Anton Bruckner – Femte symfoni – Jukka-Pekka Saraste og Oslo Filharmoniske orkester, Oslo Konserthus, 2016

Dato: 28. januar 2016

Sted: Oslo Konserthus

Det vakreste musikkstykket jeg vet om er andresatsen i Anton Bruckners femte symfoni. Da Oslofilharmoniske orkester fremførte symfonien i Oslo Konserthus, ble jeg bergtatt.

De siste to-tre årene har jeg brukt mye tid på symfoniene til Anton Bruckner, østerriksk komponist og organist (1824-1896). Jeg hadde lyttet på flere symfonier og klaverkonserter av Beethoven og blitt introdusert for Mahler, men Bruckner var da ukjent for meg. I dag er Bruckner min favorittkomponist av de gamle mestere, og særlig den femte symfonien hans er så utrolig vakker. Jeg har spilt innspillingen med Berlin-filharmonien og Günter Wand som dirigent utallige ganger hjemme.

Det er gripende, det er mektig, det er abstrakt, det er dramatisk – musikken spiller på hele følelsesregisteret. Symfonien er kompleks og massiv, men blir aldri tung og utilgjengelig. Symfonien er blitt karakterisert som Bruckners mest fullbrakte.

Før konserten hørte min samboer og jeg Bruckner-entusiast Knut Olav Åmås’ foredrag om Bruckners liv og kveldens symfoni ble satt i en historisk kontekst. Bruckner ble født på landsbygda, i Ansfelden, og ble sett på som en outsider da han flyttet til Wien. I musikkhistorien tilhører Bruckner romantikken. Gustav Mahler kalte Bruckner sin forløper.

Bruckner fikk musikkundervisning i tiårsalderen og var korgutt i St. Florian, og utdannet seg senere til skolelærer og jobbet som lærer og organist. I 1868 ble han professor i harmonilære, kontrapunkt og orgelspill ved konservatoriet i Wien. Noen år tidligere hadde Bruckner stiftet bekjentskap med Wagners musikk. Det skulle få en avgjørende betydning for komponisten Bruckner. Han ble inspirert til å bryte musikkteoretiske regler. Bruckner hentet også inspirasjon fra Beethoven og Schubert.

For Bruckner er annerledes, og det som fascinerer meg mest med musikken hans er kontrastene. Temaer skifter fra lett og sårt til tungt og dramatisk, musikken har en konsentrert og balansert dynamikk som jeg ikke har hørt hos andre komponister. Jeg drømmer meg bort i lange, abstrakte sekvenser og blir følelsesladet av såre melodilinjer og en melankolsk harmoni som gradvis bygger seg opp.

Jeg var usikker på om jeg ville få oppleve alt dette i Oslo Konserthus. Det fikk jeg.

Bruckner skrev sin første symfoni i 1856. Den femte komponerte Bruckner i perioden 1875-76. Som mange av de andre store, skrev Bruckner ni symfonier (han døde før han fullførte den niende). Komponisten selv fikk aldri høre den femte symfonien fremført «live». Den ble spilt to ganger i Wien i Bruckners levetid.

Symfonien er blitt revidert flere ganger. Kveldens utgave var rundt et kvarter lenger enn den CD-versjonen jeg har vendt meg til. Dirigent Jukka-Pekka Saraste dro de langsomme linjene enda lengre, og dvelte enda mer ved de små detaljene. Jeg ble dratt inn i repetisjonene fra første og andre sats og alle stemningsskiftene. Det er sjelden jeg nærmest blir fysisk trukket inn i musikken.

Men så fikk dirigenten og orkesteret stående applaus og høylytt applaus etter de siste tonene i fjerde sats.

Reklamer