Bebel Gilberto – Oslo Jazzfestival 2007, Rockefeller

Dato: 17. august 2007

Sted: Rockefeller, Oslo

 

En karismatisk dame med sin egen musikalske stil til tross for et berømt etternavn.

 

Datter av João Gilberto og niese til Chico Buarque. To av de fire store, brasilianske bossanovakomponistene, ved siden av Antonio Carlos Jobim og Baden Powell. Utvilsomt har Bebel Gilberto (41) mye å leve opp til, men hun har helt tydelig sitt eget varemerke. Konserten på Rockefeller var svært minnesverdig.

Da hun var syv år sang hun på morens første soloalbum, og den første sceneopptredenen var sammen med moren Miúcha og saksofonist Stan Getz i New Yorks Carnegie Hall to år senere. På egenhånd har hun jobbet med Thievery Corporation, David Byrne, Amon Tobin og Mike Patton, kom med sin første EP (Bebel Gilberto) i 1986 og har i de senere år utgitt tre soloalbum, deriblant Momento (2007).

Bebel Gilbertos musikk er en blanding av bossanova, elektronika og pop. Bandet hennes bestående av Jorge Continentino på saksofon, Frederico Gonzales Pena (synthesizer), Masaharu Shimizu på gitar og Mauro Refosco på perkusjon og programmering hadde en uformell og fengende stil. Bebel vekslet mellom å snakke engelsk og portugisisk. Den eneste ulempen med konserten var at den var i Norge. Cirka 20 brasilianere var blant publikum, og hun henvendte seg litt for mye til dem under konserten. På portugisisk. For oss andre var det vanskelig å følge med på alle de meningsutvekslingene som Bebel hadde med den lokale fanskaren.

Innimellom snakket hun til alle, og var hele tiden flørtende og spontan. Hun sang vakkert. Med dyp stemme. Kroppsspråket var sensuelt og blikket forførerisk. Musikken likeså. Det var allikevel ikke alltid neddempet og melankolsk. Noen av sangene var det mer tempo i, og publikum danset eller nikket taktfast med.

Den unge Gilberto glemte teksten på enkelte av sangene, deriblant den kjente So Nice (som Joãos første kone, Astrud sang på 1960-tallet), men Bebel smilte det vekk uten å tape verdighet. Til det var stemmen, melodiene, variasjonen og karismaen alt for stor. Bebel hadde ikke hastverk med å komme igjennom repertoaret og tok seg tid til å be om en øl.

– Everything would be nice if I had a beer!, sa hun til scenearbeiderne og publikum, mens hun satt ved scenekanten.

Da en av scenearbeiderne jekket opp fire Ringnes-øl, improviserte hun en enkel bossanova: «If I had a beer, che-che-che! If I had a beer!», mens perkusjonisten og gitaristen fulgte lekent opp. Publikum liker sånt.

I motsetning til andre andregenerasjonsmusikere med berømte foreldre har Bebel Gilberto et eget uttrykk. Inspirasjonen kan ingen ta fra henne, men hun har brakt bossanovaen et skritt videre til et yngre publikum. Hun er en brobygger, en sjarmerende sceneartist med en vakker stemme.

Dette var første gangen hun var i Norge, men hun må gjerne komme tilbake.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s