Mark Knopfler på plate 1978-2015

ESSENSIELLE: Denne anmelders favoritter av Knopfler. FOTO: Martin Aasen Wright

Mark Knopfler er en allsidig musiker. Han var rockestjerne i Dire Straits. På sine eldre dager roer han det ned i folkemusikktradisjon.

Jeg har fulgt med på Mark Knopflers musikk siden 1985. Døråpneren var «Brothers In Arms», som runder 30 år denne måneden, juni 2015, på samme tid som Knopfler har turné i Norge. Uten å spille noe særlig fra albumet.

Del 1: Dire Straits

Dire Straits (1978) – 6/6

Mark Knopfler er nyskapende med den første Dire Straits-platen.

Mark Knopflers gitarrock inspirert av country, Chet Atkins og J.J. Cale kommer på plate midt i punk-eksplosjonen i England, i en tid både plateselskaper og publikum vil ha Sex Pistols og The Clash. Dette til tross, Dire Straits’ selvtitulerte debutalbum blir en gigantsuksess.

Denne platen er variert preget av Knopflers signaturgitarspill og gode melodier. Mark Knopfler skaper et musikalsk varemerke med denne platen. Når man hører platen er det umiskjennelig Dire Straits. Riktignok blir stilen videreutviklet på de neste platene, men det store grunnlaget blir lagt her.

Alle sangene er bygget opp rundt det tradisjonelle bandkonseptet, to gitarer, bass og trommer (Mark Knopfler på gitar og vokal, David Knopfler på gitar og kor, John Illsley på bass og kor, Pick Withers på trommer). Variasjonen ligger spesielt i type sanger, Mark Knopflers fingerspill på gitaren og mange taktskifter i flere av sangene, eksempelvis i åpningslåten «Down To The Waterline».

Mange gitarbaserte band har skapt fengende rock med nynnbare gitarriff (eksempelvis Led Zeppelin, The Who og Rolling Stones). For Dire Straits sin del domineres musikken på denne platen og mange av de senere utgivelsene av Mark Knopflers fingerspill. Et eksempel er «Setting Me Up» og kjempehiten «Sultans Of Swing». Videre kommer Mark Knopflers melodiske sans sterkt til uttrykk i sanger som «Water Of Love», «Wild West End» og «Lions». Knopflers tekster gir rom for tolkninger, og jeg oppfordrer lytteren til å ta en ekstra kikk på tekstene hans.

Det er nyskapende musikk med innhold, både tekstmessig og musikalsk.

Communique (1979) – 4/6

Mer av det samme, det fenger, men ikke like imponerende.

Stilmessig er det vanskelig å skille denne platen fra debuten, sånn sett kunne det ha vært «volume 1 & 2». Musikken er likevel vanskelig å mislike. Åpningslåten «Once Upon A Time In The West» er laidback, med en lett nynnbar melodi og en karakteristisk bassgang. Knopflers musikk beveger seg her i en mer kompleks retning, noe som skulle bli mer tydelig på senere plater, deriblant «Love Over Gold».

Videre er sanger som «Communique», «Angel Of Mercy» og «Portobello Belle» nydelige. Felles for de tre låtene er den lune melankolien blandet med Knopflers karakteristiske gitarspill. Stemningen er litt sommerlig og inviterer til å synge med. «Portobello Belle» er en akustisk sang som stilmessig hører hjemme i kategori med Mark Knopflers ettertenksomme ballader. Dette er type musikk som får deg til å lytte og følge med både på tekst og melodi.

Siste sporet ut, «Follow Me Home», har stemnings- og strukturmessig alltid gitt meg assosiasjoner til Jean-Michel Jarres «Oxygene part 6» (fra albumet «Oxygene», 1976), uten videre sammenlikning, men sjølydene og gitar-figuren gir meg en salig sinnsstemning.

Til tross for stilmessig likhet med debuten er låtmaterialet på plate nummer to sterkt nok til at helhetsinntrykket er meget positivt.

