ANBEFALES: Dokumentaren «Depeche Mode – Spirits In The Forest». SKJERMDUMP: spiritsintheforest.comEn tidlig lørdag morgen så jeg dokumentaren «Depeche Mode – Spirits In The Forest» om seks fans og hva bandet betyr for dem. Dokumentaren gir et varmt og sterkt innblikk i hvilken betydning musikk kan ha for mennesker.
Dokumentaren «Depeche Mode – Spirits In The Forest» er et portrett av seks fans som alle har det til felles at de gjennom motstand i livet, en livskrise har funnet en sterkere mening i musikken til Depeche Mode. Dette er en varm og sterk dokumentar om hva musikk kan bety for mennesker. Vi følger de seks til Berlin og Waldbühne, hvor Depeche Mode holdt sin siste konsert på «Spirit»-turneen i 2018.
Dokumentaren kan du se via NRK TV-appen (frem til 14. mai 2020) eller leie/kjøpe fra YouTube-kanalen til Depeche Mode. En boks med CD og Blue-ray kommer 1. mai 2020.
«Soundtrack of my life»
Undertegnede er i høyeste grad fan av Depeche Mode, jeg har de fleste av platene og dro til London på konsert i 2017, men musikken er ikke mitt «soundtrack of my life» som fremstilt for de seks personene i dokumentaren. For min del var det Jean-Michel Jarre. I dag setter jeg pris på musikken hans, i tenårene og 20-årene var jeg mildt sagt oppslukt, og i stor grad uten kritisk sans. Min altoppslukende interesse for en av pionerene i elektronisk musikk kan jeg smile litt av i dag, men etter å ha sett Depeche Mode-dokumentaren, må jeg si at jeg kjente meg godt igjen i de seks portretterte menneskene, og at jeg fikk en ny bekreftelse på hvorfor jeg verdsetter musikk så høyt.
Etter at jeg slapp taket på Jarre for rundt 20 år siden, har jeg utforsket såpass mye annen musikk at jeg nå ikke har én artist eller ett band som overdøver alle andre. I dag er det musikk som helhet som er det viktigste.
Åpenbaring i Paris
De seks personene i Depeche Mode-dokumentaren, en kvinne fra Mongolia, en mann fra Romania, en kvinne fra Frankrike, en mann fra Brasil og en fra Colombia og en kvinne fra USA, drar alle på samme konsert til Berlin, som blir omtalt som Depeche Modes «hovedstad». Flere av konsertfilmene som er utgitt med bandet, er nettopp fra Berlin.
I 1995 dro jeg til Jarres «hovedstad», Paris. Jarre skulle spille ved Eiffeltårnet på nasjonaldagen. Vi var nesten 50 stykker fra Norge som leide en buss og kjørte til Paris fra Oslo. 1,2 millioner mennesker samlet seg i Champ de Mars-parken for konserten. Jeg minnes samholdet, den interne forståelsen for musikken og artisten, all nerdingen, all fandyrkingen. Ja, vi var litt «gale», men det er nettopp det som er så flott. Man skal være litt «gæren», det er sunt.
Trygt rom
De seks personene som vi følger til Berlin, har det til felles at de har opplevd noe vanskelig i livet, og de finner alle en større mening og verdi i musikken til Depeche Mode. De er ikke bare noen «gærne» fans som følger etter bandet på turné (mange av dem har vært på flere konserter tidligere), men musikken og lidenskapen har en helt spesiell plass i livet. Man trenger ikke å være særlig opptatt av Depeche Mode for å sette pris på dokumentaren.
På samme vis var Jean-Michel Jarre et trygt rom for meg i tenårene og som ung voksen. Jeg stammet mye i oppveksten og i ung voksen alder, og stammingen gjorde meg svært usikker sosialt. Da var Jarres drømmende elektroniske musikk fint å slappe av til og ta noen pauser fra virkeligheten på.
Mange av oss har en artist, et band som har en spesiell plass i livet, uavhengig av historisk betydning og rangering. For det er det musikk til syvende og sist handler om.