Roger Waters – The Wall Live, O2 World 2011, Berlin

Sted: O2 World, Berlin

Dato: 16. juni 2011

Er det ett sted man skal oppleve The Wall, er det i Berlin.

Da jeg bestilte billetter til The Wall-konserten i Berlin, visste jeg ikke at jeg skulle på Telenor Arena for Budstikka. Konserten i Telenor Arena var meget god, konserten i Berlin var fantastisk. Publikum var selvfølgelig bedre og Waters enda mer i slag enn i Bærum.

Knut Eirik, Kristian og jeg tok en uke i Berlin. Etter språkkurset i 1999 har Berlin brent seg inn i min bevissthet. Kristian og jeg hørte Clapton/Winwood i fjor, han har vært flere ganger i Berlin, Knut Eirik likeså. Byen fascinerer meg med sin kombinasjon av gammel historie og moderne kunst, blanding av arkitektoniske stilarter, stemningen ikke minst, og naturligvis følelsen av å være i en metropol. Byen lever. Det skjer noe hele tiden. Har man først fått sansen for byen, blir man hekta.

Etter noen runder med platesjapper, museet om Helmut Newton, mat og øl, var vi klare for Waters. Eller Roger som vi likte å kalle ham. Sceneriggen var mindre enn i Telenor Arena, men lyden betraktelig bedre. Lyden er ikke spesielt god i Bærums storstue. Den er mer beregnet på et fotballag uten penger enn rockekonserter. Endelig på plass i O2 World langt bak så vi kunne få oppleve helheten i konserten, entret Roger scenen til stående applaus fra 20.000 mennesker. Det skjedde ikke i Telenor Arena.

Publikum var gjennomgående mer levende og entusiastiske i Berlin enn i Bærum. Men kanskje ikke så rart. Det norske publikummet er generelt slappe. Og det må være noe spesielt med Roger Waters, The Wall og Berlin. Bare tenk på konserten på Potsdamer Platz i 1990. Musikalsk og visuelt var konsertene i Telenor Arena og i Berlin like, med noen unntak. Bandet spilte det samme og de visuelle effektene var like. Men med et så høyteknologisk show som kjøres på direkten, kan noe gå galt. Som da Run Like Hell skulle spilles og vi hørte «murder, murder» over anlegget som er introen til Waiting for the Worms. Roger stod der i militærfrakken og pilotbrillene og tok det hele med stil, «well, thank you».

Alt under konserten satt som et skudd. Stilsikkert. Poengtert. Perfekt synkronisering musikk/visuelle effekter. Som jeg skrev om Telenor Arena-konserten, er det bare Roger Waters (og Pink Floyd med Waters) og Jean-Michel Jarre som har skjønt kombinasjonen mellom musikk og et spektakulært sceneshow. U2 er gode, men ikke på dette nivået. David Gilmour, med eller uten eget Floyd, har et kult lasershow, men ikke annet. Alle andre artister kan underholde, men dybden mangler helt.

Jarre er visjonæren, Waters rockepolitikeren. Begge klarer de å visualisere musikken i et gigantisk show satt i system på en kunstnerisk måte som gjør inntrykk. Begge er de med i planleggingsprosessen ned til de minste detaljer. Waters er direkte og konkret, Jarre er abstrakt.

Rent musikalsk var konserten i Berlin meget god. Bandet kopierer Waters’ Pink Floyd, men noe annet ville ha vært rart. Rockeoperaen er større enn seg selv, akkurat som Waters mener han er større enn seg selv. Waters digger seg selv, han kan kritiseres for det, men det plager ikke meg at han er eksentrisk på scenen. Eneste musikalske innvending er at stemmen til Waters er noe hes her og der, han hadde en ganske kraftig stemme i tidligere år. Og naturligvis klarer ikke Waters’ band å spille som Pink Floyd, men de er allikevel gode musikere.

Alt i alt – denne konserten vil bli husket som en av de store.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s