Til vanlig leder Jeff Tweedy sitt band Wilco gjennom nynnbare melodier og støyende lydbilder. Helt alene viser han i enda større grad sin styrke som låtskriver.
Det er ikke uvanlig at en låtskriver står alene på scenen med gitaren og fremfører sangene sine «slik de ble skrevet», det som er selve grunnbjelken i sangtradisjonen. Men det er ikke like vanlig å være på konsert med en låtskriver som faktisk har gode låter, med gode tekster og gode melodier, fremført ene og alene av låtskriveren selv.
Jeff Tweedy tilhører ikke bare sistnevnte gruppe, han er blant de aller beste. Jeff Tweedy synger om det som er viktig, og tekstene er gjenkjennelige slik de skal være, at det kjennes litt vondt eller godt, eller morsomt, og melodiene er av en sånn karakter at jeg lett kan nynne med, ikke bare på konserten, men også en tilfeldig regnfull tirsdag.
Naken Wilco
Det amerikanske bandet Wilco har utviklet seg mye siden starten i 1994 og de første platene på 90-tallet. Siden albumet «Yankee Hotel Foxtrot» i 2002 har musikken balansert mellom melodiøs americana og støyende elementer av blant annet krautrock og frijazz, fremført av et svært samspilt og presist band. Og særlig på konsertene. I min bok finnes det ikke noe bedre live-band i dag enn Wilco. Wilco får den enorme sjangerblandingen til å høres skremmende naturlig ut. Andre band hadde strevd i VM i spilleteknikk.
I vinter kom Jeff Tweedy med albumet «Together At Last», som inneholder sanger han har skrevet for Wilco, fremført av ham alene, kun stemme og kassegitar. Soloturneen er basert på denne platen. Det er slik Wilco høres ut før sangene arrangeres til Wilco-formatet. I tillegg inkluderer soloturneen andre sanger fra både Wilco, Uncle Tupelo, Golden Smog og Loose Fur.
Arven etter Simon
Jeff Tweedy spilte i litt over en halvannen time denne torsdagskvelden på Sentrum Scene i Oslo. Knappe to år etter den beste Wilco-konserten jeg har hørt. Tweedy åpnet med «Via Chicago». «I Am Trying To Break Your Heart» kom også tidlig, og et flertall i salen klappet med, ikke helt i takt. Tweedy kommenterte tørrvittig at klappingen gjorde ham nervøs. Vi svarte med høylytt latter. Jeff hadde veldig god kontakt med oss under hele konserten. Han tok stemningen på kornet hele veien. Under «California Stars» mot slutten, prøvde Jeff å gi etter for det kollektive klappepresset og lot oss klappe. Etter noen sekunder kvitterte han med: «Maybe not».
Et av mange høydepunkter var «Bull Black Nova». Med Wilco er dette hypnotiserende med det gjentagende gitarspillet fra Nels Cline. Det var ikke mindre altoppslukende alene med låtskriveren, tross et nakent gitarspill. Den Beatles-inspirerte stemningen i «Hummingbird», selv uten strykere, var fortsatt der. En av mine største favorittlåter «Impossible Germany» overbeviste også denne kvelden.
Da Tweedy skulle spille «New Madrid» av Uncle Tupelo, duoen han selv var en del av for 25-30 år siden, stod jubelen i taket. Da Tweedy annonserte en ny sang og at vi måtte synge med, lo vi. «Everybody laughs when I say that», svarte Tweedy. Men vi sang likevel med på refrenget på «Noah’s Flood (Let’s Go Rain Again)».
Jeg klarer ikke å la være å tenke på Paul Simon når jeg hører Jeff Tweedy. Jeff Tweedy er definitivt «a poet and a one man band», og den sanne arvtager etter Paul Simon. Jeg tenker da på hvordan Tweedy har lært av Simon. Inspirasjonen ligger mer mellom linjene, både når det gjelder tekst og melodi.
Denne konserten overbeviste på alle måter.