Making Movies (1980) – 5/6

Ny besetning, ny musikk.

Etter en intens USA-turné i 1979 og Mark Knopflers musikalske samarbeid med Bob Dylan på albumet «Slow Train Coming» og med Phil Lynnot (eks-Thin Lizzy) på hans solo-album «Solo In Soho», kommer Dire Straits med sin tredje studioplate.

David Knopfler slutter i bandet under innspillingen og blir erstattet med Hal Lindes. Alan Clark kommer inn på keyboards og synthesizer. Roy Bittan (fra E Street Band) gjestespiller på synthesizer. Fra denne platen og ut blir det tydeligere at Dire Straits er mer et Mark Knopfler-prosjekt enn et helstøpt band. Han skriver alt, er frontfigur, produserer enten alene eller sammen med andre, og er uten tvil sjefen i bandet.

Musikalsk viser «Making Movies» at Knopflers musikk er i utvikling. Den blir mer kompleks, som i åpningslåten «Tunnel Of Love». Det åpner med temaet fra «The Carousel Waltz» (Rodgers/Hammerstein) på orgel, før Dire Straits kommer med sin mest friske og oppglødende rock-låt siden «Sultans Of Swing». Det er komplekst og samtidig lett nynnbart. Mark Knopflers versjon av historien om Romeo og Julie i sangen «Romeo & Juliet» er vakker med all sin sårbarhet, både lyrisk og musikalsk. Knopfler setter sin signatur på historiens mest kjente kjærlighetshistorie.

«Skateaway» og «Les Boys» er stemningsfulle, mens «Expresso Love» og «Solid Rock» beviser at Dire Straits kan spille gode rock-sanger. Begge sanger er basert på et fengende gitarriff, noe som viser at Knopfler ikke bare spiller sanger med mye fingerspill. Hal Lindes spiller et synth-tema på «Skateaway» som passer fint inn sammen med trommesynkopen og Mark Knopflers gitarspill. Sangen begynner enkelt, bygger seg opp etter hvert og roer seg deretter ned før klimakset kommer i refrenget. Komposisjonen er variert i struktur. «Les Boys» er inspirert av Tin Pan Alley-tradisjonen i oppbygningen, og er en låt som inviterer til å synge med.

«Making Movies» viser tydelig at Dire Straits med Mark Knopfler som frontfigur ikke maler ut suksessen de hadde med den første platen.

Love Over Gold (1982) – 6/6

Mark Knopflers store mesterverk!

Etter en stor turné i 1980-81 med Dire Straits spiller Mark Knopfler på platene til henholdsvis Van Morrison og Phil Lynnott (enda en gang) og komponerer filmmusikken til Bill Forsyths film «Local Hero» (gis ut på plate i 1983). Pick Withers slutter etter innspillingen fordi han heller vil spille jazz, og blir på den påfølgende turneen erstattet med Terry Williams. Mike Mainieri (vibrafon og marimba) og Ed Walsh (synth-programmering) forsterker Dire Straits i studio.

Platen er et stort mesterverk. Her får Mark Knopfler utfolde seg fritt med den lange «Telegraph Road», den mørke «Private Investigations», den mediekritiske «Industrial Disease», den vakre «Love Over Gold» og den ettertenksomme «It Never Rains».

«Telegraph Road» er i stadig utvikling basert på et gjentagende tema, men i forskjellige uttrykksformer. Innledningsvis er det enkelt med få instrumenter, men hele komposisjonen bygges opp. Lyrisk er det heldigvis ingen A4 vers-refreng-sang, men en fortelling inspirert av Knut Hamsuns «Markens Grøde».

«Private Investigations» har en mørk stemning, mest på grunn av synth-temaet og Knopflers fremførelse på akustisk gitar. Denne sangen er i likhet med åpningssangen i stadig utvikling. Det starter akustisk. Klimakset kommer i andre del som er elektrisk. Legg merke til lyden av en flaske som knuses i den elektriske fasen av sangen!

De tre neste sangene er enklere i struktur. «Industrial Disease» er den lettest tilgjengelige av samtlige spor på albumet. Melodien er i sentrum på denne sangen. «Love Over Gold» er en melankolsk akustisk-basert sang som stilmessig slekter litt på «Romeo & Juliet». Den sarkastiske teksten i «It Never Rains» ledsages av et dystert og mørkt gitarspill. Knopfler synger: «And your new Romeo was just a gigolo when he let you down”. Hvis man ser albumet i helhet, er stemningen gjennomgående mørk.

Med «Love Over Gold» går Mark Knopfler fra å være låtskriver til å bli komponist.

Alchemy – Dire Straits Live (1984) – 5/6

En av de beste konsertplatene noensinne.

Denne platen er meget bra, ikke bare fordi sangene er arrangert på nytt for sceneformatet i lange og rocka versjoner, men også fordi publikum høres tydelig. Jeg kan kjenne stemningen fra salen i stua. Jeg er i utgangspunktet ikke noe glad i live-plater fordi de som regel er for dårlige, enten lydmessig, publikumsmessig eller musikalsk, men dette er et av unntakene jeg gjør, i likhet med «The Who Live At Leeds», «Eric Clapton Unplugged», «Wings Over America» og noen til.

Mark Knopfler snakker aldri så mye på konserter, men han og resten av Dire Straits er inspirerte. Spesielt vil jeg trekke frem de lange versjonene av «Once Upon A Time In The West» og «Sultans Of Swing» som er radikalt forandret i forhold til studioversjonen, til det bedre. Førstenevnte er blitt enda mer laidback med lange gitar-soli fra sjefen selv, mens på sistnevnte får vi hele versjonen. Stemningen stiger i piano-partiet før Knopfler tar den siste gitarsoloen. Da høres også publikum ekstra tydelig. En fryd!

Denne konsertsamlingen er et særdeles godt dokument på det forrykende live-bandet Dire Straits anno 1983. Dire Straits er særs samspilte, og mestrer å leke seg med musikken.

Brothers In Arms (1985) – 5/6

Dire Straits’ mest solgte plate.

Mark Knopfler har siden «Love Over Gold” gitt ut filmusikken til «Cal» og «Comfort And Joy» (begge 1984), og dermed fått med seg keyboardist Guy Fletcher, som skulle følge Knopfler i mange år.

De aller fleste sangene fra denne platen er blitt store hits. På Mark Knopflers soloturneer spilles det gjerne fire sanger fra denne platen. Albumet har solgt i 20 millioner eksemplarer, og er det første som i CD-format solgte i 1 million eksemplarer.

Dette er melodiøs pop/rock, med et lydbilde preget av jevn fordeling av gitarer og synthesizere. Men det til tross, lydbildet er ikke typisk 1985, fordi musikken ikke virker utdatert nå 20 år senere. Gitarriffet på «Money For Nothing» har sannsynligvis inspirert mange til å spille luftgitar på gutterommet (undertegnede inkludert), innledet av den stemningsfulle «I want my MTV», sunget av medkomponist Sting. Melodien har alltid vært et viktig element i Mark Knopflers musikk. Det kommer sterkt frem på denne platen, eksempelvis «Walk Of Life» (en enkel, men fengende vers-refreng-sang med et karakteristisk synth-tema), «Why Worry» (en lang og rolig stemningsfull melodi) og «Brothers In Arms». Tittelsporet må være en av de mest stemningsfulle sanger noensinne laget, en sang som kom til rett tid under Den kalde krigen. Den har et orkestralt preg fulgt opp av Knopflers elegante gitarspill.

«Brothers In Arms» er Dire Straits sin mest solgte plate, og det er enkelt å skjønne. Musikken er lettere tilgjengelig enn de to forrige platene (som musikalsk er betydelig bedre). Med «Brothers In Arms» ble Mark Knopfler allemannseie.

