Genierklært og utskjelt, Jean-Michel Jarre deler musikklyttere og anmeldere i to grupper. Uenighetene til tross, det var den franske komponisten som fikk det store platekjøpende publikum til å oppdage elektronisk musikk på midten av 1970-tallet.
La Cage / Erosmachine (1971), 45”-singel – Ute av produksjon – 4/6
Åtte år før den internasjonale suksessen med «Oxygene», kom Jarre med sin første plate. En spennende tosporssingel. Dessverre er den ute av produksjon.
Da Jean-Michel Jarre studerte hos Pierre Schaeffer i 1968-71, ga han ut 7-tommeren «La Cage», med «Erosmachine» på B-siden. Begge sporene er eksperimentelle stemningsbilder preget av sequencere og lydeffekter.
Deserted Palace (1972) – Ute av produksjon – 3/6
Jarres første LP ble utgitt i 1972 på det ukjente selskapet Sam Fox. Flott musikk, men ingen kommersiell suksess.
Til tross for det smale og eksperimentelle lydbildet viser Jarre allerede her sin evne til å skape vakre stemninger og skjærende melodier. Albumet inneholder også en rekke eksperimentelle og korte låter, som er mer historisk spennende enn selvstendige og levedyktige låter.
I retroperspektiv kan «Deserted Palace» naturligvis ses i lys av hvilke mesterverk som kom senere på 1970-tallet. Ideer og elementer fra debutalbumet er videreutviklet og perfeksjonert på «Oxygene» og «Equinoxe».
Les Granges Brulées (filmmusikk) (1973, nyutgitt på CD i 2003) – 3/6
Jarres eneste filmmusikk-album er fra den franske filmen med Alain Delon. Vi hører et tema gjentatt opptil flere ganger som vi hører igjen på «Chronologie», 20 år senere. LP-en «Les Granges Brulées» ble utgitt på selskapet Eden Roc, og 30 år senere gjenutgitt av Francis Dreyfus Music på CD.
«Les Granges Brulées» er Jarres eneste filmmusikk-album, fordi han ikke likte å være bundet av en gitt stemning. Han har alltid villet skape stemningen selv. Dette albumet inneholder i praksis to låter, temamusikken og den smått fengende «Zig-Zag» (som finnes i utallige varianter med andre franske artister). Temaet er trist og ettertenksomt, en rørende melodi fremført av en kvinnelig vokalist og Jarre på synthesizer. Temamelodien fremføres i forskjellige arrangement på albumet. Det er tydelig at han ikke har glemt denne melodien helt, fordi «Chronologie 3» minner mye om temaet fra «Les Granges Brulées».
Oxygene (1976) – 6/6
Jarres internasjonale gjennombrudd og samtidig mest kjente album fra 1976 er banebrytende, melodisk sterkt og vakkert i all sin enkelhet.
Jean-Michel Jarre distanserer seg fra rock og pop. Han trekker heller inn moderne klassisk musikk (inspirert av Mahler m.fl.), bygger opp stykker basert på enkle tema og repetisjoner. «Oxygene» representerte også noe nytt i elektronisk musikk og musikk generelt. Det var helelektronisk instrumental, melodisk, drømmende, sfærisk musikk ingen hadde hørt tidligere. «Oxygene» var det første albumet i populærmusikkens historie som kombinerte «state-of-the-art»-teknologi med melodier som både var futuristiske og øyeblikkelig nynnbare.
«Oxygene» har følelser som når frem til lytteren. Dette er musikk laget av en kreativ musiker med sans for det utradisjonelle og lekne, men samtidig vakre og fengende. Albumet har ikke mistet sin styrke, snart 40 år etter utgivelsen. Musikken låter fortsatt like frisk og ny. Det er svært mange artister, både innen elektronika og pop som har latt seg inspirere av Jarres banebrytende album, deriblant The Orb, Klaus Schulze og Air. Hva hadde den franske duoen Air vært uten «Oxygene»?
Equinoxe (1978) – 6/6
Med langt flere instrumenter i bruk, deriblant Matrisequencer 250, har Jarre videreutviklet konseptet på «Oxygene». «Equinoxe» er mer melodisk sterk og mer sequencer-basert. Mer kraut.
Melodilinjene er generelt sterkere enn på «Oxygene». Åpningslåten er representativt, også klassikere som «Equinoxe 4», «Equinoxe 5» og «Equinoxe 7». Jarre har skjønt det lille poeng, som allikevel er så stort, at musikk kan være enkel og samtidig være bra. I Jarres minimalistiske stil på de to nevnte album ligger også mange detaljer. Lydeffekter er plassert i lydbildet for å forsterke helhetsinntrykket.
Typisk for dette albumet er at musikken rommer mye mer enn hva man faktisk hører. Melodiene og stemningene klistrer seg fast til minnet, man fortsetter å nynne, man fortsetter å assosiere, lenge etter at platen er ferdigspilt.
Magnetic Fields (1981) – 4/6
Digital synthesizer ble introdusert på markedet i 1980. Året etter kom Jarre med sitt første album med bruk av slikt utstyr.
Albumet representerer en kursendring i Jarres musikalske univers. Dette til tross når ikke Jarres femte album like høyt som «Oxygene» og «Equinoxe». Musikken fenger og er kreativt utformet, men de virkelige sterke låtene er færre enn tidligere.
Som en kuriositet kan det nevnes at albumet også gjorde det bra på jazzlistene i USA! Kanskje ikke så rart, Jarre er sjelden overtydelig i sin inspirasjon, men måten han bygger opp musikken på kan minne om hvordan jazz på 1960- og 70-tallet kunne låte.
The Concerts in China (1982) – 5/6
I Jarre-diskografien er dette hybrid-albumet fra 1982 en milepæl. Seks nykomponerte låter er med, og «Equinoxe» og «Magnetic Fields» er omarrangert med nye lyder og kraftfullt trommespill. De fem konsertene var «live» med band, men lydopptakene for dårlige, og derfor spilte Jarre mesteparten av musikken inn om igjen i sitt studio i Paris.
«Arpegiator» er bonuslåt nummer en. Musikken minner om Tangerine Dream, men Jarre trekker det ned. Mer melodi, mindre krauting. Poenget med «Arpegiator» er at musikken er en lek. Lyden svever i lydbildet, og fanges opp av taktfast rytmesekvens og perkusjonseffekter.
«Fishing Junks at Sunset» er per definisjon etniskinspirert popmusikk (world music). Jarre stjeler ideen fra en gammel folkemelodi og komponerer sitt eget elektroniske parti. Flott gjort, men han kunne ha opplyst oss om det. Rent musikalsk viser Jarre sin gode evne til å samarbeide med lokale musikere (Beijing symfoniorkester, red.anm.) uten at deres eller hans særpreg blir borte. Dette er rett og slett vakker musikk. Neste store høydepunkt er «Laser Harp». Laserharpen var i 1981 (og er fortsatt) et mystisk instrument. Stykket er grøsseraktig og skummelt. Interessant.
Jarre skrev også ekstra musikk til «Equinoxe 7» og «Magnetic Fields 2». Førstnevnte er komponert med tai chi-øvelser i tankene. Finaletrudelutten på sistnevnte hever låten enormt! Melodiøst og fengende. Siste låt, «Souvenir of China», er en meget sterk melodi, med melankoli og sorgfull stemning som budskap. Jarre røper sin fascinasjon for Mahler og Bruckner, når det gjelder repetisjon. Vakkert!
Music for Supermarkets (1983) – Ikke ordinært studioalbum – 4/6
Platen ble solgt i kun ett eksemplar til 110 000 kroner (cirka 250.000 kroner i dag) under en auksjon i Paris i 1983. Jarre ville lage et album og selge det på lik linje som en maler.
RTL Radio spilte albumet i sin helhet én gang. «Lag kopier!», var Jarres utsagn på radioen. Musikken er meget eksperimentell. Dette er Jarres desidert særeste plate. «Music for Supermarkets 1» kan regnes for å være den mest kommersielle av alle de åtte låtene på platen.
Det er mye bra musikk på denne platen, der Jarre leker seg med mange ulike samplinger og annen digital teknologi. Man kan se på «Music for Supermarkets» som en eksperimentell utgave av «Zoolook».
The Essential Jean-Michel Jarre (1983) – 4/6
Denne samlingen er interessant for dem som i 1983 ikke hadde noe av Jarre fra før, og ble trolig utgitt kort tid etter «Music for Supermarkets» fordi plateselskapet ikke var så begeistret for stuntet. Nyeste versjon av dette albumet kom i 2004 med musikk fra perioden 1976-2000.
Zoolook (1984) – 6/6
Jarres andre, store mesterverk! Riktignok hadde Brian Eno og David Byrne vært inne på samme idé på LP-en «My Life in the Bush of Ghosts» (1981) ved å bruke stemmer fra rundtomkring i verden som et vesentlig element, men Jarre bearbeidet stemmene på 25 språk digitalt og brukte dem som lyder på synthesizerne – en metode som ikke var anvendt tidligere.
«Zoolook» har alltid vært et favorittalbum for meg på grunn av blandingen av så mange stilarter som funk, avantgarde, klassisk, og selvfølgelig elektronisk. Musikere som Laurie Anderson og Adrian Belew var med på innspillingen. På «Zoolook» tok Jarre i bruk samplingsteknikk på en slik måte som ingen andre artister verken før eller siden har klart å gjøre. Teknologisk sett med dagens øyne var «Zoolook» forholdsvis enkel, men håndverksmessig kan platen fortsatt virke forbløffende. Det er veldig mye sampling på albumet, og i tillegg er abstrakte lyder fra menneskestemmer arrangert som lyder fra synthesizere.
«Zoolook» er det beste eksempelet på bruk av sampling i musikk totalt sett, fordi begrenset teknologi ble strukket til det ytterste, uten at det gikk på akkord med det kunstneriske, et eksperimentelltog avantgardistisk album som vitner en kreativ artist i banebrytende utvikling.
Rendez-vous (1986) – 4/6
Nærmere klassisk musikk har ikke Jarre vært, verken før eller siden. En til dels variert, og til dels sprikende plate i skjæringspunktet pop, klassisk, jazz og elektronisk. Høydepunktene er den svært fengende poplåten «Rendez-vous 4», vakre «Rendez-vous 3» (spilt på laserharpe i studio) og det melankolske jazz-stykket «Ron’s Piece».
Albumet er jevnt over bra med gode melodier, men lydbildet er veldig digitalt, noe som til tider gjør musikken litt mindre varm.
Cities in Concert – Houston/Lyon (1987) – 3/6
Denne platen gir lytteren et inntrykk fra gigantkonsertene i Houston og Lyon. Albumet er ganske variert med mange nye elementer, men mangler en stram helhet. Det kan virke som om Jarre her prøver å fange stemningen fra konsertene på plate, noe som er nær sagt umulig. Rent musikalsk er høydepunktene «Ethnicolor» og «Rendez-vous 2» (med orkester og kor), energiske versjoner av de rene synth-baserte låtene «Equinoxe 5» og «Equinoxe 7», samt «Rendez-vous 4» (med jazzsaksofonisten Kirk Whalums fengende finale).
Revolutions (1988) – 3/6
Denne platen er trolig mest representativ for Jarres etniskinspirert-konsept. Tyrkiske og japanske elementer, samt kor fra Mali er med. Men skiva er ikke Jarres «Graceland».
Integreringen og balansen er god, men musikken som sådan er ujevn. Det er verdt å fremheve «Tokyo Kid», med en blanding av europeiske og japanske elementer og den 15-minutter lange suiten «Industrial Revolution», hvor Jarre kommuniserer med publikum om revolusjon og kommunikasjon. Stemningen varierer fra parti til parti, og budskapet kommer dermed godt frem. Lytteren kan ane en utstrakt symbolikkbruk i form av forskjellige lyder som brukes. Det viser bare at Jarre har hatt en konkret hensikt med hele albumet, kommunikasjon. Det kommuniseres med instrumentalmusikk! Elegant.
Albumet har sine sterke spor, men helheten mangler. Det spriker for mye, Jarre vil for mye, og lydbildet peker ikke i samme retning.
Destination Docklands (tidligere Jarre Live) (1989) – 5/6
Jarres tredje konsertalbum formidler stemningen fra Docklands-konsertene godt. Opptaket er svært effektfullt, med lyden av vind, fyrverkeri og musikk.
Musikalsk er det ikke mange overraskelser, de fleste låtene er fra «Revolutions», men i kortere versjoner. Ellers er slagere som «Oxygene 4» og «Rendez-vous 2» inkludert. Stemningen som var under forestillingene fremheves godt. Låtrekkefølgen er god, publikum høres veldig godt, samt fyrverkeriet og vinden. Akustikken er god, og lytteren får følelsen av at dette er live i stua! Slik burde gode live-album være.
