Jan Garbarek – Bærum Kulturhus 2015

Dato: 23. oktober 2015

Sted: Bærum Kulturhus, Sandvika

Verdensstjernen Jan Garbarek lot sine tre musikere skinne mer enn ham selv. Det var konsertens styrke og svakhet, på en og samme tid.

Jeg hadde lenge gledet meg til denne konserten. Det er ikke akkurat hver dag Jan Garbarek spiller på hjemlige trakter, så da jeg i vinter hørte nyss om at han skulle spille i Bærum Kulturhus kom forventningene kjapt. Billetter ble kjøpt så fort de lå ute for salg. Min musikkamerat og jeg spilte Jan Garbarek og varmet opp flere måneder før konserten fredag 23. oktober.

Konserten var fantastisk, men ikke magisk. Eivind Aarset ga en magisk konsert for noen uker siden på Nasjonal Jazzscene Victoria. Det fordi han og hans tre musikere var så eksepsjonelt samspilte og lekne, de overgikk mine forventninger mange hakk. Jan Garbarek innfridde mine forventninger.

Garbarek fikk stipend av Bærum kommune i 1970, som han brukte til en reise til USA. Han spilte i Sandvika i 1969 og på den første Kalvøyafestivalen i 1971, den gang ved Henie-Onstad Kunstsenter, før festivalen flyttet til Kalvøya. Produsent ved Bærum Kulturhus Arvid Wam Solvang har ifølge Budstikka jevnlig invitert ham til Bærum siden 1980-tallet. Begge konsertene, 23. og 24. oktober, ble raskt utsolgt.

Jan Garbarek er en levende legende. Det bar også konserten preg av. Han hadde stålkontroll og inntok en bandleder-rolle mer enn en solist-rolle. Han viet sine musikere, Rainer Brüninghaus (piano og keyboard), Yuri Daniel (bass), og den anerkjente trommeslageren Trilok Gurtu fra India, mye tid til å leke seg musikalsk, som solister eller i samspill med en eller flere i bandet. Musikalsk var konserten overveldende.

Jan Garbarek har spilt med de fleste store. Foruten de norske som han sammen med skapte den nye, norske jazzen, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, har Garbarek spilt med Keith Jarrett, Charlie Haden, Chick Corea, David Torn, Bill Frisell, Pat Metheny og Eberhard Weber.

«Officum fra 1994 var mitt første møte med Garbarek. Jeg likte det sånn passe. Noen år senere så jeg en konsert fra Karpedammen ved Akershus festning på NRK. Det gjorde litt større inntrykk. Jeg fattet etter hvert større interesse for Terje Rypdal og Arild Andersen, men da jeg omsider fikk kjøpt nyutgivelsen av «Dansere» i en CD-boks bestående av tre album; «Sart» (1971), «Witchi-Tai-To» (1973) og «Dansere» (1975), og samlingen «Rarum», begynte jeg å fordype meg i Jan Garbarek.

Jeg har til gode å utforske mer av Garbarek, særlig fra begynnelsen av 80-tallet.

Balansen mellom Garbareks nordiske folketoner, jazzrøtter og inspirasjon fra indisk musikk var nydelig. Men det var ikke Garbarek som gjorde størst inntrykk på meg. Trilok Gurtus solonummer og samspill med Brüninghaus og Garbarek (på fløyte) var definitivt konsertens høydepunkt. Gurtu hadde en innlevelse og rytmeforståelse som i alle fall aldri jeg har hørt før. Da var konserten magisk.

Brüninghaus’ lekne og usedvanlige presise pianospill fikk meg også til å måpe. Jan Garbarek lot de andre musikerne skinne mer enn ham selv. Garbarek selv spilte flott, han har en unik tone på tenor- og sopransaksofon, men han overrasket meg ikke. Kanskje forventer jeg for mye av en såpass stor musiker som Garbarek, men jeg satt ikke igjen med den kriblende magefølelsen som jeg har gjort ved noen få andre anledninger på konsert. Som nevnte Eivind Aarset og eksempelvis Bill Frisell på Cosmopolite for tre år siden. Mitt inntrykk var heller at Garbarek ga meg det jeg kom for å høre, men ikke mer. Og overgangene mellom ham og hans musikere kunne virke oppstykket, i motsetning til Aarset hvor alle instrumenter bare flyter over i hverandre i ett helhetlig lydbilde.

Alt i alt var dette en meget fin konsert, men den blir ikke stående aller øverst på min liste.

Reklamer