Jean-Michel Jarre markerer 40-årsjubileet for albumet som brakte elektronisk musikk til de store massene med en tredje «Oxygene». På den nye platen er Jarre på sitt mørkeste og mest minimalistiske.
Han sier selv at han ikke liker jubileer, men når han først skal skape blest om sin største suksess både kunstnerisk og kommersielt, gjør Jean-Michel Jarre det med stil. For de av dere som ikke gidder å høre på «Oxygene 3» fordi «det sikkert er Jarre slik han alltid har vært», vil gå glipp av en god lytteopplevelse. Jeg var selv svært skeptisk til en tredje «Oxygene» og tenkte at «nå har Jarre blitt som Mike Oldfield som bare pøser ut en ny utgave av «Tubular Bells» hvert femte år».
Fredag 2. desember, på 40-årsdagen for en av de største milepælene i elektronisk musikk, lanserte Jarre sin nye plate «Oxygene 3», med syv nye låter. «Låter» er ikke presist nok, på albumet er det mest lydkollager, i all hovedsak ambient og sequencerlyder og effekter. Platen kan betraktes som en avslutning av «Oxygene» like mye som et historisk tilbakeblikk på elektronisk musikk fra starten av 1970-tallet til i dag. Kjennere vil oppdage mange referanser til Jarres musikk så vel som andre sentrale plater innen sjangeren.
Elektronika til massene
«Oxygene» er Jarres viktigste plate historisk sett, hans mest nyskapende og mestselgende. Ubekreftede kilder antyder at albumet i dag har nådd 18 millioner solgte eksemplarer, og er dermed ikke bare den mest solgte platen i Frankrike, men den mest solgte platen av elektronisk musikk. «Oxygene» har preget Jarres karriere i 40 år – på godt og vondt. Alt han har gitt ut siden er blitt sammenliknet med «Oxygene», og kritikere mener han aldri har klart å toppe det som anses som hans største øyeblikk på plate.
Da Jarre ga ut «Oxygene», hadde tyske Klaus Schulze, Tangerine Dream og Kraftwerk allerede satt en standard for elektronisk musikk, og til og med fått en viss kommersiell suksess. Og selv i dag, 40 år senere, har ikke Jarre den samme anerkjennelsen blant kritikere som tyskerne. Jarre blir ofte sett på som en lettvekter. Banale melodier som en bærebjelke i et pompøst elektronisk lydbilde. Engelske kritikere var ikke spesielt positive da «Oxygene» ble lansert for det internasjonale markedet i 1977, og 20 år senere gikk VG her hjemme så langt som å definere oppfølgeren til «Oxygene», «Oxygene 7-13» som elektronisk lobotomi. Men med cirka 80 millioner solgte plater totalt sett har Jarre mange tilhengere. Så hvorfor dette misforholdet?
Jeg tror det ligger i Jarres evne til å gjøre kompleks musikk lett tilgjengelig. Overfladisk sett er Jarre derfor banal, men tar du deg tid til å lytte vil du oppdage alle detaljene og få ny innsikt.
Slik er det også med den nye platen «Oxygene 3». Kanskje mer enn på mange år. Jeg har fulgt med på Jarre i snart 30 år, og hans nyeste album vil jeg karakterisere som hans mest interessante siden «Zoolook» fra 1984.
Historiske linjer
Kunstnerisk sett var «Oxygene» noe nytt. Jarre var den første til å forene avantgardisme med pop. På «Oxygene» blandet Jarre et eksperimentelt lydbilde, såkalt konkret musikk, og klassisk med tilsynelatende banale melodilinjer som allikevel var originale og futuristiske (popmelodier).
Jarre hadde på slutten av 1960- og begynnelsen av 70-tallet studert hos Pierre Schaeffer, som regnes som en av de største pionerene innen elektronisk musikk og grunnleggeren av «konkret musikk». Schaeffer mente at musikk ikke bare ble skapt ved bruk av noter, men også av forskjellige lyder og sa at «all lyd er musikk», en filosofi som er grunnsteinen i elektronisk musikk.
På «Oxygene 3» tar Jarre oss med tilbake til «konkret musikk» og den første elektroniske ambient. Første halvdel av albumet, «side 1», gir oss et elektronisk lydbilde, ambient, drevet frem av sequencerlyder og effekter. Det er mer fragmenterte melodier i andre halvdel. Kjennere vil høre referanser til Jarres «The Time Machine» (2015) i «Oxygene 14», drømmende «Millions Of Stars» (2000) og rytmene fra «Oxygene 4» (1976) i «Oxygene 15», «Oxygene 3» (1976) i «Oxygene 16» og kirkeorgelet fra «Chronologie» (1993) og sampling av «Oxygene 6» (1976) i finalen «Oxygene 20».
Platens sterkeste innslag, «Oxygene 18» er et ambient-stykke som trekker oss helt tilbake til den første elektroniske ambient, fra Tangerine Dreams «Zeit» i 1972. Sequencerne som krydrer hele albumet «Oxygene 3» får meg til å tenke på Klaus Schulzes «Moonlake» fra 2005 som kan anses som en blanding av gammel og ny elektronisk musikk, fra tidlig Schulze på 1970-tallet til moderne The Orb på 1990-tallet.
«Oxygene» i en ny tid
«Oxygene 3» gir best mening når platen spilles i sin helhet. Den første singelen «Oxygene 17» er det nærmeste vi kommer «typisk Jarre», altså en lett fengende melodi og svevende synth som en ramme. Bare det at singelen er langt unna å være på samme nivå som Jarres beste melodier. Det er over 20 år siden Jarre overrasket meg som melodiker. «Oxygene 3» er en plate som modnes.
Dette er abstrakt musikk slik elektronisk musikk var de første årene. «Oxygene 3» er mye mer spennende enn den andre «Oxygene» fra 1997. «Oxygene 7-13» (som nå har fått den nye tittelen «Oxygene 2») var god, og viste en Jarre midtveis i karrieren. Platen hadde like mye med lyden av «Oxygene» å gjøre som katalogen for øvrig.
Låtene er strammere med mer tempo enn de seks første låtene fra 1976. 1997-utgaven av «Oxygene» fungerte godt på konserter, i motsetning til mange av stykkene fra den første platen. Heldigvis falt ikke Jarre for fristelsen å oppgradere lydbildet sitt den gang til «lyden av 1997» (som særlig norske musikkanmeldere etterlyste den gang). Da hadde skiva hørtes helt utdatert ut i dag.
«Oxygene 3» har derimot en større historisk spennvidde. Det minimalistiske lydbildet av tidlig 1970-talls elektronisk ambient i møte med sequencerlyder og et rytmebilde anno 2010-tallet.