Paul Simon – The Beautiful Tour 2011, North Sea Jazz Festival, Rotterdam

Dato: 8. juli 2011

Sted: North Sea Jazz, Rotterdam

 

Paul Simons nyeste album er et av hans beste. Konserten i Rotterdam var 80 minutter i gledesrus.

Mitt forhold til Paul Simon sier en del om min musikkinteresse. Jeg stiftet først bekjentskap med Simons musikk på videregående da jeg kjøpte CD-en The Concert in Central Park (med Simon & Garfunkel). Jeg hørte mye på platen i et par år, men så dabbet det av. Jeg kikket på Pauls soloalbum, men kjøpte aldri noen. Jeg hørte mange av hans mest kjente sanger på radio og så gjentatte ganger videoen til You Can Call Me Al på TV.

Men da jeg begynte på journalistutdanningen og ble kjent med en musikknerd som var på mitt nivå, kom vendepunktet.

–        Hør på denne!

–        Les teksten, spesielt den strofen!

Det skulle noen helger til og et ukjent antall forsøk på å få meg til å gjøre et dypdykk inn i Simons univers, men til slutt klarte Knut Eirik å overbevise meg. Da jeg så konsertfilmen Graceland – The African Concert, sa det «klikk». Det var ikke bare den fantastiske musikken – Paul Simon har en unik forståelse for mange musikkstiler og til å blande dem sammen til å bli et eget uttrykk, men i særdeleshet stemningen i filmen. Det vises så tydelig hvilke bånd som er etablert mellom Paul og hans band med sørafrikanske musikere. Bare se på Diamonds on the Soles of Her Shoes når korgutta i oransje klær løper ut fra scenen og alle gir Paul en «high five».

–        Vi gjennomførte det! Vi klarte det!

Derfor måtte vi bare komme oss på en Paul Simon-konsert. Kristian skulle være med, men kunne ikke på grunn av jobben. Han var helt i hundre, han hadde hørt Simon på Molde Jazzfestival i 2002 (You’re the One-turneen) og med Garfunkel i Spektrum to år senere. Sistnevnte vurderte jeg å gå på, men hadde ikke råd. Den billigste billetten kostet 1.200 kroner.

Vel fremme i Nederland prøvde Lisa, Knut Eirik og jeg å sikre oss gode plasser i den store hallen. Vi endte opp med helt greie plasser til venstre for scenen. Lyden var overraskende god til å være i en så stor hall. Paul påpekte det under konserten.

Paul blir 70 år til høsten og stemmen er mørkere og ikke like sterk som før, men han ligger milevis foran andre jevnaldrende. Han har rytmen ennå. Det ruller på ekte Simon-vis. Bandet er ikke bare rutinerte, men de får musikken til å gnistre. Paul står i midten av det hele med en nesten tilbakelent stålkontroll. Bare noen små vink og nikk til gutta i bandet.

Det er ikke mange godt etablerte artister som spiller så mange nye låter på en turné. Nå var riktignok Rotterdam-konserten noe kortet ned fordi det var festival. Men konsertene for øvrig denne våren inneholder halvparten av den nye platen. Paul har ikke bare gitt ut en av sine beste plater på årevis, men han vet det så godt selv. Han stoler på sin egen låtskriverteft. Det må også fremheves at repertoaret ikke var et typisk «greatest hits»-sett. Paul trakk frem flere sanger som kan regnes å være mer for de dedikerte tilhengerne – Hearts and Bones, The Obvious Child, Crazy Love Vol. II og Gone at Last.

Hadde konserten vært lenger, ville jeg ha fått You Can Call Me Al, men det jeg hørte var i toppklasse.

Tekstene hans treffer så godt. Ofte er de konkrete og direkte, men gjerne med en dobbeltbetydning. Paul gjør livet så virkelig og forståelig. Og alt til fengende melodier som vokser etter flere gjennomlyttinger.

Ingen Simon & Garfunkel-sanger ble det plass til i Rotterdam, men det tenkte jeg ikke på før konserten var over. Denne konserten hadde det aller meste av hva man kan forvente i løpet av 80 minutter. Paul var definitivt i slaget denne kvelden.

Bandet:

Paul Simon: Vokal, gitar.

Andy Snitzer: Saksofon, synthesizer.

Bakithi Kumalo: Bass.

Jamey Haddad: Perkusjon.

Jim Oblon: Trommer, gitar.

Mark Stewart: Gitar, cello, saksofon, «hjemmelagede instrumenter».

Mick Rossi: Piano, perkusjon.

Tony Cedras: Trekkspill, keyboard, gitar.

Vincent Nguini: Gitar.

Spillelisten:

The Boy In The Bubble (Graceland, 1986)

50 Ways To Leave Your Lover (Still Crazy After All These Years, 1975)

So Beautiful Or So What (So Beautiful Or So What, 2011)

That Was Your Mother (Graceland, 1986)

Hearts And Bones (Hearts And Bones, 1983)

Mystery Train (Chet Atkins-cover)

Wheels (Chet Atkins/Hank Snow-cover)

Rewrite (So Beautiful Or So What, 2011)

The Obvious Child (The Rhythm Of The Saints, 1990)

Slip Slidin´ Away (Negotiations And Love Songs 1971-1986, 1988)

The Afterlife (So Beautiful Or So What, 2011)

Diamonds On The Sole Of Her Shoes (Graceland, 1986)

Gumboots (Graceland, 1986)

Ekstra:

Kodachrome (There Goes Rhymin’ Simon, 1973)

Gone At Last (Still Crazy After All These Years, 1975)

Crazy Love Vol. II (Graceland, 1986)

Late In The Evening (One Trick Pony, 1980)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s