On Every Street (1991) – 4/6

Comeback-albumet med Knopfler i country- og roots-landskap.

Selv om Mark Knopfler hadde sagt i 1988 at Dire Straits var historie, mente han og John Illsley i 1990 at en plate til kunne være spennende. Siden 1986 har Mark Knopfler produsert plater for Willy DeVille, Randy Newman og Joan Armatriding, og spilt på plater med Sting, Brendan Croker, The Judds, Tina Turner, Paul Brady, Chet Atkins og Thin Lizzy. I tillegg har Knopfler gitt ut filmmusikk-platene «The Princess Bride» (1987) og «Last Exit To Brooklyn» (1989). Sammen med Chet Atkins kom han i 1990 ut med albumet «Neck And Neck» og «Missing…Presumed Having A Good Time» med The Notting Hillbillies. Dire Straits-samlingen «Money For Nothing» kom i 1988.

«On Every Street» er Dire Straits sin mest country og roots-aktige utgivelse. Musikken på denne platen er ikke like pop-aktig og lett nynnbar som på forrige studioplate, men av det mer lavmælte og litt sære slaget. «Planet Of New Orleans» og «Iron Hand» viser nye takter og er utvilsomt platens to beste spor, mens «The Bug» (litt i Walk Of Life-stil) og «You And Your Friend» (vakker melankoli) er mer gjenkjennelig Dire Straits.

«Planet Of New Orleans» har en mørk stemning som kan gi assosiasjoner til «Love Over Gold»-albumet. Lydbildet domineres av et dystert synth-tema og Knopflers skrikende gitarlyder. «Iron Hand» er solosang, ledsaget av et synth-tema i bakgrunnen. Stilmessig slekter den litt på «The Man’s Too Strong», men stemningen er mørkere.

Ellers er det sanger med hit-potensiale, som for eksempel «Calling Elvis» (en hilsen til Kongen i egen person) og «Heavy Fuel». Stilmessig er dette Dire Straits stort sett slik jeg forventer dem, men ikke særlig mer.

On The Night (1993) – 4/6

Gjennomført og bra, men litt for polert konsertalbum.

Jeg har alltid likt «Alchemy» bedre enn denne mer polerte konsert-utgaven av Dire Straits. Bandet er nå et nimannsorkester, med bare to stykker fra originalbesetningen.

Mark Knopfler har heldigvis omarrangert både gamle og nye sanger for sceneformatet. Det åpner forrykende med en meget lang versjon av «Calling Elvis», platens høydepunkt. De fleste andre sangene kommer også i lengre versjoner enn på plate. Mark Knopflers country-flørt går igjen på mange spor med Paul Franklins bidrag på «pedal steel guitar», eksempelvis på «Walk Of Life» og «On Every Street». Det er allsang på «Romeo & Juliet», som heldigvis er med på opptaket.

Jeg liker versjonene av den enkle grunn at det fenger, men lydbildet er mer finslipt enn på «Alchemy». «On The Night» viser at Dire Straits er musikere i toppklasse. Godt er det selvfølgelig, men det rocka mer med «Alchemy».

En flott konsertsuvenir fra avskjedsturneen.

PS! Førsteutgaven av albumet inneholder en CD-single som kompletterte konsertsamlingen med tre ekstra spor, «The Bug», «Solid Rock» og «Wild Theme».

Live At The BBC (1995) – 5/6

Energiske og sultne.

Samme år som Mark Knopfler i all stillhet oppløser Dire Straits, kommer «Live At The BBC». Det er åtte sanger på albumet. De syv første låtene er fra en konsert den 22.juli 1978 i BBC Radio One, mens det siste kuttet, «Tunnel Of Love», er fra en konsert den 31.januar 1981 fra The Old Grey Whistle Test. Energisk og lekent er stikkordene for denne konsertplaten.

