Musikalsk sett var Wilco helt enestående på årets Norwegian Wood. Men den uforglemmelige konsertopplevelsen var det ikke.
Wilco er et band for kjennere, ikke bare av deres musikk, men også av musikk generelt. For Wilco er et krevende band å sette seg inn i. Hver gang Jeff Tweedys band spiller på Sentrum Scene, blir det raskt utsolgt. Jeg mistenker at mange av de samme går på konsert hver gang.
Mange av dem var sikkert på Sukkerbiten ved Operaen også. Det var mange smil å se rundt i blant publikum. Men det var også mange som tilsynelatende ikke lot seg engasjere nevneverdig mye.
Musikalsk spennvidde
I fjor ga Wilco overraskende ut det korte og glimrende albumet «Star Wars», som i mine ører oppsummerer alt Wilco står for. Albumet favner bredt i sjangre gjennom 11 sanger – akkurat som Wilco har variert uttrykket for hver plate og på hver plate, spesielt siden «Summerteeth» i 1999.
Til lyden av åpningssangen fra «Star Wars», «EKG» over anlegget, kom bandet på scenen og startet konserten med sang nummer to på samme album, «More». Samspillet var presist og jeg lot meg overbevise. Wilco ga oss en håndfull sanger fra samme plate, deriblant «Random Name Generator», før bandet fordypet seg i tysk krautrock, «Art Of Almost». Dette var en solid åpning av en konsert som musikalsk sett ikke hadde noen dødpunkter.
Likevel fikk jeg ikke den samme «nakkehårene reiser seg-og-wow!»-opplevelsen som for fire år siden på Sentrum Scene. For den konserten var så langt over alle mulige forventninger. På Sukkerbiten var Wilco absolutt gode, men ikke på det nivået. Jeg sitter igjen med inntrykket av at det gikk mer på rutinen nå. Nå er ikke det akkurat en dårlig rutine, bevares, men mine forventninger til Wilco er ikke lave heller. I 2012 lekte musikerne seg mer. De slo seg mer løs.
Ikke på radio
Der første halvdel av konserten i stor grad var viet «Star Wars», ble det et knippe eldre låter i andre halvdel. Antydning til allsang ble det under «Jesus Etc.». Vi som kjenner Wilco godt trakk på smilebåndet og klappet ekstra med da gutta spilte «Kamera», en sang som ikke for ofte trekkes frem på konsert. Vi fikk også «I Am Trying To Break Your Heart», som ikke har vært inne på repertoaret på en stund. Jeff Tweedy sang nydelig på «Hummingbird», bandet gnistret under konsertens andre krautlåt, «Spiders (Kidsmoke)».
Jeg har vært fan av Wilco siden 2009 etter at jeg dro til København for å høre dem på konsert. Jeg brukte et halvt års tid på å bli interessert i Wilco og la meg begeistre, men etter den flotte konserten i København har jeg blitt mer og mer fascinert av hvordan bandet blander stilarter og skaper noe nytt. Wilco er avantgardistiske og fengende, men spilles nesten aldri på radio. Til det er de nok for komplekse i uttrykket for folk flest. Og det bar kveldens konsert litt preg av. Vi som er fans, fikk det vi ville ha og ble dermed godt fornøyd. Om det er tilfeldig, vet jeg ikke, men konsertens siste låt var «The Late Greats», en syrlig kritikk av en stadig mer kynisk platebransje. Jeff Tweedy sang i siste vers: «The best song will never get sung / The best life never leaves your lungs / So good, you won’t ever know / I never hear it on the radio / Can’t hear it on the radio».