KONSERTANMELDELSE: Rørende og plettfri avskjed med Paul Simon

AVSKJED: Han fyller 77 år i september. 54 år etter den første platen med Simon & Garfunkel er Paul Simon på sin aller siste turné, og det gjør han med stil. FOTO: Martin Aasen Wright

Når Paul Simon drar ut på avskjedsturné, mener han det. Simon gir seg på topp.

På sin avskjedsturné spiller Paul Simon på alle strenger han har – hele spennvidden i ham som låtskriver og musiker vies plass gjennom en konsert på to og en halv time. Alle de 26 sangene var en tolkning av ham selv, ikke en parodi. Simon kunne ha gjort det enkelt og fremført låtene som på plate den gang da, men gjennom en smittende spilleglede med et eminent band på hele 14 medlemmer leker han seg med sin rikholdige sangkatalog.

Konserten overgikk alle forventninger. Konserten bør være pensum for alle artister som vurderer (eller burde vurdere) å pensjonere seg.

Viser og avantgarde

Som Simon selv antydet i starten av konserten, er det mange som forbinder ham med de mest kjente sangene. Med andre ord Simon & Garfunkel, noen sanger fra begynnelsen av 1970-tallet og «Graceland», men denne kvelden ville Simon mye, mye mer.

Det publikum vil ha samsvarer ikke alltid med hva artisten selv vil skal være sitt ettermæle. Og godt er det. Simon bekreftet denne første kvelden i juli at han ikke står stille. Gamle sanger som «Can’t Run But» fra «The Rhythm Of The Saints» (1990) rullet fortsatt i kjent sambatakt, men i et kammermusikalsk arrangement som røpet en fascinasjon for det mer avantgarde. Simon sang sammen med kammergruppen yMusic, der cello, fiolin og fløyte ledet an i lydbildet. Rett før hadde Simon dratt frem en mindre kjent sang fra det underkjente albumet «Hearts And Bones», «Rene and Georgette Magritte With Their Dog After The War». På plate fra 1983 hadde sangen et minimalistisk strykerarrangement, men fremført «live» 35 år senere var arrangementet nytt og mer kontrastfylt. Disse to sangene var for undertegnede konsertens musikalske høydepunkt.

Selv konsertens åpningsnummer, «America» som opprinnelig ble spilt inn sammen med Art Garfunkel på 1960-tallet, var som en overtyre for konserten med et minimalistisk strykerarrangement som bygget opp stemningen. Simon startet som en visesanger, «a poet and a one man band» som i sangen «Homeward Bound», men som alltid har søkt etter nye stilretninger, nye musikere, ny inspirasjon.

Stor sangstemme og musikalsk bredde

Konserten var variert. Som Simons katalog. Repertoaret vekslet balansert mellom standardlåter som «50 Ways To Leave Your Lover» og nyere og mindre kjente «Rewrite», mellom visesangeren fra 60-tallet og låter som bekreftet Simons unike rytmeforståelse. Simon ga bandmedlemmene rikelig med plass til å gi sitt bidrag til sangene ved at de spilte rundt sangene og lekte seg med dem. Det kunne være som små krumspring eller gjennom lengre passasjer. Særlig pianist Mick Rossi overrasket med sin solo på «The Cool, Cool River».

Stemmen til Simon er, særlig av norske musikkanmeldere, blitt kritisert de siste årene. Også denne gang kom norske musikkanmeldere med sin sedvanlige kritikk om at Simon sang småsurt. Det er feil. Simon har skrevet om vokalarrangementet på noen av låtene ved at han synger mørkere enn i sine yngre år. Kombinert med de nye arrangementene for øvrig og med all den spillegleden som er i Simons konsertband, fremstår sangene fortsatt som vitale og aktuelle. Simon streber ikke etter å være noe han en gang var, det ville bare ha vært patetisk.

Simon innledet «Bridge Over Troubled Water» med å si at han angret på at han hadde gitt bort sangen (til Art Garfunkel, red.anm.), fordi «dette var en sang bedre enn jeg pleide å skrive» og at han sjelden sang den på konsert, men at han «nå skulle ta den tilbake». Simon sang riktignok «Bridge Over Troubled Water» som en overraskelse under forrige turné i 2016, tett opp mot originalen på plate. Denne kvelden gikk Simon for et arrangement med et mer moderne, eksperimentelt preg. Stemmen var sterk, og publikum reiste seg i begeistring.

Ikke rock

Å rangere hvilken artist som er best sånn eller slik kan synes meningsløst, men det er likevel et poeng at Simon ikke alltid høster den anerkjennelsen han fortjener. Det blir galt å påstå at han er undervurdert, men mitt inntrykk er at han i mange sammenhenger nesten blir sett på som en lettvekter. Fengende melodier, dansbare rytmer. Men Simon er mye, mye mer enn det.

Simon snakket mer enn han vanligvis gjør. Bortsett fra å være særs tørrvittig, fikk vi mer innblikk i hvordan han oppfatter seg selv som låtskriver og hvordan han prøvde å knekke koden på 60-tallet. Han lærte seg å spille intro til sanger, og han demonstrerte noen introer som vi alle kjenner igjen. Simon har som vi kjenner til latt seg inspirere av ska og reggae på 70-tallet og sør-afrikansk musikk på 80-tallet, men det færre kanskje er like kjent med er den eksperimenteringen Simon har drevet med etter tusenårsskiftet. Spesielt de tre siste platene «Surprise», «So Beautiful Or So What» og «Stranger To Stranger» er verdt å vie tid.