Et sultent band og et lite publikum. Det finnes for få slike live-album. Lytteren kommer tett innpå Dire Straits, som med friskt mot spiller mesteparten av debutalbumet, samt sangen «What’s The Matter Baby?» (skrevet av brødrene Knopfler). Denne innspillingen bekrefter at Dire Straits i startfasen primært var et konsertband, til tross for imponerende plateinnspillinger fra samme tid. Dire Straits er ytterst samspilte og presise. Lytt bare til «Six Blade Knife», «Sultans Of Swing» og «Lions».

En konsertplate enhver Knopfler-fan skal ha i hylla.

Del 2: Mark Knopflers sideprosjekter:

Missing…Presumed Having A Good Time (med The Notting Hillbillies) (1990) – 3/6

Hobbybandet til Mark Knopfler.

The Notting Hillbillies har vært hobbybandet til Mark Knopfler i en lengre periode, bestående av, foruten Knopfler, Steve Philips (gitar og sang), Brendan Croker (gitar og sang) og Dire Straits-medlem Guy Fletcher (synth/keyboards og sang). Paul Franklin gjestespiller på «pedal steel guitar».

Som bandnavnet antyder er dette country/hillbilly-musikk. Helhetsinntrykket er positivt, bortsett fra synth-teppet i bakgrunnen, eksempelvis på «Bewildered». Jeg har aldri klart det. Hvorfor må Knopfler ha med denne synthen på steder den ikke hører hjemme? Det blir for klissete. Bortsett fra det, er dette fin musikk, som oftest gamle country-sanger som er arrangert av The Notting Hillbillies og en sang signert Knopfler. «Your Own Sweet Way» er en country-flørt med høy allsang-faktor.

Bortsett fra nevnte sang er «Blues Stay Away From Me» og «Will You Miss Me» høydepunkter hos undertegnede. De to sangene viser at Knopfler og co klarer å spille country og hillbilly på en troverdig måte. De kopierer ikke originalen, men gjør sin egen versjon uten at det blir for mye pop/rock av det.

Denne platen er ikke et høydepunkt i Knopfler-katalogen på linje med «Love Over Gold» eller «Sailing To Philadelphia», men en spennende og interessant hyggestund med en fri og leken Mark Knopfler i godt samspill.

Knopflers lekne frikvarter fra Dire Straits.

Neck And Neck (med Chet Atkins) (1990) – 4/6

Læregutten møter lærermesteren.

På denne platen koser Mark Knopfler seg sammen med helten Chet Atkins. Karakteristikken «koselig» er beskrivende for musikken her. Innholdet på platen har nok inspirert sjefen selv til å gjøre en country-inspirert plate med Dire Straits året etter. Paul Franklin var også her med på Knopflers lag.

Knopfler og Atkins er innom sanger skrevet av Paul Kennerley, Don Gibson og Django Reinhardt og mange flere. Den siste sangen er skrevet av Mark Knopfler. På «There’ll Be Some Changes Made» synger Atkins parodi på «Money For Nothing», en vri som er morsomt for trofaste Dire Straits-fans. Sangen viser begge gitaristers ferdigheter, melodien er fin med sitt jazzete preg og den nevnte parodien er prikken over i-en.

En annen favoritt er «Yakety Axe» (skrevet av Boots Randolph, James Rich og Merle Travis). Atkins synger, mens Knopfler og Atkins håndterer gitaren på sitt karakteristiske vis i en flott duett. Musikk som dette gir assosiasjoner til gamle jazz-standarder som er bygget opp på samme vis. Senere kommer en lun sigøyner-instrumental med «Tears» (skrevet av Django Reinhardt og Stephane Grapeli).

Mark Knopflers eget bidrag, «The Next Time I’m In Town», kunne stilmessig sett ha vært med på «On Every Street» året etter, men passer fint på «Neck And Neck». Det er en rolig country-aktig melodi.

