Susanne Sundfør – Ten Love Songs, Oslo Spektrum 2016

Dato: 17. september 2016

Sted: Oslo Spektrum

Susanne Sundfør ga en konsert som vi kommer til å huske. I Oslo Spektrum overbeviste hun på alle punkter ved å rendyrke sin egen musikalske spennvidde.

Det letteste ville kanskje vært å følge malen. Starte med en låt som fenget og skapte god stemning, følge opp med en enda mer stemningsskapende sang, for deretter roe litt ned med en ny låt. Susanne Sundfør gjorde heldigvis ikke det.

Kveldens konsert i Oslo Spektrum viste Sundførs allsidighet som komponist og musiker. På knappe to timer mestret hun å få mektig gospelsang, mørk elektronika og lavmælt country til å passe naturlig sammen. Pianoballadene fra debutalbumet og melodiøs, elektronisk pop – alt hører sammen i en større helhet. Ingen av sangene er å betrakte som kuriøse sidesprang.

Konserten er som platene; helstøpt, fengende, komplekst, det er musikk som overrasker, det er musikk med brodd. Sundfør ventet lenge med sangene som fikk publikum til å klappe og danse. Med Sundfør skulle vi lytte og nyte – og det vi gjorde vi. Folk snakket knapt. Sundfør fanget oss fra første låt, «Walls».

Sundfør kan kunsten å holde tilbake slik de aller beste gjør. Her fantes ikke publikumsfrieri. Hun spilte ikke tydelig på sex, knapt nok subtilt under to-tre sanger. En konsert med Sundfør handler om musikk, om hennes blanding av uttrykk, nytenkende veivalg, tekster og melodier.

Etter tre sanger fra debutalbumet og tittelsporet fra «The Brothel», kom «White Foxes». Publikum slapp løs, nesten som en form for lettelse, men Sundfør hadde mer i ermet. «Lilith», «Among Us» og «Diamonds».

Hun sa tidlig til oss at «dette er uvirkelig». Og det var det. Konserten bygget seg sakte opp mot et klimaks hvor alle begynte å danse. Sundfør spurte om vi ville ha det gøy, i det sequencer-bassen til «Accelerate» startet. Da var vi over halvveis ut i konserten. Det kokte i smil, dans og klapping under «Accelerate» og den neste, «Fade Away».

Selv i de mest kraftfulle sangene med fullt kor, synth-strykere og tung bass holdt Sundfør tilbake i lydbildet. Melodien var drivkraften og harmoniene og de elektroniske klangene bygget gradvis opp. Variasjonen i låtvalg underbygget hver enkelt sangs dynamikk.

På det meste hadde Sundfør tre keyboardister, en bassist, en gitarist, en trommis, to korister, samt et kor på ytterligere seks medlemmer. Totalt ti sangere, alle kvinner. Særlig de tre platene «The Brothel», «The Silicone Veil» og fjorårets «Ten Love Songs» er konseptuelle, komplette detaljrike verk. Sundfør kan i en og samme låt være fengende og samtidig eksperimentell i melodistruktur og lydbilde. Sundfør og bandet fremførte en mer minimalistisk utgave av studioversjonen på scenen – med like mye organisk følelse og dynamikk som på plate.

Stemmen til Sundfør var kraftfull og krystallklar gjennom hele konserten, bandet spilte så presist som jeg knapt har hørt andre band. Lydmiksen var på enkelte låter noe støyende, men det er den ofte i Spektrum.

Som ekstranumre fikk vi tre sanger fra «Ten Love Songs», «Darlings», «Delirious» og «Slowly». Da ville ikke Sundfør gi oss mer, men da hadde hun også gitt oss alt. Denne konserten vil vi huske. Mesterlig fra start til slutt.

Reklamer