Dweezil Zappa – Zappa plays Zappa 2013, Sentrum Scene, Oslo

Dato: 24. november 2013

Sted: Sentrum Scene

Årets Zappa plays Zappa var bunnsolid. Absolutt alt satt som det skulle gjennom hele konserten.

For 40 år siden ga Frank Zappa ut et av tidenes beste konsertalbum, Roxy & Elsewhere. Sønnen Dweezil Zappa markerer 40-årsjubileet med egen turné. Denne konserten kunne enten bli en flau og pinlig affære eller en særdeles minneverdig begivenhet.

Roxy & Elsewhere kom ut i en svært kreativ periode for Frank Zappa. I løpet av fem år, fra 1969 til 1974, kom han med plater som Hot Rats, The Grand Wazoo, Overnite Sensation, Apostrophe(‘) og Roxy & Elsewhere. Fellesnevneren for disse platene er at Frank Zappa utforsket ulike former for fusion – fra jazzrock til rocka samtidsmusikk. Dette parallelt med at Miles Davis sprengte grensene for fusion innen jazzen.

Zappa var rockemusikeren som tok i bruk jazzens uttrykksform for å ta rocken opp til et høyere nivå, Davis var jazzmusikeren som lot seg inspirere av funk, rock og elektronisk til å fornye jazzmusikken.

– Jazz is not dead. It just smells funny, sa Frank Zappa under den siste sangen på Roxy & Elsewhere, Be-Bop Tango (of the Old Jazzmen’s Church).

Zappa hevdet at han ikke likte jazz. Men jazz var nok mye viktigere for Zappas musikk enn Zappa sa i intervjuer. Og det visste han selvfølgelig.

Mesteparten av konsertopptaket er fra klubben The Roxy Theatre i Hollywood i 1973. Deler av platen er hentet fra andre konserter i 1974, og enkelte lydpålegg er gjort i studio før plateutgivelse. Skiva Roxy & Elsewhere ga Zappa ut med gruppen Mothers, tidligere kjent som Mothers of Invention (da med en annen besetning). På Roxy & Elsewhere fant Zappa balansen mellom samtidsmusikk, jazz og rock.

Klarte Dweezil Zappa og hans band å gjenskape det musikalske uttrykket? Ja. Og i tillegg, konserten var ingen plankekjøring av konsertalbumet selv om bandet fulgte samtlige hovedlinjer, inklusiv dialogen under Dummy Up, og Dweezil tok opp tre publikummere til å danse Be-Bop Tango. Hver musiker tilførte verket noe nytt med sin personlige stil.

– Jazz is not dead. It just smells funny, sa Dweezil Zappa på Sentrum Scene.

Dweezils gitarspill har i hovedsak et uttrykk som minner om farens, men jeg hører forskjell. Frank Zappa spilte tyngre enn det Dweezil Zappa gjør. Dweezils spill er noe lettere tilgjengelig enn farens. Sheila Gonzalez imponerte stort med på saksofon, keyboard, fløyte og vokal, og Ben Thomas var minst like overbevisende på trompet og trombone, og som hovedsanger. Bassist Kurt Morgan var tung, presis og dynamisk. Trommis Joe Travers fikk definitivt vist at han er en musiker i eliten ved å fremføre soloen The Black Page #1, som regnes for å være en av de mest krevende trommesoloer skrevet. Keyboardist Chris Norton satt stødig bak instrumentene og fylte ut viktige detaljer i lydbildet, og sang på noen låter.

I andre halvdel av konserten fikk vi solide versjoner av Florentine Pogen, The Black Page og The Torture Never Stops. Det norske brassensemblet The Brass From Utopia spilte med Dweezil og bandet under Dupree’s Surprise og Peaches En Regalia. De fire blåsemusikerne ga lydbildet enda mer dynamikk. Mye smil på scenen. 16 år gamle Haakon Kjeldberg som spilte under fjorårets konsert, spilte først solo og senere duett med Dweezil under Zomby Woof. Kjeldberg imponerte stort med sin egen tolkning av låten, som flere gitarister har satt sitt preg på, deriblant Steve Vai.

I fjor nektet Dweezil Zappa å spille instrumentalen Watermelon In Easter Hay. Ett år senere var tiden inne. Dweezil spilte følsomt og sart. Helt stille blant publikum. En av de beste gitarsoloer jeg noensinne har hørt, både på plate av Frank Zappa, og nå fremført live av Dweezil Zappa.

For sjette gang leverer Dweezil Zappa en konsert med Frank Zappas musikk som overbeviser på alle måter. Det er naturlig å stille spørsmålet hvor lenge Zappa plays Zappa kan reise rundt før det begynner å vannes ut, men Roxy & Elsewhere-konserten hadde ingen dødpunkter.

Stilfullt, Dweezil.

Bandet:

  • Dweezil Zappa: gitar, vokal
  • Sheila Gonzalez: saksofon, fløyte, keyboard, vokal
  • Joe Travers: trommer, vokal
  • Ben Thomas: vokal, trompet, trombone.
  • Chris Norton: keyboard, vokal
  • Kurt Morgan: bass

Låtene (listen kan være ufullstendig):

Første seksjon:

  • The Gumbo Variations (Hot Rats, 1969)

Roxy & Elsewhere (1974):

  • Penguin In Bondage
  • Dummy Up
  • Village Of The Sun
  • Echidna’s Art (Of You)
  • Don’t You Ever Wash That Thing?
  • Cheepnis
  • Son Of Orange County
  • More Trouble Every Day
  • Be-Bop Tango (Of The Old Jazzmen’s Church)

Andre seksjon:

  • Florentine Pogen (One Size Fits All, 1975)
  • I Come From Nowhere (Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch, 1982)
  • Dupree’s Paradise (med The Brass From Utopia) (The Perfect Stranger, 1983)
  • Peaches En Regalia (med The Brass From Utopia) (Hot Rats, 1969)
  • The Black Page #1 (Zappa In New York, 1978)
  • The Black Page #2 (Zappa In New York, 1978)
  • Teenage Prostitute (Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch, 1982)
  • The Torture Never Stops (Zoot Allures, 1976)

Ekstra:

  • Watermelon In Easter Hay (Joe’s Garage, 1979)
  • Zomby Woof (med Haakon Kjeldberg) (Overnite Sensation, 1973)
  • Muffin’ Man (Bongo Fury, 1975)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s