Arrangementene er dessverre laget over samme lest som albumet til The Notting Hillbillies med et synth-teppe i bakgrunnen, eksempelvis på «Sweet Dreams» (skrevet av Don Gibson) og «So Soft, Your Goodbye» (skrevet av Randy Goodrum). Dette kunne Knopfler ha kuttet ut. De hadde jo ikke synth på den tiden sangene hadde sin opprinnelse, og det hele blir litt for koselig, hvis du skjønner.

Jevnt over en bra plate, med flott gitar-spill fra lærermester og lærergutt.

All The Roadrunning (med Emmylou Harris) (2006) – 4/6

Mark Knopfler og Emmylou Harris utfyller hverandre.

Det er en lavmælt og salig stemning i musikken. Albumet er helt klart preget av Knopflers musikk, gitarspill og solide band i ryggen, men heldigvis har han og Harris klart å finne tonen rent musikalsk. Harris’ dynamiske stemme harmoniserer elegant med Knopflers mørke vokal, tidvis snakkevokal. Det er vakkert, aldri anstrengt eller overdrevet. Det er en balanse mellom de to vokalister i lydbildet. De utfyller hverandre. Dette er et flott og gjennomarbeidet album, hvor Knopfler og Harris løfter hans låter.

For sangene er utvilsomt Knopflers, ikke bare musikalsk, men også lyrisk. Budskapet er helst av sosiologisk karakter, billedlig og direkte beskrevet som oftest i jeg-form, som i «Donkey Town»: «I dug my last check from out of the mine / now I feel like I’ve done my stint / Jim got an army pension / when he walked from the military court / nobody ever mentions / the medical report». Noen av sangene som for eksempel på «This Is Us», ble skrevet like etter 11.september 2001, og kan muligens på enkelte virke daterte i dag, men er de virkelig det? I mediebildet er nyheten om terrorangrepet for lengst en gammel og uaktuell sak, men jeg tviler på at ofrene ser slik på det. På «This Is Us»: «You and me and our memories / this is us». Enkelt, men virkelig nok.

Et gjennomarbeidet duettalbum med Mark Knopfler og Emmylou Harris.

Del 3: Mark Knopfler:

Golden Heart (1996) – 5/6

Vakre irsk-inspirerte toner fra Knopfler.

Med denne platen går Mark Knopfler tilbake til røttene. Det er slutt på de lange og komplekse sangene, og han lar seg inspirere av irske toner. Mark Knopfler bryr seg på denne platen ikke om hvordan rock skal låte i 1996. Han går heldigvis sin egen vei. Det kan være enkelt å si at «Golden Heart» er en ny Dire Straits-plate fordi Mark Knopfler var Dire Straits, men så enkelt er det ikke. Knopfler er nå fri til å gjøre hva han vil. Navnet Dire Straits forplikter på en annen måte enn Mark Knopfler. Dire Straits var blitt et sirkus etter utgivelsen av «Brothers In Arms», noe sjefen selv mislikte.

«Golden Heart» er en meget fin og variert plate der melodien er i sentrum. Det åpner med «Darling Pretty», en litt rolig sang om en kjærlighet som ikke fungerte helt, men som vil kunne fungere en gang. Flere av sangene er innom temaet kjærligheten, eksempelvis tittelsangen og «A Night In Summer Long Ago».

Det irske preget dominerer platen uten at den blir mer irsk enn Mark Knopfler. Sanger som «A Night In Summer Long Ago», «Je Suis Désole» og «Done With Bonaparte» viser dette tydelig. Stemningen er i de fleste sangene også melankolsk, en undertone av håp, men aldri (med unntak av den optimistiske «Cannibals») direkte muntert og lett.

Dette er stemningsfull lyttemusikk, enkelt og greit.

Sailing To Philadelphia (2000) – 5/6

Flotte melodier!