De fleste livealbum virker sterile, men denne er god. Det er noe særegent ved en Jarre-konsert, og den stemningen kan man kjenne på når man hører på dette albumet.
Waiting for Cousteau (1990) – 4/6
Jarre har samarbeidet med Jacques Cousteau om miljøvern og menneskerettigheter. Musikken bærer preg av calypso-rytmer og vannlydeffekter.
Tittelsporet er utvilsomt det beste, sannsynligvis blant topp 5-låtene. Det er også dette stykket som flest utenforstående ikke skjønner hensikten med. Overflatisk virker de 47 minuttene med musikk som en evig, kjedsommelig monotoni. Men det er bare på overflaten. Lytteren må lytte! Stykket er hypnotiserende. Denne formen for ambient musikk er mer stillestående enn hva Jarre viste på «Oxygene» og «Equinoxe». Til tross for det stillestående preget er det forandringer i lydbildet, som forflytter drømmen din over i neste fase. Genialt!
«Calypso 1», «-2» og «-3» er inspirert av calypso fra Trinidad & Tobago, og blir en videreføring av ideen bak «Industrial Revolution», rent lydmessig.
Platen er god, men definitivt ikke blant Jarres beste.
Images – The Best of Jean-Michel Jarre (1991) – 3/6
Tittelen kan virke misvisende, siden Jarre bare har tatt med de mer kommersielle og lettere tilgjengelige stykkene fra sin karriere.
«Ron’s Piece», «Zoolook», «Souvenir of China», «Equinoxe 2» og «Industrial Revolution (Overture)» har dessverre uteblitt, men for en utenforstående vil jeg tro «Images» kan fungere bra som et utgangspunkt videre inn i franskmannens lydunivers. For den jevne tilhenger overrasker Jarre med to nye låter, «Eldorado» og «Globe Trotter». Sistnevnte er den sterkeste melodien av de to nye låtene. Han skaper leken musikk. Positivt. Dessuten er den tidligere ikke-utgitte «Moon Machine» (fra en promo-versjon av singelen «Rendez-vous 4») med på platen. Den er mystisk med mange effekter og dype basspartier.
Chronologie (1993) – 5/6
Jarre har begynt å ta turen mot sine røtter, men ikke fullstendig. Dette er bortimot et rent synth-album som er elsket av prog-fans. Fortsatt er Jarre opptatt av å lage konseptalbum.
Med turneen «Europe in Concert» i tankene skulle budskapet om tid formidles. Det gjøres på en fabelaktig måte. Musikalsk er det sterkere melodisk enn tidligere. Mest representative låter er «Chronologie 2», «Chronologie 3» og «Chronologie 4».
På albumet kombinerer Jarre klassisk, rock og techno på en snedig måte, en plate full av gode melodier, følelser og flotte lydbilder.
Hong Kong (1994) – 3/6
Livealbumet fra «Europe in Concert» i 1993 og konserten i Hongkong i 1994 inneholder gode versjoner av «Chronologie», klassikere som «Oxygene 4» og «Equinoxe 4», samt den ikke-utgitte «Digisequencer».
For første gang er nedtellingen, som åpnet forestillingene under «Europe in Concert»-turneen, med. Med den gode lyden innspillingen har, føler man at man nesten er til stede. Første overraskelse etter nedtellingen er «Chronologie 3». Versjonen er bra! Den er lang, og den unge koristen Julie Lecrenais gjør denne triste melodien enda tristere. Jarres laserharp-spill dominerer i midten av stykket. Vakker musikk. Patrick Rondat avslutter på gitar.
Nedturen på albumet blir enkelte dårlige versjoner av gamle låter og rekkefølgen på låtene. For låtrekkefølgen virker rotete. Etter «Band in the Rain» høres introen til «Oxygene 4», men på albumet starter «Rendez-vous 4». Slike feil skal ikke finnes på en ellers god konsertplate.
Jeg savner en helhet på denne platen. Enkeltlåter er gode, men jeg får ikke den store konsertfølelsen.
Jarremix (1995) – 2/6
Denne remixsamlingen er et hastverksprosjekt som fansen hadde klart seg uten.
Lytteren må ta enkelte forholdsregler før han hører på denne CD-en. Hvis man tror dette er remikser fra 1970- og 80-tallet tar man helt feil. Nei, ingen av de etterlengtede 12″-versjonene (med unntak av «Calypso») er med. Dette er moderne techno-versjoner av hovedsaklig «Chronologie».
