Ukjentfestivalen 2006 – Amplifier bar, Oslo

Dato: 25. – 27. mai 2006

Sted: Amplifier Rockbar, Oslo

 

Siste helgen i mai ble det arrangert en egen festival i Oslo for ukjente artister og band, et spennende dykk i norsk undergrunnsmusikk. Det musikalske uttrykket varierte fra melankolske viser til glamrock, via psykedelisk rock og funky jazz.

 

Ukjentfestivalen ble startet av en gjeng med glødende musikkinteresse og nese for ukjente utøvere. Siden by:Larm presenterer både ukjente og kjente artister har det vært et behov for en egen festival med kun ukjente musikere. Ukjentfestivalen gikk over tre kvelder på Amplifier Rockbar (tidl. Rock Bottom) 25. – 27. mai 2006 i Oslo.

 

Klokken er rundt 3 på natten søndag 28. mai. Ukjentfestivalen er nettopp avsluttet, og jeg tar en prat med en meget fornøyd festivalsjef Kjell-Gunnar Nilsen. Vi snakker om hvilke inntrykk han har etter et tre dagers konsertmaraton på Amplifier Rockbar. 25 artister og band har fremført sin musikk. Veien til en vellykket festival har vært lang. Det som begynte med innsamling av demoer utviklet seg til å bli en stresset periode for arrangørene. Først skulle festivalen arrangeres på Skuret i Oslo, men eierne gikk konkurs. Deretter satset arrangørene på Underdog, hvis eiere led samme skjebne. Medlemmene i Gatecrashers tipset arrangørene av Ukjentfestivalen om Amplifier Rockbar. De kom dermed i dialog med daglig leder Christian Muskat.

 

Nilsen er fornøyd med publikumsoppmøtet (i underkant av 400 besøkende) og responsen fra både artister og publikum. Han har cirka 20 års erfaring fra radio og diverse kulturarrangementer, men det er de ukjente artistene og deres musikk som han virkelig brenner for. Hans motiv med Ukjentfestivalen har vært å hjelpe ukjente artister og band på veien til å spille for et større publikum. Målet med festivalkonseptet er å skape et nasjonalt nettverk, der utøvere blir plukket ut fra Ukjentfestivalen til å reise på en landsomfattende turné. Arrangørene av Ukjentfestivalen vil samarbeide med kommunene for å opprette et kartotek over aktuelle, ukjente artister og band.

 

Samtalen beveger seg etter hvert mot by:Larm. Etter Nilsens syn må musikkbransjen satse bredere, både arrangører og media.

– By:Larm er et bransjetreff i motsetning til Ukjentfestivalen som er en ren festival, påpeker Nilsen.

Han vil gjerne komme i dialog med by:Larm, men fastholder ved at Ukjentfestivalen allerede er og i større grad i fremtiden kan bli en arvtager etter by:Larm med tanke på satsing på ukjente artister. Nilsen poengterer at de store mediene gir en vinkling av by:Larm som en festival for kjente band. Av ca 40 artister på årets by:Larm i Tromsø ble de 6-7 mest profilerte artistene omtalt. De ukjente ble oversett. Han mener at de store mediene må sette et større fokus på de uetablerte og ukjente artistene. Ut i fra tilbakemeldingene under Ukjentfestivalen er det ingen tvil om at «ukjente band er noe som fenger», kommenterer Nilsen.

 

Utover sommeren og høsten skal Ukjentfestivalen arrangeres i andre, norske byer. Noen få artister fra den første festivalen skal bli med rundt på turné, og noen få lokale spiller i hver av byene. Første stopp er Moss (dato ikke bestemt enda), deretter Haugesund i september og Trondheim i oktober. Målet er å arrangere festival fire ganger i året. I hvilken by det skjer avhenger av hvor mange demoer arrangørene får inn fra hver by. Nilsen legger til at konseptet for festivalen kan forandres på over tid. Et alternativ er temakvelder, blant annet en kveld med artister som synger på norsk, andre kvelder med andre temaer.

