Terje Rypdal Conspiracy med Palle Mikkelborg – Oslo Jazzzfestival 2018, Klubben i Røverstaden, Oslo

Dato: 16. august 2018

Sted: Røverstaden, Oslo

I fjor feiret han sin egen unike 50-årige katalog. I kveld presenterte Terje Rypdal utfordrende ny musikk under Oslo Jazzfestival med nytt band.

Dette var syvende gang jeg hørte Terje Rypdal på konsert på syv år. Mine forventninger var ikke høye. Jeg var forberedt på å høre et godt repertoar av gammelt, godt merke, men jeg tok grundig feil. Ulven var sulten!

Det nye verket på en time var av kjent rypdalsk merke; i kveld en blanding av swingjazz, fusionjazz, abstrakt, avantgarde og rock. Noe Rypdal har gjort før, ja, men nå i helt ny form.

Terje Rypdal finner ikke opp kruttet på nytt, men det er heller ikke å forvente av en komponist som har skrevet flere symfonier, gitt ut en rekke banebrytende album på det respekterte plateselskapet ECM og enkelt og greit flyttet «den moderne» jazzen (siden cirka 1970) mange skritt fremover. I klammetegn fordi Rypdal som sin store inspirasjonskilde Miles Davis ikke definerte sin musikk som «jazz», det var det musikkpressen som ville.

Det nye verket fikk meg til å lytte. Faktisk lytte! På musikken. Samspillet. Lydbildet. Rypdal tok ikke en dominerende plass. Rypdal satte ut en retning. Bandet varierte over Rypdals gitarspill. Jeg hørte også variasjoner og inspirasjon fra Bachs «Air» og Miles Davis’ funky 80-talls-plater. Fortsatt veldig rypdalsk i gitarspillet.

Terje Rypdal gikk på scenen litt over 21:30 på scenen til det gamle lokalet etter sagnomsuste Club 7, hvor storheter som Miles Davis og Stan Getz har spilt, Røverstaden med sitt nye band, Endre Hareide Hallre (bass), Ståle Storløkken (tangenter) og Pål Thowsen (trommer), en kvartett som utgjør Terje Rypdal Conspiracy, og med sjef selv et band som er starten på en «ny æra». I tillegg er Rypdals følgesvenn gjennom mange år, og som også har samarbeidet med Miles Davis, Palle Mikkelborg med på scenen.

Dette var en bra konsert. Jeg har hørt ham enda bedre, men dette var bunnsolid. Rypdal skapte hele tiden en balanse i lydbildet. Dynamikken nådde umiddelbart (kanskje) et klimaks med Mikkelborg, men Rypdal kom som regel etterpå med svaret. Som Miles. Likevel som Terje.

Og da er Ulven enda større når han uten noen annonsering etter å ha fremført det nye verket spilte «Mystery Man», musikken som regissør Michael Mann brukte så effektivt i den brutalt sårbare filmen «Heat» med Al Pacino og Robert De Niro. Standardlåten «Tough Enough» hadde et arrangement mye mer for Mikkelborg og Storløkken enn Rypdal. Jeg hørte ikke en like rask og lett Rypdal over strengene, men det er heller ikke noe nytt nå. Da er en ny variasjon over samme tema mer spennende. Kjenningen «The Chaser» til slutt, og Ulven ruslet ut med bassisten Hallre som ledsager. Det siste setter kanskje en demper for noen, men det er musikken dette handler om.

Hvorfor hørte jeg på Pink Floyd på vei hjem etter konserten? Fordi gitaristene David Gilmour og Terje Rypdal har så mye til felles. Klangen deres er ganske lik, likevel så ulik, og den er en del av arven, gitarlyden. I kveld lyttet jeg til gitarlyden, hvordan den var en drivkraft i musikken, hvordan den utfylte musikken, hvordan gitarlyden skapte en helhet ved å samle alle trådene. Slik som Gilmour i mitt tenårings-favorittband Pink Floyd. Der rock møter avantgarde som jazz møter avantgarde og rock i Rypdal.

Takk, Terje!

Reklamer