Mark Knopfler – The Privateering Tour 2013, Vikingskipet, Hamar

Dato: 11. juni 2013

Sted: Vikingskipet, Hamar

 

Mark Knopfler er dristig i låtvalget når han satser så tungt på den keltiske folkemusikken. Han hadde vunnet på mer variasjon. I tillegg ødela akustikken i Vikingskipet.

 

Kristian, Knut Eirik og jeg hadde bestemt oss for å høre Mark Knopfler på Hamar. Kristian og jeg var veteraner, Knut Eirik opplevde sin første konsert. Vel fremme på Hamar drakk vi kald utepils i Viktoriahaven. Presseansvarlig for Mark Knopfler-konserten på Hamar, Tor Inge Martinsen kom tilfeldigvis innom.

–        Er lyden bra i Vikingskipet, spurte vi.

–        Nei, det er den jo ikke, svarte Martinsen.

Vi bestilte mer øl.

Deretter gikk turen til Irishman. Det skulle spises biff i bakgården. Folk strømmet til. Og mamma bartender og restauranteier ble noe flakkende i blikket.

–        Det er så mange nye ansikter her. Je går helt i surr.

Køen var lang ved bardisken.

–        Je har berre ei panne! brølte kokken på det lille kjøkkenet.

Vi hadde akkurat rukket å bestille biffen i tide. Like etter var det én times ventetid.

Vi bestilte mer øl.

 

Mark Knopfler gikk på 19:35.

 

Helt siden Golden Heart i 1996 har Knopfler valgt å utforske og eksperimentere med keltisk folkemusikk. På den nyeste platen Privateering blander han keltisk med blues. Skiva er god, men den hadde vært sterkere som enkel enn dobbel. En tilsvarende kritikk kan rettes mot årets konsertutgave av Mark Knopfler. Jeg forventer ikke en mimrekonsert med Dire Straits-låter. Faktisk satte jeg stor pris på konsertene i 2008 og 2010 nettopp fordi han valgte vekk Dire Straits-låter til fordel for de nye, keltisk-inspirerte sangene. Men han opprettholdt en viss balanse mellom keltisk og ikke-keltisk. Nå blir det overdose med fløyting og feling.

Misforstå meg rett, Knopfler og hans band er eminente musikere, men to timer med lavmælt og ettertenksom melankoli kan bli vel tungt. Særlig i en idrettshall med elendig akustikk og 40-årige kjerringer som skravler og bøtter nedpå («Je sa det te’n!»). Jeg hadde problemer med å høre nyansene i lydbildet og de skjøre overgangene. Det låter vakkert på plate – og kan også gjøre det på konsert.

Riktignok har jeg hørt en mer sulten Mark Knopfler. Spesielt Shangri-La-konserten i Oslo Spektrum for åtte år siden står igjen som en av de beste konsertene jeg noensinne har hørt. Da var Knopfler på hugget. Nå satte han på autopiloten litt for ofte. Godt gitarspill, men ikke så gnistrende som han kan få til. Under Speedway at Nazareth og til dels Telegraph Road viste Knopfler sterke tendenser til hva han kan. Mark Knopfler virket også inspirert under Postcards from Paraguay og Father and Son/Hill Farmer’s Blues og Kingdom of Gold.

Kun tre Dire Straits-låter. Ellers mye fra Sailing to Philadelphia, The Ragpicker’s Dream og Privateering. Bare to ekstralåter. En smått leken So Far Away og en vakker Piper to the End. Dette må være den første turneen hvor signaturlåten Brothers in Arms ikke er fast inne på spillelisten (han spilte den i Bergen dagen etter Hamar).

Under Marbletown fikk John McCusker og Mike Goldrick utfolde seg i duett. For dem som satt så nære at de kunne se ansiktsmimikken til de to, var sikkert dette et fint øyeblikk. For oss andre ble det en lang duett. Her ble det tydelig at konserten skulle ha vært på en liten scene. Slike utskeielser passer ikke på en stor arena.

 

Mark Knopfler er tøff nok til å gå sin egen vei. Helt siden han oppløste Dire Straits i 1995, har han kommet ut av sine tidvis vågale valg med fornyet respekt. Nå gikk han for langt i sin entusiasme for de keltiske toner.

 

Bandet:

  • Mark Knopfler: gitar og vokal.
  • Ricard Bennet: gitar.
  • Jim Cox: piano.
  • Guy Fletcher: keyboard.
  • John McCusker: fele og fløyte.
  • Mike Goldrick: fløyte.
  • Glenn Worf: bass.
  • Ian Thomas: trommer.

 

Låtene:

  1. What It Is (Sailing to Philadelphia, 2000)
  2. Corned Beef City (Privateering, 2012)
  3. Privateering (Privateering, 2012)
  4. Father and Son (Cal, 1984)
  5. Hill Farmer’s Blues (The Ragpicker’s Dream, 2002)
  6. Kingdom of Gold (Privateering, 2012)
  7. I Used to Could (Privateering, 2012)
  8. Romeo and Juliet (Making Movies, 1980)
  9. Gator Blood (Privateering, 2012)
  10. Haul Away (Privateering, 2012)
  11. Postcards from Paraguay (Shangri-La, 2004)
  12. Marbletown (The Ragpicker’s Dream, 2002)
  13. Speedway at Nazareth (Sailing to Philadelphia, 2000)
  14. Telegraph Road (Love Over Gold, 1982)
  15. So Far Away (Brothers in Arms, 1985)
  16. The Piper to the End (Get Lucky, 2010)

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s