Etter den vellykkete «Golden Heart» og etterfølgende konsert i Oslo Spektrum syntes jeg fire år til neste album var lang ventetid. Knopfler komponerte riktignok mer filmmusikk (til «Metroland», 1997; og «Wag The Dog», 1998). På «Sailing To Philadelphia» har Mark Knopfler med seg musikere som James Taylor og Van Morrison på vokal. James Taylor, som er kjent for sin melodiøse viserock (blant annet den vakre «Fire And Rain»), synger på tittelsporet, mens Van The Man bidrar med sin karakteristiske stemme på «The Last Laugh».

«Sailing To Philadelphia» er en melodisk sterk plate. Etter det litt typiske Dire Straits-lydbildet i den fine åpningssangen «What It Is», kommer en vakker melodi i duett med James Taylor. Stilmessig preges platen også av at Knopfler har latt seg inspirere av visesang-tradisjonen. Stemningen i de fleste av sangene er lavmælt og rolig. Det kommer tydelig frem i de to nevnte sangene med hhv Taylor og Morrison, men også sanger som «Wanderlust» og «Sands Of Nevada». Noen mer rocka sanger får også plass, som for eksempel «Speedway To Nazareth» og «Silvertown Blues». Førstnevnte er en favoritt, fordi den bygger seg opp fra et lydbilde med kun akustiske gitarer, en sequencerrytme og Knopflers stemme til et klimaks med el-gitarer, rytmeseksjon og fiolin!

De Dire Straits-/Mark Knopfler-tilhengere som foretrekker en rocka Knopfler vil kanskje ikke like denne platen noe særlig, men de som vil oppleve en melodiøs og avslappende Knopfler vil elske denne platen.

En søkende Knopfler – vellykket album.

The Ragpicker’s Dream (2002) – 4/6

Lun Knopfler.

Stilmessig er det også denne gangen lavmælt og akustisk, men mer akustisk enn noen gang før. Bortsett fra åpningssangen «Why Aye Man» går de fleste sangene i et rolig og tilbakelent tempo. Uttrykket «why aye man» er brukt i Newcastle, Nordøst-England (hvor Mark Knopfler flyttet til da han var 7 år) og er det samme som «wye eye mon», som betyr «hei, hvordan går det?». Den melodiøse sangen som er en skildring av miljøet i Newcastle, bygges opp gradvis både i stemning og arrangement.

De rolige og lune sangene «A Place Where We Used To Live, Old Pigweed» og tittelsangen utmerker seg. Med Knopflers snakke-vokal, akustiske gitarer og piano får jeg ro i sjela og føler meg uthvilt. Knopfler klarer det kunststykket å engasjere lytterne med rolige sanger. Det er lett å bli fenget av en rask og melodiøs hit-sang, men de roligere sangene krever mer av deg som lytter. Mark Knopfler hyller sin avdøde venn Chet Atkins i «Daddy’s Gone To Knoxville», og Roger Miller (med pop-klassikeren «King Of The Road») blir hyllet i «Quality Shoe».

I Dire Straits fikk Mark Knopfler et gitarhelt-stempel, og det kom ikke uten grunn. Nå har han ikke lenger behov for å bevise hvor god han er på gitar, men bruker heller tiden på å utforske nye musikalske landskaper. Knopfler er fortsatt en dyktig gitarist, men hans egenskaper som gitarist er ikke like tydelig fremhevet i lydbildet lenger.

Lunt og fint, dette.

Shangri-La (2004) – 5/6

Knopflers mest Dire Straits-aktige soloalbum.

Lydbildet denne gangen er mer elektrisk enn på de to forrige studioplatene. Fortsatt melodiøst. Jeg lurer på hvor mange ganger Knopfler klarer å lire av seg nye, stemningsfulle melodier uten at han repeterer seg selv? Siden el-gitaren er kommet tydeligere til uttrykk kan platen minne litt om tidlig Dire Straits, uten at dette på noen som helst måte er en ny Dire Straits-plate. Knopflers soloplater har det til felles at den gode melodien forsterkes med en melankolsk undertone, og sangene vokser ved mange gjennomlyttinger. Dire Straits var mer direkte i sitt musikalske uttrykk. Et eksempel er at Dire Straits produserte melodiøse hits, mens Mark Knopfler som soloartist ikke leverer radiohits på samme måte.

