Elektronikaguruene The Orb kunne lett ha fylt Oslo Spektrum, men ville ha nærkontakt med publikum. Duoen Alex Paterson og Thomas Fehlman overbeviste en stappfull sal i nærmere to timer. Uten pause mellom låtene.
Det startet med Valley og Plateu og avsluttet med en tung og leken Little Fluffy Clouds. De to første låtene er fra 1995-albumet Orbvs Terrarvm, og avslutningslåten er fra brakdebuten The Orb’s Adventures Beyond The Ultraworld (1991). I mine ører var dette en naturlig start og slutt. Thomas Fehlman har vært med siden 1995, og det første albumet er det naturlige bindeleddet mellom den elektroniske musikken på 1970-tallet og den musikken The Orb skulle bli toneangivende for utover 1990-tallet.
Duoen stod bak hver sin miksepult. Ingen synthesizere.
Skapte ambient house
For engelske The Orb er i mine ører de naturlige arvtagerne til tyske Tangerine Dream. Jeg tenker da særlig på de lange, assosiative, abstrakte lydlandskapene. Tangerine Dream komponerte ambient-stykker på 20-30 minutter. The Orb skapte såkalt ambient house.
Jeg begynte å høre på The Orb på slutten av 90-tallet (interessen ble vekket med låten Toxygene i 1997, en hyllest til Jean-Michel Jarre), fordi det var elektronisk musikk som blandet gammelt og nytt på en måte jeg ikke hadde hørt før. Jeg var godt vant med Jarre, som også blander flere stilarter, men The Orb var noe helt annet.
Mest 90-tallet
Torsdag kveld 8. mai kom Paterson inn på scenen i en sliten t-skjorte og sort lue. Fehlman hadde brungrønn tweedjakke. Repertoaret var for det meste konsentrert rundt de tre første studioplatene, fra årene 1991-1995, og noen få av nyere dato. Lydbildet var tyngre og mer fyldig enn på CD.
The Orb er de eneste av elektronikaartistene fra 90-tallet som på flere album etter hverandre klarte å lage elektronisk lyttemusikk som like gjerne kunne ha vært dansemusikk – og omvendt
I fjor dro The Orb ut på en 25-årsjubileumsturné. The Orb har hatt en rekke utskiftninger av medlemmer. Alex Paterson er den eneste som har vært med hele veien. Akkurat som Edgar Froese og Tangerine Dream, Ralf Hütter og Kraftwerk. The Orb ble startet av Alex Paterson og Jimmy Cauty (fra KLF) i London i 1988. Duoen debuterte med Tripping On Sunshine på samle-CD-en Eternity Project One samme år, uten nevneverdig suksess. Barndomsvenn av Paterson, Youth var også med i The Orbs tidlige fase. Youth har senere samarbeidet med Paul McCartney på hans Fireman-plater.
I 1991 kom The Orb med et av 1990-tallets aller viktigste album, The Orb’s Adventures Beyond The Ultraworld. Singelen Little Fluffy Clouds med samples av Rickie Lee Jones som minnes sine barneår ved å snakke om været ble The Orbs første, store hit. Året etter kom den vel så gode platen UFO Orb. I 1993 ga The Orb ut en dobbel konsert-CD, The Orb Live 93. Konsertutgivelsen sier noe om hvor store The Orb var i første halvdel av 90-tallet. Ikke alle elektronikaartister på 90-tallet ga ut rene konsertalbum. The Orb spilte på Quart-festivalen i 1994. Jeg var dessverre ikke der.
Hårfin balanse
The Orb er de eneste av elektronikaartistene fra 90-tallet som på flere album etter hverandre klarte å lage elektronisk lyttemusikk som like gjerne kunne ha vært dansemusikk – og omvendt. The Orb remikset Erasure, Depeche Mode, Yello og Primal Scream i 1990, og jobbet med Robert Fripp (på sideprosjektet FFWD, 1994) og David Gilmour (Metallic Spheres, 2010).
Blandingen av dansemusikk og lyttemusikk har nok mye med inspirasjonskildene å gjøre. Jeg hører mye Tangerine Dream i The Orb, men også Brian Eno, Jean-Michel Jarre og Kraftwerk. Naturlig nok. Like fullt er det tydelige elementer av funk og hip hop, samt noen arabiske toner og Pink Floyd.
På Parkteateret hadde miksen enda flere lydeffekter rundtomkring i lydlandskapet enn på plate. Likefullt var det en hårfin balanse gjennom hele konserten. Det ble aldri masete. The Orb var akkurat så organisk som The Orb skal være. Jeg satte pris på Perpetual Dawn med sin reggae-inspirasjon. Lekent og dansbart. Little Fluffy Clouds må også fremheves. The Orbs varemerke. En genistrek. På Occidental er The Orb tidvis ganske nære Tangerine Dream i lydlandskap, men aldri mer enn at det oppleves som en diskré hilsen. Slikt liker jeg.
A Huge Evergrowing Pulsating Brain That Rules From The Centre Of The Ultraworld ble ledsaget av bildegrafikken på det store, hvite lerrettet bak Paterson og Fehlman. Vi så en asiatisk dame (opptil åtte bilder av henne samtidig) i svarte skinnklær og med svart bind over øynene danse stadig mer energisk.
Veggen ble flere ganger brukt til et budskap om en mørk hverdag i neonlys og med intense øyne stirrende mot deg. Skal jeg stresse ned? Danse eller lytte?
The Orb er drømmende ambient som møter suggerende houserytmer i behagelig balanse. Det bekreftet Alex Paterson og Thomas Fehlman på Parkteateret, og kan fortsatt anses som den viktigste bidragsyteren innen elektronisk musikk siden begynnelsen av 90-talllet.
BILDEGALLERI: The Orb på Parkteateret (fra www.gaffa.com)