Dette er hans mest ambisiøse plate noensinne. Franske Jean-Michel Jarre oppsummerer over 40 år med elektronisk musikk på sine to nye plater, «Electronica», i samarbeid med 30 artister.
Nesten all musikk man hører i dag er mer eller mindre elektronisk. Pop endret drastisk stil til et mer elektronisk lydbilde på 1980-tallet. House var en undergrunnssjanger for 30 år siden. I dag er det pop for massene, med DJ-er som mikser musikk for flere titalls tusen dansende publikummere. Innspilling og produksjon i studio gjøres i dag med avanserte dataprogrammer, til forskjell fra analogt og manuelt opptaksutstyr som man brukte før.
Elektronisk musikk i dagens form begynte å ta form på slutten av 1960-tallet. Jean-Michel Jarre var blant de første som la fra seg gitaren og viet seg til elektroniske instrumenter i 1968. Jarre er for de fleste mest kjent for å spille på grønne laserstråler, album som «Oxygene» og «Rendez-vous» og gigantiske utendørskonserter.
De senere år har Jarre høstet etterlengtet anerkjennelse fra musikkblader og -eksperter, og kan sammen med Tangerine Dream, Klaus Schulze, Brian Eno og Kraftwerk betraktes som det viktigste navnet i utviklingen av elektronisk musikk fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til midten av 80-tallet da artister som The Orb, Aphex Twin og Orbital kom i gang.
På sitt nye album «Electronica», det første av to i morgen, 16. oktober, og det andre i april 2016, formidler Jarre utviklingen av elektronisk musikk fra begynnelsen av 1970-tallet til i dag, med alle sine forskjellige stilarter og uttrykk, fra de abstrakte klangene til Tangerine Dream via 80-tallets pop-estetikk til dagens house ala Armin van Bureen.
Ambisiøst prosjekt
Gjennom hele karrieren har Jarre eksperimentert med flere sjangre, fra drømmende, analoge lydbilder på slutten av 70-tallet, via funky lek med sampling og digital lyd til stillestående ambient og symfoniske verk. De første årene var han en pådriver til å skape nye former for elektronisk musikk. Lenger ut i karrieren har han ikke alltid vært like original, men har som oftest vært på søken etter nye uttrykksformer å leke seg med. Siden slutten av 90-tallet har Jarre beveget seg stadig nærmere den elektroniske musikken han selv er en inspirator for, sammen med andre pionerer som Tangerine Dream, Kraftwerk og Brian Eno.
Riktignok har Jarre samarbeidet med mange artister tidligere, men ikke slik han gjør nå. De som forventer seg en ny Jarre som i «gode, gamle dager», vil bli skuffet. På «Electronica 1 – The Time Machine» har Jarre komponert 16 låter som er arrangert og produsert av 15 forskjellige artister i tett samarbeid med Jarre. Det er ikke et tradisjonelt samarbeidsalbum der gjesteartistene utfører Jarres visjon. Jarre har tatt samarbeidet helt ut, og latt 15 musikere/komponister/artister sette sine spesielle særpreg på hver låt. Jarre har aldri gjort noe liknende før når det gjelder nykomponerte låter for et studioalbum, ettersom han alltid har komponert og produsert alt selv.
Sannsynligvis har ikke elektronika-sjangeren hatt så mange stjerner samlet på ett album som nå med «Electronica». «Electronica» er utvilsomt Jarres mest ambisiøse plateprosjekt, nesten 40 år etter det internasjonale gjennombruddet med «Oxygene».
En låt, en stil
Etter seks singler og en bakom-film til hver låt det siste halvåret har Jarre røpet at musikken blir et møte mellom elektronika-sjangeren representert ved samarbeidsartistenes uttrykk og Jarres musikk ved at han blant annet gjenbruker signaturlyder fra tidligere album. Kjennere vil kunne høre blant annet den skrikende lyden fra VCS3 og laserharpelyden fra Elka Synthex.
Hver låt forteller noe om hvordan elektronisk musikk hørtes ut den gang og hvem som satte sitt særpreg på den siden av sjangeren. På «Electronica 1 – The Time Machine» får vi høre Jarre i møte med blant andre Tangerine Dream, Vince Clarke, John Carpenter, Lang Lang, Pete Townshend, Laurie Anderson, Air, Moby og Armin van Bureen.