Som techno-musikk fungerer det greit. En del av elektronika-artister på 90-tallet innrømte at de var inspirert av Jarre. Men som Jarre-musikk blir denne platen halvveis. Mye av Jarres uttrykksmåte og særpreg er neddempet, eller borte, til fordel for techno-rytmer og nye synth-arrangementer.
Det kan nevnes at denne platen ble utgitt på samme dag som «Concert for Tolerance» (14. juli 1995). Jarre hadde ingen internasjonal avtale med Sony, men selskapet ville ha ut en plate i forbindelse med konserten.
Oxygene 7-13 (1997) – 4/6
Jarre har laget en fortsettelse av den første «Oxygene» med hell. Selv Dagbladet (som vanligvis ikke liker Jarres musikk) var forholdsvis positive til denne platen.
Motivet til Jarre har vært det samme som under innspillingen av «Oxygene», skape stemningsmusikk uten forhåndsbestemt mønster. Han har brukt flere analoge synther enn på sine innspillinger på 1980-tallet. Lyden er myk og behagelig.
Det åpner strålende med minimalistiske «Oxygene 7». Fire grunntoner danner basis for Jarres beste låt på mange år! Musikken er leken, uformell og drømmeaktig. «Oxygene 7» er trolig det beste eksempelet Jarre har kommet med der han viser at enkel musikk ikke nødvendigvis behøver å bli banal. Stemningen er viktigst på «Oxygene 7» (og resten av platen forøvrig). «Oxygene 7» er dyster og skummel.
«Oxygene 7-13» er definitivt ikke like bra som «Oxygene», men en god fortsettelse. De sterkeste låtene blir «Oxygene 7», «-12» og «-13» mest fordi Jarre har beholdt lydbildet fra den første «Oxygene». Det likner den første platen uten å bli for likt. Enkelte andre låter blir for fjernt fra «Oxygene»-konseptet og oppfattes som noe malplassert, tross at musikken i seg selv er god.
Odyssey Through O2 (1998) – 4/6
Jean-Michel Jarre hadde hatt planer om et nytt remiksalbum i to år. Mulighetene for en oppfølger til «Jarremix» var der. Heldigvis ble det annerledes.
Albumet inneholder remixer av musikk fra «Oxygene 7-13». Det er godt sammensatt, med en helhet og et gjennomgående tema. Jarre leser enkle dikt med robotstemme og med «Oxygene 9» i bakgrunnen. Platen er dermed delt inn i Phase 1-3. Claude Monnet har mikset platen bra.
De fleste av remiksene låter faktisk ikke så verst, og sammenlignet med «Jarremix» er «Odyssey Through O2» en bra samling. Det eneste jeg finner virkelig negativt ved dette remiksalbumet er at låten «Oxygene 8» er blitt plukket ut så mange ganger. Riktignok var det første single-valg, slik at mange DJ-er har fått muligheten til å remikse denne låten, men Jarre kunne kanskje ha skapt litt mer variasjon ved å velge flere remikser av for eksempel «Oxygene 7» eller «Oxygene 12».
Mange fans vil sikkert ikke like techno-versjoner av Jarre, men dette albumet er verdt en prøve.
Metamorphoses (2000) – 5/6
Jarre har laget organisk elektronisk musikk med innslag av kvinnelige vokalister og arabiske toner med stort hell. Dette er hans beste plate på mange år.
Tema er metamorfose i en kunstnerisk og musikalsk terminologi. Det åpner minimalistisk med «Je Me Souviens» der Laurie Anderson synger med sin «performance»-vokal. Natacha Atlas (fra Transglobal Underground) synger på arabisk, engelsk og fransk på albumets temalåt «C’est la Vie». Det er melodiøst, sensuelt og fengende. Sharon Corr fra The Corrs spiller fiolin på den melodiøse og stemningsfulle «Rendez-vous à Paris».
Platen er variert med stryker-orkester («Millions of Stars» og «Gloria, Lonely Boy»), etnisk påvirkning («C’est la Vie», «Rendez-vous à Paris», «Tout est Bleu», «Miss Moon» og «Silhouette»), dance-/techno-aktig (spesielt «Hey Gagarin») og mer ambient («Miss Moon» og «Millions of Stars»). Jarre medvirker også med vokal, ikke som en vokalist i tradisjonell forstand, men han bruker stemmen for å gi musikken et organisk preg på en annen måte enn på sine tidligere album.