Elementer av denne nye eksperimenteringen kunne høres også på kveldens konsert. Ikke bare gjennom at et lite utvalg fra de to siste platene ble spilt, men også ved at flere av de eldre sangene hadde et arrangement som ligger nærmere uttrykket på de senere platene enn originalen selv.

Da konsertens repertoar var slik at det ikke var en eneste lang hitparade, men også bestående av lengre sekvenser med musikk som primært skal lyttes til, slapp ikke publikum seg helt løs før «Graceland»-låtene kom som de siste før ekstranumrene. Men det er jo det som er Simon. I musikken er det så mye som ligger mellom linjene, i både tekst og arrangement.

En elegant videomontasje ble vist på storskjerm under turneens temalåt «Homeward Bound». Simon var flere ganger mot slutten av konserten rørt med tårer i øynene. Da ekstranummer-delen nærmet seg 45 minutter var Paul Simon igjen «a poet and a one man band».

Den største av dem alle har takket for seg.

APPLAUS: Simon åpner alltid konsertene med å si «hello, my friends». Nå kunne han si «thank you, my friends». Takker gjør vi også. FOTO: Martin Aasen Wright

Band:

  • Paul Simon: gitar og vokal
  • Bakithi Kumalo: bass
  • Mark Stewart: gitar, cello, saksofon, hjemmelagde instrumenter
  • Biodun Kuti: gitar
  • Joe Guzman: trekkspill, keyboard, gitar
  • Andy Snitzer: saksofon, synthesizer
  • Jamey Haddad: perkusjon
  • Mick Rossi: piano, perkusjon
  • Jim Oblon: trommer, gitar

yMusic:

  • C.J. Camerieri: trompet, althorn
  • Rob Moose: gitar
  • Nadia Sirota: fiolin, korsang
  • Gabriel Cabezas: cello
  • Alex Sopp: fløyte
  • Hideaki Aomori: fløyte, saksofon

Repertoar:

  1. America (Bookends, 1968, med Simon & Garfunkel)
  2. 50 Ways To Leave Your Lover (Still Crazy After All These Years, 1975)
  3. The Boy In The Bubble (Graceland, 1986)
  4. Dazzling Blue (So Beautiful Or So What, 2011)
  5. That Was Your Mother (Graceland, 1986)
  6. Rewrite (So Beautiful Or So What, 2011)
  7. Mother And Child Reunion (Paul Simon, 1972)
  8. Me And Julio Down By The Schoolyard (Paul Simon, 1972)
  9. Rene and Georgette Magritte With Their Dog After The War (Hearts And Bones, 1983)
  10. Can’t Run But (The Rhythm Of The Saints, 1990)
  11. Bridge Over Troubled Water (Bridge Over Troubled Water, 1970, med Simon & Garfunkel)
  12. Wristband (Stranger To Stranger, 2016)
  13. Spirit Voices (The Rhythm Of The Saints, 1990)
  14. The Obvious Child (The Rhythm Of The Saints, 1990)
  15. Questions For The Angels (So Beautiful Or So What, 2011)
  16. The Cool, Cool River (The Rhythm Of The Saints, 1990)
  17. Diamonds On The Soles Of Her Shoes (Graceland, 1986)
  18. You Can Call Me Al (Graceland, 1986)

Ekstranummer #1:

  1. Late In The Evening (One Trick Pony, 1980)
  2. Still Crazy After All These Years (Still Crazy After All These Years, 1975)
  3. Graceland (Graceland, 1986)

Ekstranummer #2:

  1. Homeward Bound (Parsley, Sage, Rosemary And Thyme, 1966, med Simon & Garfunkel)
  2. Kodachrome (There Goes Rhymin’ Simon, 1973)
  3. The Boxer (Bridge Over Troubled Water, 1970, med Simon & Garfunkel)
  4. American Tune (There Goes Rhymin’ Simon, 1973)
  5. The Sound Of Silence (Wednesday Morning 3 A.M., 1964, med Simon & Garfunkel)

21 av 26 sanger er Paul Simon, kun sangene 1, 11, 22, 24, 26 er Simon & Garfunkel.

martin.aasen.wright@gmail.com

Diskografi (studioalbum):

Med Simon & Garfunkel:

  1. Wednesday Morning 3. A.M. (1964)
  2. Sound Of Silence (1966)
  3. Parsley, Sage, Rosemary And Thyme (1966)
  4. Bookends (1968)
  5. Bridge Over Troubled Water (1970)

Soloalbum:

  1. The Paul Simon Songbook (1965)
  2. Paul Simon (1972)
  3. There Goes Rhymin’ Simon (1973)
  4. Still Crazy After All These Years (1975)
  5. One Trick Pony (1980)
  6. Hearts And Bones (1983)
  7. Graceland (1986)
  8. The Rhythm Of The Saints (1990)
  9. Songs From The Capeman (1997)
  10. You’re The One (2000)
  11. Surprise (2006)
  12. So Beautiful Or So What (2011)
  13. Stranger To Stranger (2016)

Paul Simon – The Beautiful Tour 2011, North Sea Jazz Festival, Rotterdam

Paul Simon – The Graceland Tour 2012, Oslo Spektrum

Paul Simon – The Graceland Tour 2012, Plenen, Bergen

KONSERTANMELDELSE: Paul Simon er kunst, Sting er show

KONSERTANMELDELSE: Vital Paul Simon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *