Neil Young & Crazy Horse – Alchemy Tour 2013, Oslo Spektrum

Dato: 7. august 2013

Sted: Oslo Spektrum

Jeg visste at med Crazy Horse ville det bli mye jamming. Denne kvelden ble det for mye.

Neil Young & Crazy Horse har definitivt satt sitt preg på rocken. Live-albumet Live Rust på vinyl låter så friskt og detaljrikt at jeg skulle tro at Neil og gutta stod i stua.

Som vanlig hadde jeg ikke lest setlister på forhånd. Jeg unngikk å høre hva andre Neil-fans jeg kjenner måtte ønske å si om turneen.

Konserten åpner med et absurd teater i stil med Rust Never Sleeps. Flere vimsete herrer i laboratoriefrakker romsterer mellom og rundt de fire enorme forsterkerne på scenen, pakket inn i instrumentkofferter. Blikkene på dem rundt meg, avslører at ikke alle skjønner hva som foregår på scenen. Deretter kommer A Day In The Life i sin helhet over PA-anlegget, mens det absurde teateret fortsetter. Neil Young elsker The Beatles. Under 2009-turneen spilte jo Neil Young sangen sammen med Paul McCartney i Hyde Park.

Crazy Horse og Neil Young entrer scenen. I samme øyeblikk vi tror at konserten skal starte, rulles det norske flagget ned, Neil tar av seg hatten, og Ja, vi elsker spilles over PA-anlegget.

Tøff åpning, men slike påfunn fenger nok den jevne amerikaner mer enn den jevne nordmann. Nordmenn skjønner ikke helt poenget.

I motsetning til konserten i Frognerparken for fire år siden, blir ikke denne en hitparade. Det er helt greit for min del, men skal Neil leke seg med noe mindre kjente låter for det brede publikum, må han finne balansen i jamming og gitarsoli mellom hva som er «passe» og «for mye».

Neil Young & Crazy Horse vier det nye albumet og «låter for kjernefansen» (som Surfer Joe And Moe The Sleaze fra Re-Ac-Tor) mest plass.

Min innvending mot konserten er ikke låtvalget, men lengden på sangene. Det blir nesten slitsomt når de fleste sangene strekker seg opp mot et kvarter, og for mange låter avsluttes med endeløs gitargnukking fra Neil Young og Frank «Poncho» Sampedro.

Men bortsett fra det og en unødvendig cover av den ihjelspilte Blowin’ In The Wind, er konserten god. Neil var spillesugen, Sampedro likeså. Resten av bandet gjør ikke særlig mye ut av seg.

Nakkehårene reiser seg under den akustiske delen (med unntak av nevnte Dylan-låt). Avdelingen åpner og avslutter Neil ved det gamle pianoet, ellers rusler han alene på scenen og synger til oss så nært og direkte.

Jeg setter pris på at musikere driver hverandre frem i ren improvisasjon, men jeg setter samtidig pris på at de stopper i tide. Neil kunne med fordel ha strammet repertoaret mer inn.

Bandet:

Neil Young, gitar og piano.

Frank «Poncho» Sampedro, gitar.

Billy Talbot, bass.

Ralph Molina, trommer.

Låtene:

Introduksjon:

A Day In The Life og Ja, vi elsker

Med Crazy Horse:

Love And Only Love (Weld, 1991)

Powderfinger (Rust Never Sleeps, 1979)

Psychedelic Pill (Psychedelic Pill, 2012)

Walk Like A Giant (Psychedelic Pill, 2012)

Hole In The Sky (ikke utgitt)

Akustisk solo (gitar/piano):

Human Highway (Comes A Time, 1978)

Heart Of Gold (Heart Of Gold, 1972)

Red Sun (Silver & Gold)

Blowin’ In The Wind (Bob Dylan-cover)

Singer Without A Song (ikke utgitt)

Med Crazy Horse:

Ramada Inn (Psychedelic Pill, 2012)

Sedan Delivery (Chrome Dreams, 1992)

Surfer Joe And Moe The Sleaze (Re-Ac-Tor, 1981)

Mr. Soul (Buffalo Springfield, 1966)

Hey Hey, My My (Into The Black) (ekstra) (Rust Never Sleeps, 1979)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s