et bedre liv fremover.

Totalt spilte Paul Simon 10 av 11 sanger fra Graceland. Men han ga også rikelig med plass til Ladysmith Black Mambazo og hans mentor for Graceland-prosjektet, Hugh Masekela. Alle i Spektrum reiste seg og danset til Bring Him Back Home. Det norske publikummet pleier å sitte med armene i kors under konserter og klapper sjelden mer enn høflig.

Masekela imponerte særlig under Stimela med glitrende trompetspill og togliknende hyl.

Inn kom Simon igjen og fremførte resten av Graceland. Et rullende og stramt arrangement på tittelsangen og en leken og drivende god You Can Call Me Al.

Kontrasten blir stor og definerende for Paul Simon som låtskriver og musiker når første ekstranummer, rett etter You Can Call Me Al, er et solonummer av Sound Of Silence. Simon fikk vist hvor dyktig han er på gitar og at stemmen hans fortsatt holder seg godt, til tross for at han fyller 71 år til høsten.

Paul Simon presenterte hele bredden i sin sangkatalog. Konserten var, for å bruke Kristians uttrykk, en enorm konseptkonsert. Simon gjenskapte den magien som er på albumet Graceland og som kan ses og høres på The African Concert-filmen. Uansett hvilken sjanger han beveger seg i er Simon stilsikker, enten det er viser, gospel, pop, salsa, ska eller sangene fra Graceland. Jeg sier som Tore sa etter konserten: Simon er en kameleon som tilegner seg den rette forståelsen for hvordan musikken skal spilles.

Musikkjournalist Mosnes i Dagbladet kritiserte Simon for at stemmen var for svak under hele konserten. Jeg er enig i at Simon er blitt eldre og at det høres, men stemmen hans i dag svekker ikke fraseringen. Greit nok, Simon tilpasser seg der han må, men stemmen sprekker ikke eller han synger ikke urent. Og stemmen er fortsatt kraftig og fyldig, rytmikken er intakt.

Det er nok av artister på Simons alder som sliter med stemmen og som ikke klarer å synge hverken rent eller uten å skrike. Ingen nevnt, ingen glemt.

Paul Simon fremstår som den mest talentfulle låtskriveren innen pop og rock (eller innen populærmusikk for å si det upresist). Men han har nok ikke høstet den samme anerkjennelsen som Bob Dylan. Likevel er det ikke for drøyt å hevde at Simon er en mye større låtskriver enn Dylan.

Tar vi Simons innflytelse på artister som har debutert etter ham, også i senere år, er det mye som tyder på at Paul Simon er mer aktuell i dag enn da han ga ut Graceland (for å si det som Knut Eirik).

 

Denne konserten er den beste jeg har opplevd. Punktum.

 

Medvirkende musikere:

Turnébandet:

  • Paul Simon: gitar og vokal
  • Vincent Nguini: gitar
  • Bakithi Kumalo: bass
  • Mark Stewart: gitar, cello, saksofon, hjemmelagde instrumenter
  • Tony Cedras: trekkspill, keyboard, gitar
  • Andy Snitzer: saksofon, synthesizer
  • Jamey Haddad: perkusjon
  • Mick Rossi: piano, perkusjon
  • Jim Oblon: trommer, gitar

Graceland-bandet:

  • Paul Simon: gitar og vokal
  • Ray Phiri: gitar
  • John Selolwane: gitar
  • Bakithi Kumalo: bass
  • Isaac Mtshali: trommer
  • Barney Rachabane: saksofon, fløyte
  • Sonti Mndebele: kor
  • Ladysmith Black Mambazo: vokal
  • Thandiswa Mazwai: vokal
  • Hugh Masekela: trompet, vokal

 

Låtene:

Kodachrome (There Goes Rhymin’ Simon, 1973)

Gone At Last (Still Crazy After All These Years, 1975)

Dazzling Blue (So Beautiful Or So What, 2011)

50 Ways To Leave Your Lover (Still Crazy After All These Years, 1975)

Vietnam (cover av Jimmy Cliff: Wonderful World, Beautiful People, 1970)

Mother And Child Reunion (Paul Simon, 1972)

That Was Your Mother (Graceland, 1986)

Hearts and Bones (Hearts And Bones, 1983)

Mystery Train (cover av Chet Atkins: Guitar Man, 2000)

Wheels (cover av Chet Atkins og Hank Snow: The Singing Ranger volume 3, 1994)

Me And Julio Down By The Schoolyard (Paul Simon, 1972)

Slip Slidin’ Away (Negotiations And Love Songs 1971-1986, 1988)

The Obvious Child (The Rhythm Of The Saints, 1990)

 

Graceland:

Hello My Baby (Ladysmith Black Mambazo, Shaka Zulu, 1987)

Nomathemba (Ladysmith Black Mambazo, Zibuyinhlazane, 1992)

Homeless

Diamonds On The Soles Of Her Shoes

I Know What I Know

The Boy In The Bubble

Crazy Love, Vol. II

Bring Him Back Home (Nelson Mandela) (Hugh Masekela, Tomorrow, 1987)

African Sunset (Thandiswa Mazwai, Live In Concert, 2010 )

Stimela (Hugh Masekela, Tomorrow, 1987)

Gumboots

Under African Skies

Graceland

You Can Call Me Al

 

Ekstra:

The Sound Of Silence (Wednesday Morning 3 a.m., 1964)

The Boxer (Bridge Over Troubled Water, 1970)

Late In The Evening (One Trick Pony, 1980)

Still Crazy After All These Years (Still Crazy After All These Years, 1975)

Diskografi:

Simon & Garfunkel:

  • Wednesday Morning 3 a.m. (1964)
  • Sound Of Silence (1966)
  • Parsley, Sage, Rosemary And Thyme (1966)
  • The Graduate – Soundtrack (1968)
  • Bookends (1968)
  • Bridge Over Troubled Water (1970)
  • The Concert In Central Park (1982)
  • Live From New York City, 1967 (2002)
  • Old Friends: Live On Stage (2004)
  • Live 1969 (2009)

 

Paul Simon:

  • The Paul Simon Songbook (1965)
  • Paul Simon (1972)
  • There Goes Rhymin’ Simon (1973)
  • Live Rhymin’ (1974)
  • Still Crazy After All These Years (1975)
  • One Trick Pony (1980)
  • Live From Philadelphia (1981)
  • Hearts And Bones (1983)
  • Graceland (1986)
  • The African Concert (1987)
  • The Rhythm Of The Saints (1990)
  • Paul Simon’s Concert In The Park (1991)
  • Songs From The Capeman (1997)
  • You’re The One (2000)
  • You’re The One In Concert (2001)
  • Surprise (2006)
  • The Library Of Congress Gershwin Prize For Popular Song (2009)
  • So Beautiful Or So What (2011)

 

Oversikten tar for seg studioplater, konsertplater og konsertfilmer. Samleplater, dokumentarfilmer og bokser er ikke tatt med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s