Øystein Sunde – Bestefar, Oslo Konserthus 2016

Dato: 11. november 2016

Sted: Oslo Konserthus

Den andre «Puslespill»-konserten var mer uformell og ustrukturert enn den første for fire år siden. Men hyggelig var det.

Samme dag som utgivelsen av den nye platen «Bestefar», og samme dag som Leonard Cohen døde, uten sammenlikning for øvrig, inviterte en av min e barndomsfavoritter til en eksklusiv intimkonsert i Oslo Konserthus, fredag 10. november. Vi som kjøpte den såkalte puslespillboksen, blir av og til invitert på konsert av ordekvilbristen Øystein Sunde. (Nå var det kompisen min som kjøpte boksen, jeg er ikke så gæren, altså, men han var på ferie, så jeg fikk lov til å dra).

Store deler av konserten bestod av sangene fra den nye skiva, og et par eldre låter. Det var mye bluegrass og mange gode og morsomme ordspill, men ikke så mye nytt med tanke på hva jeg har hørt før. Dette var min niende Sunde-konsert, inkludert dem med Halvdan Sivertsen, Christiania Fusel & Blaagress og Gitarkameratene.

Øystein Sunde for meg er «live»-konsert, ikke plate. Jeg sitter ikke andektig hjemme og lytter til Sunde, men jeg nyter en god konsert med ham når han er i sitt ess. Det var han ikke denne ettermiddagen, men han viste tegn til gammel storhet innimellom. Noen ganger lo jeg godt og klappet med, men mesteparten av tiden trampet jeg bare takten og smilte litt.

Jeg har fulgt Sunde siden jeg fikk kassetten «Overbuljongterningpakkmesterassistent» i 1986 fordi jeg var sengeliggende med feber. Når jeg så Sunde på tv de kommende årene, var det store målet å høre ham på konsert. I 1995 var jeg på premieren av «Så hatten passer» på Dizzie Showteater. «Du må’kke komme her og komme her» var seneste CD og mange av sangene for øvrig var nye, og skulle senere komme ut på det neste albumet «Nå er begeret nådd fire år senere. Sunde overrasket, hadde snert, var røff og poengtert, morsom og traff noe i hverdagslivet som vi alle kjente oss igjen i. Og ikke minst, sangene var gode, både musikalsk og tekstmessig. «Du må’kke komme her og kommer her» er etter min mening hans siste store skive. Den er god! Lytt til «Jeg sprengte tv-en i går». Ikke mindre aktuell i dag.

Konserten åpnet med «Du er på YouTube nå». En videreføring av tilsvarende sang for 22 år siden.

Konserten var for fansen. Vi som kjenner hver krik og krok av Sunde. Vi som har kjøpt gode eksemplarer av «Det året det var så bratt» på LP på platemesse på 90-tallet for 400 spenn. Fansen.

Sunde har som regel et manus på konsert, over hva han skal si mellom låtene og hva han skal spille. Et notestativ stod til venstre for ham nå, men han humret mye og glemte hva han skulle si. Jeg tolker det dit hen at konserten ikke var helt innøvd. Det var artig for oss, det, men jeg syntes også Sunde og bandet rotet noe i selve fremføringen. Ikke mer enn at det var sjarmerende, men jeg satt samtidig og savnet den Sunde som var mer på hugget.

Sunde gikk stort sett i kjente spor, ikke bare i tema, men også melodisk. Jeg kjente igjen melodilinjer, men husker ikke hvilken sang det er. Sunde er det. Kjent stoff. Vår mann introduserte «Det må du bare huske på». Om alle passord og PIN-koder. Jeg er relativt ung, men sliter allerede. Her klappet jeg med.

Chuck Berry-låten «Johnny B Goode på sjukehjem» hørte jeg for første gang på Dizzie for ti år siden, da lo jeg høyt, nå humret jeg. Sangen er god, men Sunde er en artist for det umiddelbare. Han har sagt det selv, og de siste gangene jeg har hørt ham har nettopp det blitt mer prekært.

Dyktige musikere. En munter og uformell Sunde. Godt gitarspill. Gode tekster, fengende melodier. Men mye kjent og kjært. En hyggelig kveld med en barndomsvenn.

Advertisements