Siden konserten på Nasjonal Jazzscene i fjor høst var helt unik, forventet jeg ikke at Eivind Aarset skulle overgå den kvelden. Men det gjorde han.
Det er sjelden jeg slipper meg helt løs på konserter. Jeg kan like musikken og synge med når stemningen tilsier det. Jeg kan bli imponert over samspillet i bandet og uventede overganger i musikken. Men jeg står fortsatt godt plantet med begge beina på gulvet. Med de to solokonsertene jeg har hørt med Eivind Aarset nå det siste halvåret, er det annerledes. Musikken drar meg ut av mitt vante jeg. Jeg slipper taket og er i musikken.
Dette er lyttemusikk som vanligvis ville ha vært best hjemme over et godt hifi-anlegg, men Eivind Aarset er unntaket. Han klarer å gjenskape den kraften som er i musikken på plate og gjøre den enda sterkere.
Glimt av lydlandskap
Eivind Aarset spilte i hovedsak det samme repertoaret som på Nasjonal Jazzscene i begynnelsen av oktober 2015, med vekt på det nye albumet «I.E». I mine ører er musikken en krysning mellom fusion-jazz, klassisk musikk, elektronisk musikk og eksperimentell rock. Jeg får assosiasjoner til Beethoven og Bruckner, Tangerine Dream, Miles Davis og Terje Rypdal. I motsetning til rock og pop hvor tekst og melodi er selve grunnsteinen, er dette musikk hvor det er variasjoner over et tema, eller enda enklere, en idé.
Eivind Aarset fremstår ikke som en sologitarist, men snarere et bandmedlem hvor alle fire er likeverdige. Kvartetten skaper forskjellige lydlandskap som utvikler seg og stemninger skifter. Dette er musikk som åpner seg, løsner og trekker meg inn i egne drømmer.
Holde tilbake
Nå som sist, spilte Eivind Aarset med Wetle Holte på trommer, perkusjon og keyboard, Audun Erlien på bassgitar og Erland Dahlen på trommer og perkusjon. Konserten åpnet med de to første låtene på «I.E», «Rask» og «Sakte». Utover i konserten fikk vi stykker som «One And The Same Again», hyllesten til Peter Green i Fleetwood Mac fra «Dream Logic»-albumet og «Still Changin’» fra «Sonic Codex».
I mine ører var Aarset og bandet enda tettere i samspillet og jeg fikk inntrykk av at Aarset slo seg enda mer løs enn på Nasjonal Jazzscene. Innimellom var det antydning til en rockegitarsolo, men det ble med fristelsen. Og nettopp det preger musikken til Eivind Aarset, evnen til å holde tilbake og ikke gi meg som lytter alt jeg vil ha. Musikken er krevende. Som min sidemann kommenterte mot slutten: «Det eneste som mangler på denne konserten, er Terje Rypdal som sitter ute på venstrekanten».
Hvorfor det ikke var stinn brakke på Parkteatret (det var nesten fullt), sier vel mest om bevisstheten hos det norske publikummet. Vi som var på konserten fikk en konsertopplevelse av de sjeldne.
UTDRAG FRA KONSERTEN: