En guide til Miles Davis | Martins musikkblogg

Miles Davis er ikke bare jazz, Miles Davis er selve definisjonen på musikk. Her er mine anbefalinger til musikken hans.

Jeg kan innrømme det først som sist: Jeg brukte flere år på å kaste meg ut i det. Å begynne å lytte på Miles Davis. Jeg hadde hørt så mye om ham. Alle periodene, alle stilskiftene. At musikken var krevende, noen ganger melodiøst, andre ganger atonal «piping». Jeg var skeptisk, og skygget unna alt av Miles Davis.

Nå har jeg hørt på Miles Davis i mer enn ti år, og jeg kan si følgende: Ja, Miles Davis er for så vidt alt jeg fryktet; atonal «piping», stilskifter og perioder, men nettopp fordi Miles Davis konstant var på søken etter noe nytt og hele tiden ville utfordre seg selv, er jeg fortsatt nysgjerrig på musikken hans. I hylla står rundt 70 CD-er, samt et samlerobjekt bedre kjent som «trompetkassa» (mer om den kassa senere), og flere filmdokumentarer på DVD og Blue-Ray.

Jazz var den viktigste musikksjangeren i det forrige århundret frem til rock’n’roll og etterhvert rock og pop fanget vår bevissthet på 1950- og 60-tallet. Miles Davis var den ledende i utviklingen av jazzen både før og etter Elvis’ ikoniske hoftevrikk. I mine ører er Miles Davis den største av dem alle, ikke bare innen jazz, men blant alle musikere og komponister i det 20. århundret. Miles Davis var den mest nyskapende, og har lagt igjen spor etter seg i flere sjangre som jazz, rock, pop, hiphop og elektronisk musikk.

Miles Davis er ikke bare jazz, den sjangeren distanserte han seg mer og mer fra de siste 20-25 årene av sin karriere. Miles Davis er altomfattende musikk hva stilretninger og uttrykk angår. Han hadde sitt rotfeste i jazz, men i motsetning til mange andre som var tro mot sin stilistiske opprinnelse, hentet Miles Davis inspirasjon fra flere sjangre som klassisk musikk, blues, avantgarde og rock. Miles Davis er definisjonen på musikk.

Jeg fikk en helt ny forståelse for musikk gjennom Miles Davis, og jeg håper min interesse for ham kan komme til nytte for dere andre som måtte være nysgjerrig på musikken hans.

Miles Martin

Den store musikkteoretiske analysen av Miles Davis kommer ikke her. Den kan du lese i de store musikkmagasinene. Jeg gir deg heller en presentasjon av Miles Davis, og en anbefaling over hvilke plater du bør sette av tid til for å få et overblikk, og som forhåpentligvis vil gjøre deg nysgjerrig til å utforske enda mer.

Jeg kommer fra et hjem der jazz stod i sentrum. Jeg er vokst opp til lyden av klarinett og tenorsaksofon, men ikke Miles Davis. Han fant jeg frem til selv. Foreldrene mine hørte en del swingjazz fra 1930- og 40-tallet som Benny Goodman, Woody Herman, Artie Shaw og Louis Armstrong. Da jeg var syv-åtte-ni år, visste ikke jeg hva slags musikk dette var, men jeg likte det. Det var melodiøst og fengende. Jeg hadde oppdaget The Beatles, men syntes jazzen var minst like spennende. I tenårene ble jeg nysgjerrig på jazz og lette i LP-samlingen til foreldrene mine, og trakk frem plater av Gerry Mulligan, Stan Getz og Oscar Peterson. Dette var cooljazz, som oftest i trio- eller kvartett-format. Jeg lyttet nøye til samspillet mellom musikerne, og oppfattet musikken dithen at alle i gruppen var like viktige. De utfylte hverandre.

Mitt første møte med mer moderne jazz enn swing og cool var Frank Zappa og hans fusion-album «Hot Rats» (1969). Nå var ikke Zappa jazzmusiker, men rundt 1970 hentet han mye fra jazzen. Jeg var 19 år og på leting etter «noe nytt». Zappa ble en stor favoritt, og det er han den dag i dag. Den første Miles Davis-platen jeg skaffet meg var «Bag’s Groove». Nå var det vibrafonisten Milt Jackson jeg var mest opptatt av. Jackson ble på begynnelsen av 1950-tallet sett på, i likhet med Miles Davis skulle jeg lære meg noen år senere, som en av de mange nyskapende jazzmusikere, «modern jazz giants». Litt artig å tenke på i dag, nesten 20 år senere, at det var Miles Davis som ledet an i denne utviklingen, men at jeg overså ham fordi jeg fant Milt Jackson mer interessant. Jeg fulgte opp med en annen trompetist, Freddie Hubbard, og den store tenorsaksofonisten, John Coltrane. Så stoppet det opp for meg, jeg ble lei av jazz, og kastet meg ut i rock og elektronisk musikk. Noen år senere ville jeg utforske mer jazz. Da var tiden inne for å ta fatt på Miles Davis.

Den lyriske Miles

Hvor skal du starte? Det er lettest å si «Kind Of Blue». Den er vakker, melankolsk og melodisk god. Musikken er banebrytende og samtidig lett tilgjengelig for et stort publikum. Platen har alt. Platen er også tidenes mest solgte jazzplate.

Fem Miles Davis i starten:

Kind Of Blue
Miles Ahead
Sketches Of Spain
E.S.P.
Bitches Brew

Når du har lyttet på disse fem skivene såpass lenge at du føler at du har «fått dem under huden», vil jeg anbefale deg å ta periodene skritt for skritt. Du kan jo velge selv om du vil ta for deg alle. Velger du én periode, vil jeg anbefale 1965-68 med «den andre, store kvintetten». Det er Miles Davis’ periode med størst spennvidde på kortest mulig tid. Alle de store har sin «Sgt. Pepper». I disse årene var hvert album med Miles Davis en Sgt. Pepper. Synes du denne perioden blir for eksperimentell, ville jeg ha tatt for meg årene med Miles Davis og John Coltrane sammen. Kaster du deg ut i fusion-tiden 1968-75, er det store sjanser for at du blir hekta. Og blir du det, vil du virkelig oppdage Miles Davis. Det er i denne perioden det er flest skjulte skatter, og du vil etter hvert se koblinger mellom Miles Davis og krautrock, elektronisk musikk, hiphop og støymusikk, sen klassisk musikk og avantgarde. Du vil bli sulten på mer – og mest sannsynlig bli blakk.

Miles Davis spilte sammen med mange av de mest sentrale musikere i jazzen, og formet deres spillestil langt på vei. Som de fem viktigste vil jeg trekke frem, i kronologisk rekkefølge, Charlie Parker (sax), Gil Evans (arrangør, piano), John Coltrane (sax), Jack DeJohnette (trommer) og Marcus Miller (bass, arrangør).

Hvorfor er jeg så opptatt av Miles Davis? Svaret er enkelt: Selv om jeg er «husvarm» med musikken og således har knekt koden, er jeg fortsatt sulten etter å fordype meg mer. Jeg blir fortsatt overrasket.

Det er to måter å lytte til Miles Davis: emosjonelt og intellektuelt. Man må ikke kunne mye om jazz, eller musikk generelt for å få utbytte av å lytte til musikken hans, men det kan være en fordel om man ønsker å analysere eller forsøke å forstå de forskjellige stilretningene, veivalgene og den konstante trangen Miles Davis hadde til å forandre seg. Miles Davis skal ha sagt: «Jeg spiller ikke de gamle balladene lenger fordi jeg elsker dem for høyt».

Som lytter blir jeg truffet om jeg hører på tidlig Miles, for eksempel «Relaxin’» eller «The Birth Of The Cool», de abstrakte lydkollagene i den elektriske perioden, eller den sene Miles på 80-tallet. Miles er lyrisk og melankolsk, han spiller på hele følelsesregisteret på en direkte måte gjennom klangen i trompeten, gjennom hele spillestilen. Miles er melodisk treffende og fengende, og fullstendig kompromissløs som komponist og musiker. Melodiføringen minner om klassisk musikk der Miles gjentar små, enkle temaer, og bandet spiller variasjoner over det. Likheten med 70-tallets elektronisk er også slående.

Miles kunne spille de mest såre og sarte ballader og være den tøffeste og råeste i klassen. Melankolsk modaljazz og minimalistisk fusion. Like viktig og like interessant, og like mye en emosjonell lytteopplevelse som intellektuell.

Miles var den ubestridte bandleder, men han ga likevel mye plass til andre musikerne. Miles handler ikke om teknisk briljans eller lange solopartier som fremhever én musiker eller ett instrument. Miles er, uansett sjanger eller periode, det beste eksempel på en musikalsk helhet, der lytteren blir presentert for skisser som stimulerer tankene og følelsene. «Less is more». I motsetning til mange andre jazzmusikere, var Miles’ musikk vel så mye et spørsmål om den musikken man ikke hørte som den man faktisk lyttet til.

Fem Miles Davis til fordypning:

Miles Smiles
Filles De Kilimanjaro
On The Corner
Pangaea
Aura

Miles i perioder

Til uken, 28. september, er det 25 år siden han døde, 65 år gammel. Da hadde han gitt ut mer enn 60 studioalbum og mange konsertplater. Posthumt har det kommet en rekke essensielle opptak fra arkivet, både fra studioinnspillinger og konserter.

Miles Davis ble født 26. mai 1926 i Alton, Illionois. Som 12-åring begynte han å spille trompet, og i 1944 begynte 17 år gamle Miles å spille i Billy Ecksteines band, hvor også Dizzy Gillespie og Charlie Parker var. Disse to skulle få en avgjørende betydning for Miles Davis’ første år som musiker og stilskaper. Gillespie og Parker skapte sjangeren bebop på slutten av 1940-tallet. Miles Davis skulle utfordre bebop med sin nye spillestil, cool. Platen «The Birth Of The Cool» spilte Miles Davis inn med storband i 1949 og 1950, med Gil Evans som arrangør, men musikken ble ikke gitt ut før i 1957, på Capitol Records. I mellomtiden hadde Miles Davis spilt inn plater på selskapet Prestige, før han i 1955 signerte kontrakt med Colombia Records. I løpet av de 30 årene Miles Davis var på Colombia, ga han ut sine historisk sett viktigste plater. De siste seks årene av sitt liv ga Warner ut musikken hans.

Miles Davis definerte jazzen, og musikken, fem ganger: cool, hardbop, modal, fribop og fusion. For å få en forståelse for alle stilskiftene og bandene til Miles Davis, kommer her en oversikt:

1945-1948: Bebop – New York og Charlie Parker (flere plateselskaper)

Miles Davis spilte sammen med Charlie Parker, men også med blant andre Benny Carter. Parker var bebopens frontfigur og Miles’ forbilde.
Miles kom til New York i 1944 som 17-åring, sa til faren at han skulle begynne på musikkstudier, men gikk heller på jazzklubben Charlie Parker (tenorsaksofon) og Dizzie Gillespie (trompet) spilte på. Miles ble imponert over den raske spillestilen til Parker (bebop).
Vesentlige plater: Første plateinnspilling var med Herbie Fields i 1945, i dag kjent som Miles Davis «First Miles». Første album som bandleder, «Miles Davis All Stars» (innspilt 1947).

1949-1955: Cool – distanserer seg fra Charlie Parker (Capitol og Prestige)

I 1949 og 1950 spilte Miles’ inn albumet «The Birth Of The Cool» (utgitt først i 1957, på Blue Note-selskapet Capitol Jazz), under ledelse av arrangøren Gil Evans. Med på innspillingen var blant andre Gerry Mulligan (baritonsaksofon), Lee Konitz (altsaksofon) og Max Roach (trommer).
Første gang i Paris i 1950.
Kreativ utvikling stanset på grunn av heroinmisbruk.
Prestige ga allikevel ut studioinnspillinger på begynnelsen av 1950-tallet.
Vesentlige plater: «The Birth Of The Cool», «Steamin’», «The Modern Jazz Giants».

1955-1961: Hardbop og modal – Miles & Coltrane (Colombia Records)

Miles Davis innledet samarbeidet med den etter hvert stilskapende tenorsaksofonisten John Coltrane.
Medvirkende: John Coltrane (tenorsaksofon), Julian «Cannonball» Adderley (altsaksofon), Bill Evans (piano), Wynton Kelly (piano), Red Garland (piano), Paul Chambers (bass), Jimmy Cobb (trommer), Philly Joe Jones (trommer) (noen utskiftninger i sekstetten).
Miles var den første til å spille såkalt hardbop (en røffere form for bebop) og modaljazz (repeterende og melodisk).
Den første sekstetten (kvintett på den første LP-en).
Fire studioplater (de tre første er store mesterverk), flere turneer og konsertplater.
Vesentlige plater: «’Round About Midnight», «Milestones», «Kind Of Blue».

1955-1962: Storband – Gil Evans (Colombia Records)

Parallelt med samarbeidet med Coltrane, fortsatte Miles å spille inn plater med arrangøren Gil Evans.
Fire studioplater (de tre første er sentrale jazzutgivelser historisk sett), den første het «Miles Ahead» og var myntet på «en ny Miles, stoffri og med ny dress».
Spilte Gerswhin og spanske melodier, samt bossanova (omtales ikke som like bra som Stan Getz).
Vesentlige plater: «Miles Ahead», «Porgy & Bess», «Sketches Of Spain».

1963-1965: Overgangsfase (Colombia Records)

Coltrane og de andre fra den første sekstetten forlot Miles. Han måtte starte med blanke ark.
En ny plate kom, «Seven Steps To Heaven» (med en stil som har litt av «Kind Of Blue»-perioden, litt av det som skulle komme senere), men etter hvert skulle Miles finne yngre musikere som dannet den andre kvintetten.
Et av hans sterkeste konsertalbum, «Miles In Tokyo» kom i denne perioden.

1965-1968: Impro/frijazz – fra akustisk til elektrisk (Colombia Records)

Wayne Shorter (saksofon), Herbie Hancock (piano, elektrisk piano), Ron Carter (bass), Tony Williams (trommer). Unge musikere som skulle inspirere Miles til å tenke nytt.
Ornette Coleman definerte frijazz, Miles Davis raffinerte den. Spillestilen var nå langt mer improvisatorisk, hvert bandmedlem fikk mer spillerom, musikken utviklet seg ofte mens bandet spilte (studio og live), fremskritt fra plate til plate.
Omtales som Miles’ mest banebrytende og mest kreative periode.
På de siste platene i denne perioden ble piano byttet ut med elektrisk piano.
Vesentlige plater: «E.S.P.», «Miles Smiles», «Nefertiti».

1968-1975: Fusion – den elektriske perioden (Colombia Records)

Flere av musikerne fra impro-perioden fulgte med videre, men Miles skiftet besetning ofte for å prøve nye måter å fremføre musikken på, få den til å låte annerledes fra forrige plate, fra forrige konsert.
Miles blandet jazz med rock, funk og elektronisk, med en solid dose improvisasjon, dop, hersketeknikk overfor andre bandmedlemmer og eviglange turneer.
Flere andre band og artister fulgte en parallell utvikling, deriblant Frank Zappa.
Musikkstilen var preget av lange lydkollager hvor instrumentene fløt over i hverandre. Lydbildet var abstrakt og melodiene fragmenterte. Musikken var i konstant utvikling.
Flere av turneene ble gitt ut på plate, Miles ville ikke spille inn studioplater med alle besetningene i denne perioden, fordi det bandet skapte på scenen ikke kunne gjenskapes i et platestudio.
Miles mistet mange jazztilhengere (som primært likte akustisk jazz, omtales som jazzpurister), men vant mange i rockepublikummet. Miles sa selv at han ikke lenger spilte jazz.
Mange som spilte med Miles i denne perioden dannet egne band etterpå: Weather Report (Wayne Shorter, saksofon; og Joe Zawinful, synthesizer), Mahavishnu Orchestra (John McLaughlin, gitar) og Return To Forever (Chick Corea, piano og synthesizer). Kan nevnes at jazzpianisten Keith Jarrett kun spilte elektrisk da han var med Miles (Jarrett er berømt for sine solokonserter på piano hvor han improviserer 45-minutter lange stykker på konsertscenen).
Vesentlige plater: «In A Silent Way», «Bitches Brew», «A Tribute to Jack Johnson», «Pangaea» og CD-boksen «The Cellar Door Sessions».

