Mark Knopfler – Kill To Get Crimson Tour 2008, Oslo Spektrum

Dato: 20. april 2008

Sted: Oslo Spektrum

Denne konserten var spesiell. Det var den første Mark Knopfler-konserten etter at Store Høvding døde.

Jeg husker fortsatt at jeg sa til muttern at jeg ikke så hensikten med å kjøpe tre billetter. Det var i september 2007. Store Høvding (som jeg kalte faren min) hadde en drøy måned igjen, men muttern og jeg kunne ikke vite det helt sikkert. Jeg følte meg allikevel sikker på at han ikke ville være her 20. april 2008. Det var han heller ikke. I den forbindelse passet det muttern og meg at Knopfler hadde en roligere konsert enn tidligere.

Store Høvding og jeg hadde et spesielt forhold til Knopflers musikk. Det var jeg som lærte ham å høre på den. Først med Dire Straits cirka 1992, med plater som Making Movies, Love Over Gold og Brothers In Arms. Men da soloplaten Golden Heart kom i 1996, ble Store Høvding fan. Jeg husker at han irriterte seg over at jeg drøyde så lenge med å kjøpe skiva. Jeg skulle kjøpe den, og han skulle høre på den sammen med meg. Han likte musikken, men stusset over hvorfor lydkvaliteten var så middelmådig.

Han og jeg dro på konserten i Oslo Spektrum i 1996. Vi hadde en fin kveld. Senere kom platene Sailing To Philadelphia (2000) og The Ragpicker’s Dream (2002), men da var jeg mer opptatt av annen musikk. Med Shangri-La (2004) var jeg tilbake, og i mai året etter var Knopfler igjen på scenen i Spektrum. Denne gangen var muttern med. Ni år før syntes hun Knopfler og Clapton bare var «kattevræl». Det mener hun ikke i dag, etter intensiv misjonering fra min side.

Konserten i 2005 var både rocka og rolig. Den hadde alt. En av de beste konsertene jeg har vært på, og jeg har vært på en del. Store Høvding var storfornøyd, og fremhevet min favorittlåt, Telegraph Road, som et høydepunkt. Jeg trivdes så med hans interesse og smak. Vi var kamerater.

Men denne kvelden i 2008 skulle muttern og jeg dra alene. Vi var forberedt. Jeg hadde i hvert fall spilt mye Knopfler i løpet av vinteren, både hjemme og på hytta. Jeg har nå kommet meg igjennom den prosessen, jeg orker å høre på Golden Heart og andre Knopfler-album uten å gråte. Uansett hva skulle jeg på denne Mark Knopfler-konserten. Den ville bli en minnekonsert for min del.

Knopfler er som han pleier på konsert. Han kommer inn på scenen som om han er ute og rusler en liten tur. Han snakkesynger tidvis utydelig. Han spiller gitar som en gud. Alt dette skjedde også denne kvelden, 20. april, i Spektrum. For min del var det mange høydepunkter. Cannibals var en fengende åpning. Why Aye Man satt ikke like sterkt som for tre år siden, men allikevel over godkjent. Låten er ikke annet enn herlig. De obligatoriske What It Is og Sailing To Philadelphia var fine, men fra og med den vakre versjonen av True Love Will Never Fade og ut, var konserten en sann glede. Da var Knopfler sjef. Muttern og jeg nøt hvert sekund.

Jeg vil spesielt fremheve John McCusker på fele, fløyte og mandolin, i tillegg til Knopfler selv. McCusker ga Knopflers musikk et særegent irsk preg, også på de låtene som på plate ikke har det uttrykket. McCusker og Knopfler lekte seg med låtene flere ganger gjennom konserten, og slike seanser hever opplevelsen betydelig. Jeg savnet flere numre fra både Golden Heart og Kill To Get Crimson, men slik konserten var, kan jeg ikke sette fingeren på mye.

Jeg vil også fremheve at Knopfler viet solomaterialet mer plass enn før. Publikum fikk ikke Walk Of Life og Money For Nothing, og jeg savnet dem ikke. Hvis jeg skulle ha hatt flere Dire Straits-sanger, skulle det ha vært Tunnel Of Love, Industrial Disease og Private Investigations. Men Knopflers soloperiode skal ikke undervurderes. Under Daddy’s Gone To Knoxwille lekte bandet seg, dette var en jamsession! Under Speedway To Nazareth fikk McClusker og Knopfler vist sine ferdigheter like tydelig, til tross for det rockete og støyete lydbildet.

