For en fantastisk lyttekveld! Ken Scott produserte David Bowie fra 1971 til 1973, og vi fikk høre om hvordan de samarbeidet, og lyttet til «Hunky Dory» i sin helhet på et high end-hifi-anlegg.
«Classic Album Sundays» begynte i London i 2010. Torsdag kveld var David Bowie og hans gjennombruddsalbum «Hunky Dory» tema. Stedet var Deichmanske bibliotek. Produsenten Ken Scott ble intervjuet av journalist Jan Omdahl.
Vi var kanskje 100 stykker i salen som kom enda nærmere vår favorittartist. Vi fikk vite mer om hvordan Bowie tenkte i studio, hvordan han jobbet som en «musikalsk regissør», og hvor mye av seg selv han ga i hver sang.
Dette ble en utrolig flott kveld!
Fra Beatles til Bowie
Ken Scott produserte David Bowies plater fra 1971 til 1973, «Hunky Dory», «The Rise And Fall Of Ziggy Stardust» og «Aladdin Sane», samt coveralbumet «Pin Ups». Før det var han lydtekniker på «Space Oddity» (1969) og «The Man Who Sold The World» (1971). Ken Scott var på 1960-tallet assistenttekniker for The Beatles og rykket opp til førstelydtekniker med «Magical Mystery Tour» (1967) og «The White Album» (1968). Scott var skolelei, og begynte å jobbe for The Beatles etter at han sendte et brev til plateselskapet EMI for å få en jobb. Da var Scott 16 år.
Før «Classic Album Sundays» i Oslo fortalte Ken Scott til Dagsavisen om Bowie:
– Han var «one of a kind». Et helt spesielt talent. På samme måte som The Beatles. De var aldri redde for forandringer. Og fikk publikum med seg. Mens andre ofte prøver å gjenta suksessen om og om igjen.
Dagsavisens Geir Rakvaag stilte spørsmålet hva var det egentlig med «Hunky Dory»?
– Enkelt og greit: Det var David Bowie. Som var på vei til å finne seg selv.
Musikalsk identitet
For meg har det alltid vært vesentlig å lytte til musikk som treffer meg emosjonelt og intellektuelt. Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet at jeg ikke hører på musikk, jeg lytter. Mye av dagens musikk gir meg ingenting. Den er pregløs, uten sjel, og uten et spesielt varemerke. Det motsatte av hva Bowie stod for.
Ken Scott brukte en del tid på å understreke at musikken må komme fra hjertet, at man må lytte dedikert til et helt album og at strømming og mobiltelefoner har ødelagt for mye av gleden over å høre på musikk. Han sa hva han mente om dagens artister som er blitt late ved at de bruker teknologi og autotune altfor mye og for ofte, og hvordan det bidrar til å gjøre musikken pregløs.
Scott forklarte oss hvordan «Hunky Dory» ble spilt inn, og viste oss et eksempel på de 16 sporene som ble brukt på sangen «Life On Mars?». Vi hørte først bassen alene, deretter gitaren, piano osv. Vi hørte Bowie synge, vi hørte ham spille blokkfløyte. Bowie sang som oftest inn hele sangen i ett opptak, uten noen form for lydpålegg og redigering i etterkant. Bowie var en «one-taker».
Etter den 20-minutters lange intervjurunden lyttet vi på «Hunky Dory». Lyden var så fantastisk bra at jeg forsvant inn i musikken i tre kvarter. Jeg satt for det meste med øynene lukket og nikket med takten og skiftene i sangene. Det ble en sterk opplevelse – full av inntrykk. Jeg følte meg mett etterpå.
Avslutningsvis snakket Ken Scott litt mer om Bowie og særlig om innspillingen av «Ziggy Stardust». Scott kom tilbake til at musikken må komme fra hjertet og spilte et råopptak av Bowie som synger «Five Years». Vi hørte Bowie gi alt, helt til han begynte å gråte. Vi hørte han skrek inn i mikrofonen og gispet etter luft. Det var helt stille i salen.
Ken Scott sa:
– Hadde en artist gjort det i dag, ville plateselskapet bedt ham om å gjøre opptaket en gang til.
Til slutt litt tekniske data for de spesielt interesserte:
LYD:
- Duet Audio og Midas Reference
ANLEGG:
- PLATESPILLER: Dr. Feickert Woodpecker
- TONEARM: Jelco 750 LB
- STIFT: Ortofon Cadenza Black
- FORFORSTERKER: Ayon Auris
- EFFEKTFORSTERKER: Auralic Merak 2×800W monoblokker
- HØYTTALERE: Piega Classic 80.2
- SIGNALKABLER: Midas Reference Silje
- HØYTTALERKABLER: Midas Reference Silje
- STRØMFORDELER: Oyaide MTS-6e