Dweezil Zappa – Zappa plays Zappa 2012, Sentrum Scene, Oslo

Dato: 25. november 2012

Sted: Sentrum Scene, Oslo

For femte gang spilte Zappas eldste sønn farens musikk i Oslo. Dette var en betydelig bedre konsert enn den i 2010.

For to år siden var Dweezil og bandet løsere i snippen ved å spille det mer revy-pregete repertoaret som hele Apostrophe(‘) og sanger som Titties & Beer og Dinah-Moe Humm. For å være presis, Apostrophe(‘) er en av Frank Zappas beste plater fordi han mestrer å kombinere sin «kreative galskap» med tilgjengelighet. Dinah-Moe Humm er fra platen før Apostrope(‘), Overnite Sensation, og de to kan anses som en volume 1 og volume 2. Tittes & Beer er den legendariske dialogen mellom trommis Terry Bozzio og Frank Zappa fra New York-konserten i 1976, utgitt på den sterke konsertplaten Zappa in New York (1977).

Etter min oppfatning er det lettere å gjenskape musikalsk magi enn musikalsk magi i tospann med satire og humor.

2012-utgaven av Zappa plays Zappa er mer innadvendt, der Dweezil legger mer vekt på musikeren Frank Zappa. Det ble tydelig da åpningslåten var instrumentalen Treacherous Cretins fra Shut Up ‘n Play Yer Guitar (1981). Og med unntak av Teenage Prostitute fra Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch (1982) der onkel Frank «ville lage et dårlig popalbum», var hele konserten fullspekket med låter som viste den musikalske bredden i Frank Zappas katalog.

Det gikk fra country (Harder Than Your Husband) til rocka samtidsmusikk (Penguin In Bondage) på to timer.

Dweezil sang knapt, kun på én låt. Han var mest opptatt av å spille gitar og lede bandet gjennom arrangementene. Musikken var naken og stramt arrangert. Det kler Zappas musikk med kun én gitarist. Dweezil skal ha anerkjennelse for sine ferdigheter på gitar. Han legger ikke skjul på farens innflytelse, men klarer samtidig å utvikle seg videre med et eget uttrykk. Det ble veldig tydelig på Ride My Face To Chicago (fra You Can’t Do That On Stage Anymore 3).

Overraskelsen for oss nordmenn var 15 år gamle Haakon Kjeldberg fra Halden. For to år siden hadde han vært på konsert i Gøteborg og møtt Dweezil etterpå. Haakon fortalte at han kunne flere av Franks låter på gitar, deriblant The Black Page 2. Dweezil var ikke helt overbevist, men ba Haakon om å laste opp en video på sin nettside. Da Dweezil så og hørte Haakon spille The Black Page 2 solo på elgitar, ble han og familien invitert til ham i New York. Haakon fikk en ukes gitarundervisning av Dweezil.

25.november spilte Haakon solo med Dweezil og bandet under Echidna’s Arf (of You) fra Roxy & Elsewhere (1974). Haakon var god! Og dette var ikke akkurat en enkel melodi.

Publikum har trofast møtt opp på samtlige konserter på Sentrum Scene. Utsolgt hver gang. Og hver gang har ivrige tilhørere skreket ut ønskelåter. Da en publikummer ropte etter Watermelon in Easter Hay, svarte Dweezil med at han emosjonelt ikke var klar for den ennå («then I gonna go into a coma…»).

Jeg har blitt overbevist hver gang Zappa plays Zappa har vært i Oslo. Dweezil reiser rundt i verden og spiller farens musikk for at yngre generasjoner skal oppdage musikken, fordi det ikke spilles så mye Frank Zappa på radio.

Etter mitt syn åpner Frank Zappas musikk opp for annen eksperimentell og kompromissløs musikk. Musikk må ikke være perfeksjonert eller strømlinjeformet. Musikken kan være «ulogisk» i den forstand at lytteren selv kan leke seg med den. Zappa brøt regler. Zappa utfordret sine lyttere.

Dweezil Zappa klarer å formidle det budskapet på sine hyllestkonserter. Det er godt gjort.

Bandet:

Dweezil Zappa: gitar, vokal

Sheila Gonzalez: saksofon, fløyte, keyboard, vokal

Joe Travers: trommer, vokal

Ben Thomas: vokal, trompet

Chris Norton: keyboard, vokal

Kurt Morgan: bass

Låtene:

  1. Treacherous Cretins (Shut ‘N Play Yer Guitar, 1981)
  2. Hungry Freaks, Daddy (Freak Out!, 1966)
  3. Teenage Prostitute (Ship Arriving Too Late To Save A Drowning Witch, 1982)
  4. Echidna’s Arf (Of You) (Roxy & Elsewhere, 1974)
  5. Penguin In Bondage (Roxy & Elsewhere, 1974)
  6. Pygmy Twylyte (Roxy & Elsewhere, 1974)
  7. The Idiot Bastard Son (We’re Only In It For The Money, 1968)
  8. I’m So Cute (Sheik Yerbouti, 1979)
  9. Baby Snakes (Sheik Yerbouti, 1979)
  10. Tryin’ to Grow A Chin (Sheik Yerbouti, 1979)
  11. Harder Than Your Husband (You Are What You Is, 1981)
  12. Wind Up Workin’ In A Gas Station (Zoot Allures, 1976)
  13. Ride My Face To Chicago (You Can’t Do That On Stage Anymore vol.3, 1989)
  14. Motherly Love (Freak Out!, 1966)
  15. Oh No (Weasels Ripped My Flesh, 1970)
  16. Let’s Make The Water Turn Black (We’re Only In It For The Money, 1968)
  17. Take Your Clothes Off When You Dance (We’re Only In It For The Money, 1968)
  18. Outside Now (Joe’s Garage, 1979)
  19. Debra Kadabra (Bongo Fury, 1975)
  20. Who Are The Brain Police? (Freak Out!, 1966)
  21. Sofa (One Size Fits All, 1975)
  22. Packard Goose (Joe’s Garage, 1979)

Ekstra:

  1. Happy Birthday (cover av Mildred J. Hill)
  2. Whipping Post (cover av The Allman Brothers Band) (Them Or Us, 1984)
  3. Zomby Woof (Overnite Sensation, 1973)
  4. Strictly Genteel (Orchestral Favorites, 1979)
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s