Jean-Michel Jarre – Electronica Tour, Oslo Spektrum 2016

Dato: 28. oktober 2016

Sted: Oslo Spektrum

Den franske elektronikapioneren Jean-Michel Jarre velger bort gamle hits til fordel for et helt nytt konsept med ny, moderne musikk. Hvor mye fenger det?

Jarre er like lett å like som å mislike. Han utfordrer og gir motstand, men han kan også være stikk motsatt. 40 år etter «Oxygène», hans mest suksessrike album, en milepæl som har hatt avgjørende betydning for elektronisk musikk, ville det ha vært lettere og langt mer opplagt å glede fansen, de store massene. Men nei, Jarre vil noe annet. Fredagens konsert i Oslo Spektrum er ikke akkurat et publikumsfrieri.

Jarre gir meg noe som er tungt å ta inn, vanskelig å like, men jo mer jeg lar konserten synke inn, desto mer setter jeg pris på den.

Jeg har fulgt Jarre siden 1988. Først på plate og TV, og utover på 1990-tallet og senere, på konserter og flere plater. Siden tusenårsskiftet har interessen min sunket betraktelig, og «greatest hits»-konsertene i årene 2009-11 var for så vidt gode, men ikke særlig mer. På 70- og 80-tallet var Jarre kunstnervisjonæren som skulle holde kun ti konserter i sitt liv, og når han først spilte konsert, var det noe helt unikt. Han sa i intervjuer at hans konserter aldri kunne fremføres i en stor innendørshall, fordi da ville de totalt miste sin særegenhet.

På de tre siste konsertene i Oslo brøt Jarre den regelen, noe konsertene tydelig bar preg av. Han fikk vist seg som en habil live-musiker, det var flott å observere, men den siste gangen i 2011 kjedet jeg meg litt. Jeg var lei.

Med albumprosjektet «Electronica» og den pågående turneen er Jarre endelig tilbake på topp. Han er den konseptuelle artisten, kunstnervisjonæren. Den artisten som jeg for snart 30 år siden ble nysgjerrig på. Riktignok er ikke 68-åringen gavmild når det kommer til klassiske låter fra 70- og 80-tallet, men det var han ikke alltid den gangen heller.

Det Jarre gir oss i Oslo Spektrum er noe helt nytt, et eget konsept hvor alt av musikk og visuelt show er skapt fra bunn av. Det musikalske og det visuelle er to likeverdige bestanddeler som utfyller hverandre og utgjør en større helhet. Foran, over og bak scenen er store vegger med LED-lys som beveger seg frem og tilbake synkront med musikken, og hvor det vises grafikk som utfyller musikken.

Jarre går ikke på kompromiss med seg selv som i perioden 2009-11, der de gigantiske friluftskonsertene han ble berømt for skulle forenes med de mindre innendørskonsertene.

Nå bruker Jarre elementer av en god, gammel idé, og mestrer med det å skape en konsert som er modernistisk og utfordrende musikalsk og visuelt.

Hvis man forventet gamle låter som er hans varemerke fremført slik vi husker dem, var man på feil konsert. Hovedtyngden av repertoaret ligger på de to platene «Electronica 1 – The Time Machine» og «Electronica 2 – The Heart Of Noise» som Jarre ga ut i fjor og tidligere i år. Her har Jarre samarbeidet med en rekke artister som har bidratt til utviklingen av elektronisk musikk siden slutten av 60-tallet og frem til i dag. Enkelte klassikere spilles, men i helt nye arrangementer, som «Oxygène 2», «Équinoxe 7» og «Oxygène 4».

I kveld er musikken abstrakt og tung, det er lange sekvenser med klangbilder og harde rytmer. Det er ikke sikkert at Jarre spilte for det publikummet han vanligvis spiller for, eller mer sannsynlig, hans vante publikum fikk noe som de vanligvis ikke får fra sin helt.

Jeg oppfatter konserten både som et tilbakeblikk til røttene, musique concrête, da Jarre studerte elektroakustisk musikk hos Pierre Schaeffer, som sa at «all lyd er musikk», til en hyllest av hele sjangeren elektronisk musikk.

Jarre er en sprek 68-åring. Iført svart skjorte og bukse og pilotbriller smiler han bredt, hopper og vinker til stadighet om at vi skal reise oss og danse. Noen spretter opp og danser. Enkelte litt for mye. Mange vil nok sitte og lytte, andre nøler med å slippe seg løs. Det skulle aldri vært sitteplasser på denne konserten.

Mot slutten under «Équinoxe 4» kombinert med «Glory» løsner det i salen. Og folk klapper og hopper under finalen «Stardust». Smakebiten fra det kommende albumet «Oxygène 3», som skal markere 40-årsjubileet for det første albumet i 1976, «Oxygène 17» er en blanding av lange, abstrakte lydflater, varm og organisk lyd, og en enkel, minimalistisk melodi. Ikke umiddelbart fengende, men et stykke musikk som nok låter enda bedre på gode hodetelefoner.

Høydepunkter:

  • Åpningen med dørene på de store veggene med LED-lys og musikken av «Heart Of Noise» som går over i «Automatic 2»,
  • «Conquistador» med Jarre på gitar for første gang på en scene siden 1968 – ingen direkte solo, men en utdypning av det elektroniske klangbildet,
  • melankolien i «Souvenir Of China» – tidløs, og
  • laserharpen på «The Time Machine» – ikonisk.

Trioen med Jarre i spissen gir musikken et mørkt og organisk uttrykk, langt mer minimalistisk enn på plate. De gamle klassikerne kler det nye, modernistiske uttrykket.

På sin «Electronica»-turné viser Jean-Michel Jarre at han fortsatt er sulten og utforskende. Showet er velregissert og musikken er presist og organisk fremført. Og det hele setter en noe i tvil, hvilket jeg anser som et kvalitetstegn.

Repertoar:

  • Intro: Waiting For Cousteau
  • The Heart Of Noise 1
  • The Heart Of Noise 2
  • Automatic 2
  • Oxygène 2
  • Circus
  • Web Spinner (ikke utgitt)
  • Exit
  • Équinoxe 7
  • Conquistador
  • Oxygène 8
  • Zero Gravity
  • Souvenir Of China
  • Immortals
  • Brick England
  • The Architect
  • Oxygène 4
  • Glory / Équinoxe 4
  • The Time Machine

Ekstra:

  • Oxygène 17 (ikke utgitt)
  • Stardust

Besetning:

  • Jean-Michel Jarre: synthesizer, sequencer, programmering, gitar, laserharpe.
  • Claude Samard: synthesizer, sequencer, programmering, perkusjon, trommer og vocoder.
  • Stephane Gervais: synthesizer, sequencer, programmering, perkusjon og vocoder.

 

Reklamer