Og Knopfler lar seg ikke vippe av pinnen av tekniske problemer. Under So Far Away virket ikke lyden på mikrofonene, og han viste tegn til publikum om at de skulle synge. De sang bare ikke, de lo også. God stemning! Heldigvis fikk jeg Going Home som avslutningslåt. Jeg håpet på det, fordi Store Høvding og jeg satte ekstra pris på den melodien. Jeg hadde en klump i halsen da den ble spilt.

Store Høvding hadde likt denne konserten. Helt sikkert. Han digget konserter, der musikerne dro hverandre i gang, der de lekte med musikken og utfordret hverandre. Akkurat som i jazzen. Store Høvding var opprinnelig jazzfan, men jeg lurte ham til å høre på rock. Heldigvis.

Bandet:

Mark Knopfler: gitar og vokal

Richard Bennett: gitar

Guy Fletcher: keyboard og gitar

Glenn Worf: kontrabass og bassgitar

Matt Rollings: piano, keyboard og trekkspill

John McCusker: fele, fløyte og mandolin

Danny Cummings: trommer

Spillelisten:

1)      Cannibals (Golden Heart, 1996)

2)      Why Aye Man (The Ragpicker’s Dream, 2002)

3)      What It Is (Sailing To Philadelphia, 2000)

4)      Sailing To Philadelphia (Sailing To Philadelphia, 2000)

5)      True Love Will Never Fade (Kill To Get Crimson, 2007)

6)      The Fish And The Bird (Kill To Get Crimson, 2007)

7)      Hillfarmer’s Blues (The Ragpicker’s Dream, 2002)

8)      Romeo & Juliet (Making Movies, 1980)

9)      Sultans Of Swing (Dire Straits, 1978)

10)  Marbletown (The Ragpicker’s Dream, 2002)

11)  Daddy’s Gone To Knoxwille (The Ragpicker’s Dream, 2002)

12)  Postcards From Paraguay (Shangri-La, 2004)

13)  Speedway To Nazareth (Sailing To Philadelphia, 2000)

14)  Telegraph Road (Love Over Gold, 1982)

Ekstralåter:

15)  Brothers In Arms (Brothers In Arms, 1985)

16)  Our Shangri-La (Shangri-La, 2004)

17)  So Far Away (Brothers In Arms, 1985)

18)  Going Home – Theme Of The Local Hero (Local Hero, 1983)

Plateoversikt:

Med Dire Straits:

  • Dire Straits (1978)
  • Communiqué (1979)
  • Making Movies (1980)
  • Love Over Gold (1982)
  • Alchemy – Dire Straits Live (konsertplate) (1984)
  • Brothers In Arms (1985)
  • Money For Nothing (samleplate) (1988)
  • On Every Street (1991)
  • On The Night (konsertplate) (1993)
  • Live At The BBC (konsertplate) (1995)
  • Sultans Of Swing – The Very Best Of Dire Straits (samleplate) (1998)
  • Private Investigations – The Best Of Dire Straits & Mark Knopfler (samleplate) (2005)

Sideprosjekter:

  • Missing…Presumed Having A Good Time (med The Notting Hillbillies) (1990)
  • Neck And Neck (med Chet Atkins) (1990)
  • The Booze Brothers By Brewers Droop (med The Brewers Droop) (1999)
  • All The Roadrunning (med Emmylou Harris) (2006)

Filmmusikk:

  • Local Hero (1983)
  • Cal (1984)
  • Comfort And Joy (1984)
  • The Princess Bride (1987)
  • Last Exit To Brooklyn (1989)
  • Screenplaying (samleplate) (1993)
  • Metroland (Mark Knopfler og andre artister) (1998)
  • Wag The Dog (1998)
  • A Shot At The Glory (2001)

Soloplater:

  • Golden Heart (1996)
  • Sailing To Philadelphia (2000)
  • The Ragpicker’s Dream (2002)
  • Shangri-La (2004)
  • Kill To Get Crimson (2007)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s