12 evigaktuelle plater

I anledning at Facebook er ti år, ble jeg utfordret til å liste opp 12 plater som jeg stadig vender tilbake til. Listen skulle skrives på intuisjon.

The Beatles – Abbey Road (1969)

The Fab Fours siste innspilling. Popkunst. Obligatorisk i samtlige platesamlinger.

Peter Gabriel – Peter Gabriel 3/Melt (1980)

Vekk er progrocken til fordel for det mørke og minimalistiske, der rock og pop møter elektronisk.

Tangerine Dream – Poland (liveopptak fra Warsawa, 1983) (1984)

Pionerisk elektronisk musikk fremført live. Referanser til stor klassisk musikk som Gustav Mahler og Anton Bruckner.

Jean-Michel Jarre – The Concerts in China (liveopptak fra Beijing og Shanghai, 1981) (1982)

Første vestlige popmusiker i Kina blander analog og digital, elektronisk lyd. Stor variasjon i melodi og stemning.

Günther Wand/Berliner Philharmoniker – Bruckner Sinfonie no.5 (liveopptak fra Berlin, 1996) (2001)

Jeg kunne ha sagt mye, men velger bare å si: Vakkert.

The Oscar Peterson’s Big 6 – At Montreux (liveopptak fra Montreux, 1975) (1975)

Leken cool-jazz fremført av et stjernelag – Oscar Peterson (piano), Niels-Henning Ørsted-Pedersen (kontrabass), Joe Pass (gitar), Milt Jackson (vibrafon), Toots Thielemans (munnspill) og Louis Bellson (trommer).

Chico Buarque – Chico Ao Vivo (liveopptak fra Sao Paolo, 1999) (1999)

Triumfturneen for Brasils svar på Paul Simon etter en mer enn 30 års innholdsrik karriere. Poesi og melodi.

Frank Zappa – Hot Rats (1969)

Et eksperimentelt og stilsikkert jazzrock-fusion-album, på samme tid som Miles Davis.

Miles Davis – The Cellar Door Sessions (liveopptak fra The Cellar Door, Washington, 1970) (6-CD-boks, 2005)

Kompromissløst og genialt. Fusion på sitt beste. Å høre alle seks CD-ene etter hverandre er den komplette reise.

The Orb – The Orb’s Adventures Beyond The Ultraworld (1991)

De naturlige arvtagerne etter Tangerine Dream.

David Bowie – Station To Station (1976)

Bowies beste album. Punktum.

Paul Simon – You’re The One (2000)

Graceland og Paul Simon er nok musikalsk sett sterkere, men You’re The One (og oppfølgeren Surprise fra 2006) er en plate som vokser mer og mer over tid. En reflektert og ærlig Paul Simon.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s