«Metamorphoses» er mer rytmisk enn tidligere album, i tillegg til at det er det mest moderne og tidsriktige på mange år. Jarre forener gammelt og nytt helt elegant. Anbefales!
Sessions 2000 (2002) – sideprosjekt – 3/6
Høsten 2002 kom det en ny plate fra Jarre som lyn fra blå himmel. En blanding av jazz og elektronisk virker spennende, men dette albumet er kjedelig.
«Sessions 2000» er et sideprosjekt, ikke et ordinært studioalbum. Allikevel, dette er ikke en plate Jarre vil bli husket for selv om den absolutt har sine høydepunkter.
Platen er en jamsession Jarre og Rimbert hadde i studio. Det er ingen melodier, bare lydlandskap. De to har samplet en del akustiske lyder, som gitar, piano og blåsere. Albumet har et jazz-/chillout-preg.
Albumet er langt fra dårlig, men overflødig i Jarre-diskografien. Fansen er vant til såkalte state-of-the-art-album, noe «Sessions 2000» ikke er.
Geometry of Love (2003) – sideprosjekt – 2/6
Dette var kanskje det dårligste Jarre noensinne har gjort. Det skulle bli verre.
Jarre ble forespurt av den trendy klubben The Vip Room i Paris om han kunne lage noe chillout-bakgrunnsmusikk som klubben kunne bruke. Dette ble resultatet. Som chillout er det helt greit. Musikken krever ikke mye av deg, og det meste suser lett forbi.
Noen høydepunkter er det allikevel blitt. De to første sporene, «Pleasure Principle» og «Geometry of Love 1», er minimalistiske og særdeles stemningsfulle. «Electric Flesh» har også en vakker melodi. Det negative med platen er at mye blir for pregløst. Trøsten er at det hele skal være nettopp det.
Det er hyggelig at Jarre koser seg med sideprosjekter, men det må ikke gå på bekostning av hovedprosjektene.
AERO – Anthology of Electronic Revisited Originals (2004) – 3/6
Med en ganske uvanlig samleplate er Jarre den første i musikkhistorien til å spille inn et album i surround-lyd. Jeg blir likevel ikke overbevist.
Der alle andre artister remikser sine kjære mesterverk i 5.1.-surround, går Jarre i studio og bruker ett år på å gjøre sine gamle slagere nye. Som bonus kommer tre ferske låter, hvis mange elementer er hentet fra konserten i Danmark i 2002.
De nye låtene står i skyggen av de gamle og imponerende stykkene som «Magnetic Fields 1» (første del), «Souvenir of China» og «Oxygene 2». Jeg hadde håpet på å få originalversjonen til «Aero Introduction» fra Aalborg-konserten, men istedenfor har Jarre forandret arrangementet fra rene synthlyder i solopartiet til piano. «Aerology» og «Aerozone» er Jarre på tomgang. Gnisten og overraskelsene uteblir.
De nye versjonene av de gamle slagere er helt greie. Struktur og stil er i stor grad som under vindmøllekonserten. På konsert med entusiastisk publikum er det tøft å høre nye versjoner av kjent musikk, men i studioversjon blir det en blek kopi av originalen.
Lydmessig er denne platen en sensasjon. På et hjemmekinoanlegg i kvalitetsklassen blir Jarres musikk noe helt nytt i 5.1. Jeg håper Jarres neste ordinære studioalbum spilles inn i 5.1.
Jarres nye samleplate er formidabel lydmessig og helt grei musikalsk.
Printemps de Bourges (2006) – 5/6
Jean-Michel Jarre gir ut sin mest spennende plate på årevis kun på iTunes. Dette er konserten som ble holdt i Bourges i 2002.
Sammen med Francis Rimbert spilte Jarre innendørs for rundt 100 tilhørere på et slott under en elektronika-festival. Fire låter stod på programmet, utdrag fra operaen «AOR», som Jarre fremførte i Paris i 1971, til den nyeste house, «Alive In Bourges».