 

Totalt sett var det bredde og allsidighet på Ukjentfestivalen. Publikum fikk oppleve alt i fra melankolske viser til glamrock, via psykedelisk rock og funky jazz. Den første kvelden ble hovedsakelig akustisk musikk presentert, den andre alternativ rock og den tredje pop/rock/rock’n roll. Tigerstadens konsertpublikum pleier ikke å gå på konsert på byens utesteder før i 22-tiden. Dette fikk arrangørene av Ukjentfestivalen smertelig merke den første kvelden. Programstart var 18:30, men måtte utsettes i nesten 90 minutter på grunn av labert oppmøte. Det tok seg heldigvis opp utover kvelden, og responsen fra publikum varierte fra høflig til særdeles entusiastisk. Fredag og lørdag var antall besøkende betydelig høyere, og stemningen jevnt over meget god.

 

Hver utøver fikk 30-45 minutter hver på scenen. Under den akustiske delen av festivalen valgte enkelte å gjøre en soloopptreden. Høydepunktene den første kvelden ble Regina Elvik og Lamia. Regina Elvik var blitt sviktet av bandet sitt i siste liten før festivalen og kom alene med sine folk-inspirerte pianosanger. Hun fikk god hjelp av to av gutta i Shoot the Breeze som hadde øvd med Elvik like før konserten. Elvik er i besittelse av en særegen stemme som kan peke i retning av Kate Bush og Tori Amos. Hun fremførte låter fra sitt album Beg For More. Sangene har personlige tekster, om alt fra å miste en av sine nærmeste til å møte uvanlige mennesker. Musikken er meget melodiøs med et folk-inspirert, akustisk preg.

Cirka 8 timer med musikk på en kveld kan by på enkelte overraskelser. Da Lamia hadde gjort sitt sett var mange blant publikum (undertegnede inkludert) målløse, helt klart kveldens store høydepunkt! Lamias blanding av klassisk, metall og tango på et meget særegent vis var veldig inspirerende å høre på. Oda Høilund (vokal), Kaisa Balto (piano), Ragnhild Tronsmo (cello) og Anne Hauglund (fiolin), samt «deltidsansatt» Kristian Valbo (trommer), fremførte både egne sanger og to coverlåter. Høilund sang med en meget dynamisk og kraftfull stemme. De tre andre Lamia-medlemmene fulgte elegant opp. Spesielt Adore Me og Come, Come, samt Nothing Else Matters (Tronsmo og Hauglund), var mektig. De to første bygget seg opp mot et klimaks, med stemningsmessige kontraster mellom cello/piano (mørkt) og vokal/fiolin (muntert). Coverversjonen av Metallica-klassikeren var ikke annet enn fantastisk, hvor cellisten og fiolinisten lekte seg igjennom stykket med musikalsk eleganse og humor.

 

Etter Lamias meget gode opptreden roet det seg ned, både musikalsk og stemningsmessig. Marte Lavik var neste høydepunkt, hvis hennes melodiske soul- og jazzinspirerte viserock med personlige tekster ble akkompagnert av en gitarist, en cellist og en fiolinist. Melodien var sentral i Laviks stemningsfulle musikk. Gjesteopptredenen fra The Blackbirds var fengende, men det var innimellom lett å høre at de har latt seg inspirere av et kjent Liverpool-band i melodi og harmoni. Christian Novotny gjorde en lang soloopptreden, både med akustisk og elektrisk gitar. Han hadde enkelte fengende melodier, men de lå tidvis tett opp mot Thomas Dybdahl og Sondre Lerche, samt at engelskfraseringene kunne perfeksjoneres noe. Hans antikommersielle holdning mot platebransjen kan tyde på at det er musikken som er drivkraften hans, hvilket er positivt.

