Terje Rypdal – Per Ulv Goes Electric 2011, Rockefeller, Oslo

Dato: 4. mai 2011

Sted: Rockefeller, Oslo

Norges største gitarist har lest tegneserier igjen. Resultatet ble konserten Per Ulv Goes Electric.

På mange måter er Terje Rypdal det nærmeste man kommer Miles Davis i Norge. Rypdal har ikke lagt skjul på at han er inspirert av Miles. Det snakket han også om da jeg intervjuet ham for Budstikka. Det kan også høres i musikken hans, enten han spiller i mindre grupper, med eller uten Palle Mikkelborg, eller skriver større verk som Vossabrygg.

Rikskonsertene hadde henvendt seg til Terje Rypdal om han kunne komponere ny musikk. Han likte ideen og hentet frem igjen sin fascinasjon for tegneseriefiguren Per Ulv (Wile E. Coyote). Bandet het The Roadrunners for anledningen og bestod av Palle Mikkelborg (trompet), Ola Kvernberg (el-fele), Svante Henryson (el-cello), Ole Morten Vågan (bass), Olav Dale (bassklarinett), Ståle Storløkken (tangenter) og Paolo Vinaccia (trommer).

Rypdal hadde en god kveld, det var lett å høre. Han har vært plaget med dårlig helse og andre problemer, men nå kom han med hint om at han er på rett vei. Han satt riktignok under hele konserten, men han var i høyeste grad innstilt på å levere.

Terje Rypdal spiller ikke gitar, han bruker hele gitaren. Her var det ikke bare fingerspill eller soloer, han hadde hendene over hele gitarhalsen og jobbet som en helt. Det var mye lyd Rypdal fikk ut av gitaren. Men viktigst av alt, det var hele tiden porsjonert ut. Samspillet mellom musikerne var absolutt et dyktig jazzband verdig. Rypdal åpnet ofte stykkene, bandet overtok, gjerne var det Palle Mikkelborg som jobbet mest i midtpartiene, og mot slutten avrundet Rypdal. Hvem er han inspirert av her? Jo, Miles. Hans gitartoner har noen av den samme klangen som Miles’ karakteristiske trompetspill. På den ene siden ensomt og melankolsk, på den andre siden støyende og skrikende. Men Rypdal er langt mer enn bare inspirert av Miles. Mange har nok kritisert Rypdal for å være mer rockegitarist enn jazzgitarist, men hans innstilling til musikken er ren jazz, mer enn rock. Han spiller ikke vers-refreng-solo som rockegitarister gjerne gjør, han skaper lydbilder og mindre symfonier.

Konserten hadde det meste. Musikken var rocka, skjør, leken og vakker. Rypdal har skrevet mange solide verk, dette var et av dem. Min sidemann som har fulgt Rypdal siden 1970-tallet, sa at dette var en av de beste konsertene siden den gang.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s