Det låter tidvis surt og upresist. DeLillos suser avgårde med nostalgisk sjarm.
Anmeldelse for Budstikka
Terningkast: 4
Vi har alle et forhold til deLillos. Enten vi liker musikken eller ei. Det er da ikke så overraskende at Lars Lillo-Stenberg og hans menn ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame tidligere i august, sammen med Øystein Sunde og Knudsen & Ludvigsen.
Konserten åpner helt greit. Siste halvdel har høy allsang-faktor.
Deilig angst
DeLillos-konserten blir aldri dårlig, heller aldri genial. Bandet som markerer sitt 30-årsjubileum, åpner med Velkommen fra samleplaten Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005.
Hverken Flink eller Smak av honning får det til å løsne blant publikum.
– Det var høflig flinkt, repliserer Lillo-Stenberg fra keyboardet.
Først når deLillos drar i gang Hjernen alene, koker det på gressplenen. Lillo-Stenberg får med seg nesten alle på å skrike «hjernen er alene» helt på slutten av sangen.
– Deilig, svarer han.
– Deilig med angst.
Og bandet går rett over i Suser avgårde og Neste sommer.
Skranglete sjarm
Tittelsangen fra den kommende platen Rett og slett livet oppsummerer på mange måter hva gruppen har gitt oss i 30 år. Tilsynelatende lettfattelige og enkle sanger om livets mange underfundige sider.
Høydepunktet i så måte på denne konserten er den lavmælte og treffende Fullstendig oppslukt av frykt, med strofen «For jeg tror at livet/er en underlig venn/som atter en gang har/lurt deg igjen». Det er nok mange av oss som kan kjenne oss igjen i det.
Lars Lillo-Stenberg synger for det meste gamle sanger om igjen. Noen ganger sliter Lillo-Stenberg med stemmen, enkelte ganger faktisk direkte surt. Bandet er for det meste stødig og holder musikken sammen. Noen ganger kunne bandet ha spilt tettere.
deLillos skrangler seg til allsang. Men jeg hører ikke gutta om 30 år.