 

Den akustiske kvelden ble avsluttet tungt og elektrisk av bandet Thelema, som nylig har utgitt albumet The Dialogue Within. Det var fire dyktige musikere med sans for melodier, støy, progresjon og lydlandskaper. Sologitarist Trond Helge var opptatt av å skape spesielle lyder på sin gitar, fremfor å spille lange soloer. Bassist Tom Erik Magnesen vekslet mellom dynamiske bassganger og tyngre, mer funky spill. Trommis Jens Erik Aasmundseth holdt bandet sammen, men skapte samtidig variasjon i rytmeseksjonen med enkelte soloer. Frontfigur og vokalist Alf Borge sang intenst, men melodisk.

 

Etter konserten kunne Thelema forklare litt om bakgrunnen for sitt musikalske uttrykk. De startet som et kommersielt motivert band med radiovennlige låter på 3 min 20 sek. Det passet dem ikke helt, og de fordypet seg derfor i progrock. Uttrykket ble symfonisk. Etter at mannen bak synthene sluttet i bandet, bestemte Thelema seg for å videreføre progstilen. Det er mulig de vil bruke samples under konsertene etterhvert. Sologitarist Trond Helges rolle som «lydbildeskaper» ville nødvendigvis ikke bli forsterket etter at bandet er uten keyboardist. For Thelema er melodien det viktigste, men alle medlemmene i bandet er med på å underbygge låtenes stemning med lydeksperimentering. Inspirasjonen til sjangerblandingen ligger i de ulike medlemmenes forskjellige musikksmak, alt i fra Dimmu Borgir til Lene Marlin. Planene deres fremover etter nylig albumslipp er å skaffe en distribusjonsavtale, men de er inneforstått med at hvis de skal ha en sjanse til å kunne livnære seg på musikken må de til USA, eller i det minste ut av Norge. Store norske plateselskaper vil ikke satse på ukjente band med et lite kommersielt, musikalsk uttrykk, og små plateselskaper har ikke økonomi til å satse på dem, konkluderer Thelema.

 

Fredagskvelden ble innledet med et stramt sett av hardrock-bandet First Violation fra Manglerud i Oslo (dog med ødelagt skarptromme), etterfulgt av melodisk pop/rock med en dose sen 1960-tall i uttrykket av Oslo-bandet Zephire, og psykdelika-inspirerte The Smell of Mutiny. De fire medlemmene i The Smell of Mutiny fra Oslo (men bosatt i et kollektiv i Trondheim) stilte med like klær og bolleklippfrisyrer. Hovedelementet var den gode melodien, med undertoner av psykdelika. Vokalistens stemme kunne minne litt om Mick Jaggers. Bandet var samspilte og stilbevisste.

 

Maika fra Nesodden utenfor Oslo har tatt inspirasjon fra den tsjekkoslovakiske barne-TV-heltinnen ved samme navn (hun som kom fra verdensrommet og hadde rød støvler), kunne frontfigur og vokalist Aria bekrefte etter konserten. Stilistisk spiller Maika melodisk rock med undertoner av funk og elektronika. For de fem medlemmene i Maika var melodien grunnelementet. Sjangerblandingen og lydeksperimenteringen ble en naturlig del av Maikas uttrykk. Keyboardist Thomas brukte et ventilasjonsrør som rytmeinstrument, og Aria overrasket et begeistret publikum med en gammel, rød telefon og en megafon som stemmemanipulator. Hvis grunnelementet deres ikke var så bra, ville det hele ha blitt en merkelig affære. Arias karakteristiske stemme, de gode melodiene og leken med forskjellige type lyder og klanger, bidro til at Maikas opptreden ble meget spesiell og original. Arias pågående fremtoning på scenen underbygget den musikalske stemningen. Hun hadde tydelig blikkontakt med publikum, pekte med megafonen ut mot dem og sank ned bak mikrofonstativet.

 

Lydbildet ble tyngre og mer aggressivt etter Maikas sett. Først ut var Timothy med sin emoprog, etterfulgt av punkbandet Hell Dörmer. Glamrockerne i Gatecrashers spilte et meget fengende sett, med gode låter og bra driv, men led noe under at de var siste band ut denne kvelden. De hadde kommet mer til sin fulle rett hvis de spilte tidligere mens lokalet fortsatt var fullt.