Musikken er utypisk det man vanligvis kan få fra Jarre, men dette er musikk jeg vil ha mer av! Jarre leker seg med lyder og melodifragmenter, rytmer og stemninger. Alt fremført live av kun to musikere. Det er første gang Jarre siden 1971 spiller noe fra «AOR». Det er lett å høre musique concréte-inspirasjonen fra da han studerte hos Pierre Schaeffer. Housemusikken Jarre senere kommer med virker så mye-mye mer organisk og spennende enn det mange av hans etterkommere leverer fra seg. Dette er musikk!
Dessverre er albumet ikke lenger tilgjengelig på iTunes. Prøv YouTube.
Téo & Téa (2007) – 2/6
Jean-Michel Jarre har forsøkt å lage et konseptalbum om paret Téo og Téa, men til tross for eksperimentering med elektronisk klubbmusikk fungerer det ikke så bra.
Med «Metamorphoses» avslørte Jarre den gjensidige inspirasjonen mellom ham og hans yngre kolleger i blant annet Leftfield, The Orb og Orbital. Det forventes derfor med «Téo & Téa» at Jarre tar dette et skritt videre. Han har for så vidt gjort det med en opplagt tilnærming mot elektronisk klubbmusikk, men der «Metamorphoses» både engasjerte og overrasket, virker «Téa & Téa» som Jarres største feiltrinn så langt.
Platen er ment å være et konseptalbum som forteller historien om Téo og Téa og samtidig sette søkelyset på forholdet mellom menn og kvinner generelt. Der Jarre tidligere meddelte sine følelser og tanker om menneskelige relasjoner på «Rendez-vous» og «Revolutions» med ustrakt symbolikkbruk, virker konseptet på «Téo & Téa» noe løst og overfladisk.
Problemet med «Téo & Téa» er at det virker uferdig. Det er tilløp til bra musikk her. Tittelsporet er fengende. Ideen er faktisk god, men Jarres iørefallende melodier savnes. Hensikten med albumet kan virke som å være «klubbmusikk for lytting», en parallell til at «Metamorphoses» ble definert av Jarre som «techno for lytting». Det som hadde hevet «Téo & Téa» betraktelig er hvis han i større grad hadde mestret å finne balansen mellom det melodiske og det industrielle. Tittelsporet er et godt eksempel på at Jarre har lekt med tanken, og derfor er nettopp dette stykket et av høydepunktene. Dét sier en del om albumet som helhet.
Oxygene – Live In Your Living Room (2007) – 4/6
Nyinnspilling av klassikeren. En blek kopi med ny musikk.
Utgivelsen kom som CD og DVD. CD-en er bare en ny remastring av originalinnspillingen fra 1976, DVD-en er Jarres nyinnspiiling, live i studio med band. Det er den versjonen jeg anmelder.
Det positive er live-følelsen. Det negative er at musikken låter så tam. Organisk, ja, men ikke like overraskende som originalen. Jarre ser veldig konsentrert ut der han legger seg over de gamle damene (uttrykk for de gamle analoge synthene). Spesielt «Oxygene 2» mangler spenstigheten som er på originalen fra 1976 og konsertversjonen fra 1997-turneen.
Overraskelsen er de tre nye stykkene, «Variation 1», «-2» og «-3». Særlig «-3» er noe av det beste Jarre har kommet med på 2000-tallet, etter «Alive In Bourges» (kjent som «Aero» fra vindmøllekonserten i 2002). Jarre lager kraut på en måte som er i tråd med stilen fra 1970-tallet samtidig som musikken peker fremover.
Turneen i 2008 ble et endelig bevis på at Jarre ikke trenger skyskrapere for å overbevise oss om at musikken er viktig og spennende.
Essentials & Rarities (2011) – 4/6
For første gang siden 70-tallet gir Jarre ut musikken han komponerte før «Oxygene». Samlingen er en hyllest til hans avdøde forlegger Francis Dreyfus.
Som en best of er samlingen på det jevne. Den er bedre enn «The Essential» og «Images», fordi låter som «Zoolook» og «Calypso 2» er med, men alt i alt har Jarre konsentrert seg om de mest kommersielle låtene, og ikke alltid de mest utfordrende og originale stykkene.
Det som trekker samlingen opp er låtene fra slutten av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet. «Happines Is A Song», «Windswept Canyon» og filmmusikken fra «Les Granges Brulées». Jeg har hørt dette før på bootleg. Like fullt er det vesentlig musikk Jarre skrev på den tiden. Tangerine Dream og Klaus Schulze lå et hestehode foran, riktignok, men når jeg hører «Windswept Canyon» faller brikkene på plass.