Jean-Michel Jarre – 2010, Akershus festning, Oslo

Dato: 28. august 2010

Sted: Akershus festning

 

For første gang holdt Jean-Michel Jarre en etterlengtet utendørskonsert i Norge. Han har moderert seg betraktelig siden glansdagene.

 

Som Jarre-tilhenger blir man aldri helt fornøyd. Men bare så det er sagt; konserten med Jean-Michel Jarre ved Akershus festning var meget god, både musikalsk og scenografisk. En konsert med Jarre er alltid så mye mer enn bare musikk, og hva en Jarre-forestilling skal være vil alltid være et diskusjonstema. 2010-utgaven av Jarre er uansett langt bedre enn fjorårets konsert.

Musikk eller show? Analoge synthesizere eller spesialkonstruerte keyboard med lysende tangenter? De senere årene har Jarre lagt mer vekt på musikeren i seg. Det er godt å høre og se elektronisk musikk fremført i all hovedsak fysisk live, uten overdreven MIDI-bruk og forhåndsprogrammering. Rent musikalsk låter 2010-konserten stort sett som 2009-versjonen i Oslo Spektrum. Noen låter er skiftet ut, men arrangementene er for det meste de samme på de låtene som fortsatt står på spillelisten.

Showet er til tross for at Jarre spilte utendørs denne kvelden betydelig nedstrippet sammenliknet med hva han er berømt for. Jeg må naturligvis som gammel blodfan og med gigantkonserten for toleranse og fred ved Eiffeltårnet skru ned mine forventninger noen hakk. Den stormannsgale Jarre nærmer seg den mer ordinære konsertformen som gjelder for artister flest, men fortsatt opplever jeg Jarre å ligge noen skritt foran alle andre.

Det handler ikke om antall fyrverkeribomber eller mengde laserlys, men om samspillet mellom musikk og visuelle effekter. For Jarre er mye mer en kunstner enn en musiker. Musikken danner grunnlaget for alt han gjør, men Jarre er visjonæren som bruker elektronisk musikk og tonnevis med spektakulære effekter for å formidle sitt budskap. Dette gjorde han til sitt varemerke på 1980-tallet, og selvfølgelig ble han både elsket og hatet for det. Jarre har fortsatt en brodd i alt han gjør, om noe mindre omfangsrikt og spennende enn tidligere, men han leverer. Og det med stil.

Musikalsk åpnet Jarre korrekt, men noe stivt. Etter en fantastisk versjon av Equinoxe 7 og en leken Rendez-vous 3 med fine improvisasjoner over laserharpen, ble Jarre løsere i snippen (eller mer eksentrisk) og publikum var blitt varmere i trøya. Jarre raljerte over synthene, spesielt under stykker som Oxygene 5/Variation 3. I siste halvdel kom både publikumsfavoritter som Rendez-vous 4 og Oxygene 4, men også solide versjoner av Chronologie 2 og Oxygene 12. Finalen ble en sterk Calypso 3, ledsaget av et stort og nydelig fyrverkeri.

Showet var basert på årets turnéproduksjon; seks flerfargelasere, sceneduk med video og projeksjoner, lyskoreografi og LED-lamper. I tillegg hadde festivalens arrangør spandert to kraftige grønne lasere i to tårn på utsiden av Festningsplassen, publikumslys samt et gedigent fyrverkeri. Mens den opprinnelige planen var å fyre av fyrverkeriet til to av Jarres låter og resten som en bonus i Oslo-natten etter at konserten var over, ble planen endret til å inkludere fyrverkeri på seks av låtene. 1,2 tonn krutt ble brukt til fyrverkeriet (tilsvarer over 8 tonn fyrverkeriutstyr) og dette ga konserten det siste lille ekstra som den trengte for å bli en opplevelse utenom det vanlige.

Jarre tør å leve ut den kunstneriske galskapen i seg. Musikalsk balanserer han mellom det geniale og det banale, for det meste faller han på rett side av kanten. Spektakulært kan han gi inntrykk av å overdrive og bare måke på med effekter, men det holder å friske opp minnene av Pink Floyds 1994-konsert på Valle Hovin eller U2s konsert samme sted tre år senere. På de to nevnte turneer tok effektene over for musikken. Integriteten og balanseringen mellom musikk/show uteble. Jarre behersker formatet, enten han lyser opp skyskrapere eller en høsthimmel over en liten hovedstad i utkanten av Europa. Synkronisering er alltid perfekt, de visuelle bildene på scenen, farging av natthimmelen med laser og fyrverkeri ligger alltid i tråd med musikken.

 

Flott levert, Jean-Michel. Du er best når du er litt villmann på scenen.

 

Bandet:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, elektronisk perkusjon, sequencer, laserharp, elektronisk trekkspill

Francis Rimbert: synthesizer og sequencer

Claude Samard: synthesizer, sequencer og elektronisk perkusjon

Jerome Guguen: synthesizer og sequencer

 

 

Låtene:

  1. Waiting For Cousteau (introduksjon over PA-anlegget)
  2. Ny intro fremført av bandet
  3. Oxygene 2
  4. Magnetic Fields 1
  5. Equinoxe 7
  6. Equinoxe 5
  7. Rendez-vous 3 (Laserharp)
  8. Magnetic Fields 2
  9. Souvenir of China *
  10. Oxygene 5 (Bærbar Moog)
  11. Variation 3
  12. Ny Theremin-intro/Equinoxe 4
  13. Adagio (ny låt, ikke utgitt)
  14. Industrial Revolution 2 (Bærbar Roland)
  15. Rendez-vous 2 * (Laserharp på tredje parti)
  16. Rendez-vous 4 *
  17. Chronologie 6 (Elektronisk trekkspill)
  18. Chronologie 2 *

 

Ekstra:

  1. Oxygene 4 *
  2. Oxygene 12
  3. Calypso 3 * (Bærbar Roland avslutningsvis)

 

*) Fyrverkeri

 

Glenn Folkvord, leder av den norske fanklubben, har vært med på å skrive omtalen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s