 

Lørdagen ble en kveld med mye trøkk og liv foran scenen. De fleste som opptrådte denne kvelden hadde det klassiske oppsettet to gitarer, bass og trommer, med melodier og koring som hovedelement, men det skulle vise seg å være to andre band som gjorde størst inntrykk. Etter Call:Vegas gode åpning, Exceeds fengende blanding av rock, klassisk, jazz og prog og Sanguines miks av taktskifter, funk, punk og Led Zeppelin (hvis gitarriffet til klassikeren Heartbreaker ble mikset inn i en deres egne låter), ble et filmlerrett dratt ned foran scenen. Lyset ble slukket, og publikum begynte å snakke om hva som skulle skje. The Bullitt består av tre herrer med sans for musikalsk stilblanding og detektivserier og filmer fra tidlig 1970-tall. Musikken deres er groovy med gode melodier, med en god dose funk og blues inkludert.

 

Bassist Per-Kristian Lomsdalen mener at dagens musikere har mye å lære av den kjemien som Mick Jagger og Keith Richards har på scenen, hvilket preget The Bullitts opptreden, bl.a. under låten 44. For anledningen denne kvelden hadde The Bullitt med seg en gjestemusiker, Pål Jøran Olsen, på perkusjon og synthesizer. Han ga musikken et lekent og fengende rytmebilde. Denne konserten som åpnet med et klipp fra en Steve McQueen-filmen Bullitt, med bandet The Bullitt bak lerretet som fremførte den funky instrumentallåten Backstreet Stalker, ble kveldens høydepunkt. Lomsdalen fyrte deretter opp en sigar og showet var utvilsomt i gang. Bandet kommuniserte i større grad enn de andre utøverne (med unntak av Maika) med publikum så langt på festivalen. De var meget samspilte, og fusjonen av de forskjellige stilartene var balansert og inspirerende.

 

Bakgrunnen for musikken til The Bullitt er de ulike musikalske referansene de tre medlemmene har, kunne de tre gutta fortelle etter konserten. Trommis Håkon Larssen har utforsket populærmusikkens historie ved å følge inspirasjonstråden bakover i tid. Gjennom det har han oppdaget mange forskjellige band med egne uttrykk. Låtskriver og gitarist Bård Andersson har vært mest opptatt av Rolling Stones, rock og blues, men har også gått bakover i tid, helt tilbake til Django Reinhardt og andre musikere alene med gitaren på 1910- og 20-tallet. Per-Kristian Lomsdalen bruker uttrykket «fusjon» som en betegnelse for sin musikalske bakgrunn. Han startet med å lytte til punkband som Sex Pistols og Ramones, men oppdaget etter hvert «old school»-hip hop (deriblant KRS One og svenske Latin Kings) og ble dermed meget fascinert av blandingen av rap og rock, eksempelvis gjennom Rick Rubin og Def Jams sammenkobling av Aerosmith og Run DMC.

 

Medlemmene i The Bullitt er bevisste på å utvikle seg videre. Så langt har de vært opptatt av klanger og sjangerblanding. Pål Jøran Olsen er pianostemmer og overtalte Lomsdalen til å sette på pianostrenger på den ene bassgitaren, bare for å oppnå et annet lydbilde. Fremover vil medlemmene gå på blant annet jazzkonserter for å hente musikalsk inspirasjon. De tre gutta hadde spilt i ulike band før de kom sammen i 2005 og dannet The Bullitt. Larssen startet i et jazzimpro-band og gikk senere over i et metall-band. Lomsdalen har deltatt i rockabilly-band, «men med punkenergi» som han selv kaller det. Andersson legger til at til tross for at han har skrevet de fleste sangene, blir han inspirert av de to andre medlemmene fordi de har så mye å gi på bakgrunn av sine musikalske referanser. På spørsmål om hvorfor de starter konsertene sine med å vise enten gamle detektivserier eller filmer, er svaret enkelt: De er veldig begeistret for den epoken i filmhistorien. Larssen er mest filminteressert, mens Anderssons lidenskap er detektivseriene.

 

Tidligere i år vant The Bullitt i den amerikanske talentkonkurransen Make A Star. Det var Andersson som oppdaget konkurransen via My Space. Bandet sendte inn en demo av låten 44 til Make A Star. Det er den amerikanske platebransjen som står bak konkurransen. Hver deltager betaler en viss sum for å delta. På en skala fra 1 til 10 må hver deltager oppnå minst 7 for å bli med i finalerundene. I første omgang fikk The Bullitt en meget konstruktiv omtale av bidragssangen 44, der hver komponent i sangen ble nøye vurdert av arrangørene. Andersson kommenterer:

– Selv om jeg skrev sangen og den er veldig personlig for meg, var jeg helt enig i vurderingen deres.

 

Konseptet til Make A Star går ut på at 50/50 bransje/venner stemmer frem de beste kandidatene. I de fire siste rundene var det bare bransjen som ga stemmer til The Bullitt, mens det i de foregående rundene var mest venner som de selv hadde mobilisert. The Bullitt fikk en ikke-ekslusiv lisensavtale med Make A Star, og spilte inn EP-en The 44 Collection, som skal bearbeides i Statene i løpet av sommeren. I nærmeste fremtid skal bandet til Kentucky for å spille på Zerofest-festivalen (en amerikansk variant av Ukjentfestivalen) og holde to konserter i Louisville-området.

 

Neste overraskelse var tre humørfylte karer fra Gol. Gogutadn (te ho Gommo) spilte funky jazz med en vektlegging på improvisasjon og god humor. Publikum måpte, smilte og lo – absolutt et av festivalens store høydepunkter. Det kunne virke som de tre medlemmene improviserte nesten hele konserten, der de så på hverandre og snakket sammen mens de spilte. De var særdeles samspilte og hadde en leken holdning til sin egen fremførelse. Emil Brattested spilte saksofon og tok et stev midt i en av låtene. Han kunne finne på å stoppe midt i en melodi for å heve armen og si: «Hallingdal er den fineste plassen på jord!», for så å spille videre. Bassist Stian Oland spilte jazzete og funky bassganger og smilte hele veien. Trommis Stian Fekene tok flere soloer, mens han smilte til publikum. Etter konserten kunne de fortelle at de kom sammen ved en ren tilfeldighet, men hadde nå spilt sammen i over 2 år. De hadde ingen spesifikke inspirasjonskilder, annet enn at de var fascinert av funk. Siden de ikke hadde noen coverlåter, måtte de lage sine egne, den første Sønda’n klokka ti over ti. Nå jobbet de med å videreutvikle sitt eget musikalske uttrykk, samt fortsatt gi plass til humoren. Brattested kommenterte at altfor mange musikere tar musikken sin for seriøst og glemmer helt humor.

 

Kvelden ble avsluttet med et energisk show av Supermonkey og Shoot the Breeze. Rockpunkbandet Supermonkey fra Lillestrøm som har varmet opp for bl.a. Span og Magnet, gjorde et meget fengende sett. Under den siste låten, Yeah Yeah Yeah, kom flere av publikummerne opp på scenen for å synge med. Shoot the Breeze fra Hokksund spilte klassisk, melodisk rock med undertoner av punk og country. Bassisten stod for mesteparten av ablegøyene under deres sett. Han kastet skjorta midtveis og gikk stadig ned på huk og hevet bassgitaren ut mot publikum.

 

Den første Ukjentfestivalen er gjennomført, og det er bare en kommentar som passer: Meget bra! Alle artistene jeg pratet med i løpet av festivalen var veldig positive til festivalkonseptet. Det var en genial måte å få vist sine ferdigheter på, knytte kontakter og komme seg et skritt videre mot den musikalske drømmen. Arrangørene fortjener positiv omtale for å ha plukket frem så forskjellige utøvere, mange med et personlig preg på musikken.

 

Skrevet for nettstedet Musiq.no.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s