Chick Corea & Trondheim Jazzorkester (Dirigent: Erlend Skomsvoll), Oslo Konserthus 2010

Dato: 1. november 2010

Sted: Oslo Konserthus

 

Chick Corea spilte med Miles Davis fra 1968 til 1970. Jeg har intervjuet dirigent Erlend Skomsvoll to ganger. Denne kvelden hørte jeg begge to under en meget god konsert i Oslo Konserthus.

 

For ti år siden dannet Erlend Skomsvoll Trondheim Jazzorkester i forbindelse med konserten sammen med Chick Corea under Molde Jazzfestival. Senere spilte de sammen i Tokyo og New York. Nå, ti år senere, var det tid for en jubileumsturné i Norge og Sverige. Jeg intervjuet Skomsvoll for Budstikka, tidligere hadde jeg skrevet en sak i samme avis om Skomsvolls konsert under Oslo Jazzfestival. Jeg kjenner best til Chick Corea da han spilte i bandet til Miles Davis, men har etter hvert fått mer innblikk i hans musikk på egenhånd, med gruppen Return to Forever og under eget navn.

Konserten i Oslo Konserthus var meget god, ikke helt fantastisk, men solid. Musikalsk sett. Lyden i konserthuset er ikke mye å snakke om. Vi i Oslo, Norges hovedstad, får ikke et konserthus med god akustikk. Til tross for middelmådig lyd, var konserten musikalsk sett gjennomført og til fingerspissende. Det var lekent og virtuost, men jeg kunne ha tenkt meg enda mer lek.

Chick Corea er en jazzpianist som også beveger seg mye over i den klassiske musikk. Der Oscar Peterson var en rendyrket jazzpianist med forankring i swing og cool, er Chick Corea så vel Gustav Mahler-inspirert som frijazzpåvirket. Ikke en dårlig kombinasjon, spør du meg. Erlend Skomsvoll har skrevet alle arrangementer, og dirigerte orkesteret i en særdeles utagerende og kul stil. Iført en litt sliten langermet genser, ditto dressjakke og mørkegrønne safaribukser og joggesko, danset han rundt på scenen mens han dirigerte orkesteret og nøt egne arrangementer. Skomsvoll er dyktig nok og kul nok til å gjøre det slik, for andres vedkommende hadde det vært flaut.

Det åpnet med Windows, og etterhvert fikk vi låter som Crystal Silence, Pledge for Peace, Duende, Bill Evans og What Game Shall We Play?. Og et utdrag fra albumet Children’s Songs, i Skomsvolls “impressions”, for å sitere Corea. Mot slutten kom klassikeren Spain. På rekke og rad kom medlemmer av Trondheim Jazzorkester for å spille i duett med Chick Corea. Mathias Eick på trompet gjorde nok størst inntrykk på meg. Ikke på langt nær så mykt og sårt som Miles Davis, men stilsikkert nok. Eick er et norsk jazznavn som er verd å følge mer med på.

Storbandjazz kan virke programmert og forutsigbart, men ikke under Erlend Skomsvolls ledelse. Dette var lekent og sprelsk. Men for å være kritisk, faktisk kunne Skomsvoll ha spritet enda mer opp. For fusion kan til tider bli vel skoleflinkt. Og Chick Corea, uansett hvor dyktig han er, kan bli vel dyktig innimellom. Jeg digger musikken hans, men han er nesten for flink til at det blir spennende hele veien. Urimelig vurdering? Kanskje, men jeg savnet litt mer løssluppenhet.

Dgabladets Terje Mosnes ga en sekser, jeg ville ha gitt en femmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s