1980-1991: Pop og rap – Miles’ comeback (Colombia Records og Warner Bros)

På grunn av kritisk dårlig helse pensjonerte Miles seg i 1975, med uttalelsen «jazzen er død» (det er hevdet at Miles sa dette fordi han definerte seg selv som jazz). Mye dopmisbruk i flere år og en uhelbredelig beinlidelse satte Miles i sofaen i fem år. Han begynte riktignok å male abstrakte bilder, og utstillinger ble holdt på 1980-tallet.
Nytt turnéband og nye plater, musikken var inspirert av svart pop og rap, og Miles reiste på store turneer hvor han ble hyllet på linje med store popartister (det vil si, de fleste jazzmusikere spiller på klubber, Miles spilte på arenaer).
Denne perioden anses ikke like original som de tidligere, men Miles viste tendenser til å plukke opp nye musikktrender og blande det til sitt eget uttrykk. Mindre abstrakt og improvisatorisk, mer melodiøst.
Døde av hjerteinfarkt høsten 1991, 65 år gammel.
Vesentlige plater: «Star People», «Aura», «Tutu» og «You’re Under Arrest».

Den store trompetkassa

Da jeg begynte å lytte til Miles Davis for 11-12 år siden, startet jeg med «Kind Of Blue» og «Bitches Brew». Jeg kjøpte opp hver periode på systematisk vis og spilte platene om igjen og om igjen. Jeg kunne ha stoppet der og sagt meg fornøyd med at jeg liker Miles Davis, men jeg ville mer. Jeg ble hekta og fikk aldri nok.

Det ble ikke særlig bedre av at jeg ble jeg kjent med en musikkinteressert fyr som var nysgjerrig på Miles Davis. Da han minst ventet det, satte jeg på «Right Off» fra «A Tribute To Jack Johnson», en 30-minutters lang jamsession med blant andre Miles Davis, John McLaughlin og Herbie Hancock. Jeg kommer aldri til å glemme det hakesleppet jeg kunne se på sidemannen. Noen uker senere sendte han en melding om hvilke CD-bokser han hadde kjøpt med Miles Davis. I en periode gikk det nærmest sport i å kjøpe CD-bokser med Miles Davis. Jeg ble grønn av misunnelse da han kjøpte en trompetkasse med totalt 43 CD-er, med såkalte the complete sessions-opptak fra de 30 årene Miles Davis var på Colombia Records. Boksen som var en trokopi av Miles Davis egen trompetkasse, og med trokopi munnstykke og litografi, ble gitt ut i 1955 eksemplarer – som et symbol på det året Miles Davis begynte hos plateselskapet.

Etter en lyttekveld hos min CD-boks-konkurrent slentret jeg lett forbi trompetkassa, klimpret på kassa og sa: «Den skal jeg ha!». Dagen etter var kassa bestilt, og jeg kan uten overdrivelse si at det er det mest sære og spesielle jeg har i platesamlingen. Men var det verdt det? Ja! Definitivt.

Definerende Miles

Hvilke plater og stykker er mine favoritter? Her presenterer jeg de fem platene som på mange måter definerer Miles Davis, og som ikke er blant de titlene som nesten alltid fremheves. Miles var alltid et hode foran.

Miles Ahead (med orkester og Gil Evans og en videreføring av «The Birth Of The Cool», og et eksempel på en spillestil som skulle følge Miles Davis til det siste).
Miles Smiles (melodiøs frijazz, abstrakt og fragmentert).
Filles De Kilimanjaro (elektrisk fusion før det ble lange, abstrakte lydkollager, det er fortsatt melodien som står i sentrum).
Pangaea (den mest avantgardistiske fusion-platen fra Miles Davis, mer nakent og kompromissløst blir det ikke).
Star People (den beste studioinnspillingen fra 80-tallet, og en god blanding av gammel og ny Miles, mer blues-orientert, samt mer melodiøst enn på lenge).

Avslutningsvis gir jeg deg en spilleliste på 25 stykker av og med Miles Davis, fra «The Birth Of The Cool» til hans siste studioplate, «Doo-Bop» (utgitt posthumt i 1992). De fem første sporene er dem jeg anser som de fem mest essensielle for hvem Miles Davis er, de 20 neste er en kronologisk gjennomgang av høydepunkter.

martin.aasen.wright@gmail.com

Miles Davis under Isle of Wight-festivalen 1970:

Legg igjen en kommentar Avbryt svar