Tangerine Dream er historisk sett det største navnet på samarbeidsalbumet. Bandet fra datidens Vest-Berlin dannet det som skulle bli kjent som Berlin-skolen i elektronisk musikk, preget av drømmende sequencere og korte melodifragmenter. Tangerine Dream med Edgar Froese som bandets leder og hovedkomponist er selve definisjonen på abstrakt, elektronisk musikk.
Vince Clarke var en av grunnleggerne av engelske Depeche Mode, men sluttet etter deres første album. De 30 siste årene har han vært sentral i Erasure. Den franske duoen Air gikk motstrøms på 90-tallet ved å ta i bruk analoge synther, og fikk stor suksess med albumet «Moon Safari» (1998).
Amerikanske Laurie Anderson fikk kommersielt gjennombrudd med sangen «O Superman» og albumet «Big Science» i 1981. Hun spilte synthesizer og fiolin, og hadde en umiskjennelig snakkevokal. Det var elektronisk kunstrock som ingen andre hadde laget. I 1984 samarbeidet hun med Jarre på «Zoolook». Engelske Massive Attack definerte på mange måter den elektroniske lyden av 1990-tallet sammen med The Orb og Aphex Twin. Robert Del Naja, også kjent som 3D møter Jarre på den kommende platen. Jarre nærmet seg Massive Attack på albumet «Metamorphoses» (2000). Armin van Bureen ble i 2007, 2008, 2009 og 2010 valgt til verdens beste DJ i britiske DJ Magazines årlige kåring. Ingen andre har noen gang vunnet prisen fire år på rad. Han har en rekke ganger nevnt Jarre som en av hans viktigste inspirasjonskilder.
Pete Townshend, gitarist og komponist i The Who, er nok det mest oppsiktsvekkende navnet, men Jarre ville ham ha med på grunn av sangen «Baba O’Riley» (fra «Who’s Next?», 1971). Townshend var en av de første i rocken til å bruke synthesizer, her brukte han de analoge synthesizerne EMS VCS3 og ARP2500.
Av yngre navn er Little Boots (engelsk elekropop), Fuck Buttons (engelsk støy-elektronika), Gesaffelstein (fransk indie-elektronika) og M83 (fransk elektro-pop).
Sammen i studio
Jarre begynte arbeidet med «Electronica» i 2010. Med «Electronica» har ikke Jarre valgt ut artister som automatisk ville ha gitt ham anerkjennende nikk. Da hadde artister som Klaus Schulze, Brian Eno, Kraftwerk og Vangelis vært selvskrevne navn.
Samarbeidsartistene er navn Jarre har hatt et godt musikalsk øye (eller øre) til og følt seg inspirert av, og som har særpregede, distinkte uttrykk som man øyeblikkelig vil kunne kjenne igjen. De har også ganske ulike karrierer og tilstedeværelse på arenaer, på konsertscener, i klubbkretser, på plate eller i filmer. «Electronica» er derfor ikke en tilfeldig samling av artister Jarre synes det er gøy å lage musikk sammen med.
«Electronica» er samarbeid på et nytt nivå, ikke bare fordi det er et helt album hvor absolutt alle låtene er samarbeidet om, men også fordi det er et hybridalbum som blander hovedartistens egne innspillinger med eksterne tolkninger, bidragsyteres akkorder og soli, svært ulike stiler og teknikker, og dessuten en type risiko som aldri oppstår når man som soloartist gjør alt selv. Albumet har nesten forlatt definisjonen av hva et studioalbum er og parret seg med det remix-produsenter gjør når de får i oppdrag å forandre på oppdragsgiverens musikk. På den måten kan «Electronica» oppfattes som et nyskapende prosjekt.
Mer i vente
Om et halvt år kommer album nummer to, og det er flere spennende navn å vente på. Noen er bekreftet av artistene selv, andre er uformelt bekreftet. Disse deltar på album nummer to i april neste år: Jeff Mills, Hans Zimmer, David Lynch, Rone, Christophe, Gary Numan, Sebastien Tellier, Julia Holter, Yello, Christophe, Cindy Lauper, The Orb.
Mange mistet nok interessen en gang på 90-tallet, men denne gangen er det stor grunn til å glede seg til Jarres nye album.
Artikkelen er skrevet i samarbeid med Glenn Folkvord.