«Our Shangri-La», «Whoop De Doo» og «5.15 a.m.» og mange andre titler på platen, viser klart hvordan Knopfler trives med den avslappende og melodiske stemningen som har preget hans solo-utgivelser. Men ikke alt på denne platen er av det neddempede slaget. Førstesingelen «Boom, Like That» er en mid-tempo rock-sang med Knopflers signaturgitarspill som et dominerende element i lydbildet. «Postcards From Paraguay» er en latino-inspirert melodi som Knopfler skrev etter inspirasjon fra Sør-Amerika-delen av «Sailing To Philadelphia»-turneen. Stemningen er sommerlig og lett, med en melankolsk undertone. «Song For Sonny Liston» er en hyllest til bokseren ved samme navn. Sangen bæres av et gitarriff. Trommer og bass følger opp Knopfler. En flott sang i all sin enkelhet.

«Shangri-La» er en av Knopflers beste plater totalt sett, og den sterkeste soloutgivelsen, og bekrefter hans posisjon i 2004. Musikken er fortsatt i utvikling.

Kill To Get Crimson (2007) – 3/6

Svakeste soloalbum.

På mange måter nådde jeg mitt andre høydepunkt som Knopfler-fan med albumet «Shangri-La» og konserten i Oslo Spektrum året etter. Det første høydepunktet var som 16-åring sommeren 1992 da jeg brukte avisbud-pengene mine på komplett Dire Straits på CD og konsert på Valle Hovin. 15 år etter legger jeg «Kill To Get Crimson» i CD-spilleren. Det låter helt greit. Stilistisk er det i samme gate som «Golden Heart» og «The Ragpicker’s Dream», men sangene er på langt nær like gode.

Jeg vil trekke frem «True Love Will Never Fade» (vakkert om den ekte kjærligheten, enkelt og virkningsfullt arranger), «The Fish And The Bird» (nydelig folkemusikk) og «Secondary Waltz» (stemningsfullt trekkspill). Ellers er «Punish The Monkey» fin, men likner den ikke vel mye på «Postcards From Paraguay» fra «Shangri-La»?

En fin plate, men for ofte oppleves musikken som noe kjedelig. Låtene engasjerer meg ikke nok.

Get Lucky (2009) – 4/6

Sterkere melodier enn sist.

Denne gangen låter det større og sangene bygger seg mer opp, lag for lag. I tillegg er melodiene langt mer nynnbare enn på forrige album. Tematisk går Knopfler bakover i tid. Han synger om gamle arbeidere («Get Lucky»), gitarmakere («Monteleone») og seilere («So Far from the Clyde»). Musikalsk veksler Knopfler mellom rolige rockelåter som «Cleaning My Gun», hvor jeg får tankene på J.J.Cale, og folkemusikk-inspirerte sanger som «Border Reiver», «Remembrance Day» og «Piper To The End». De tre sistnevnte er helt klart platens sterkeste låter. Fusjonen folkemusikk og pop/rock fremstår mye tydeligere som én enhet.

Knopfler er på leting etter et nytt uttrykk. Da «Golden Heart» var nytt og spennende, prøver Knopfler nå å videreutvikle stilen.

Privateering (2012) – 3/6

En slags «volume 2» av «Get Lucky».

Knopfler gjentar oppskriften fra forrige album. Stort sett fungerer det, men platen hadde vært bedre som enkeltalbum. Det er for mange låter som ikke er gode nok. Stilistisk er enkelte av sangene enda mer progressivt bygget opp enn på «Get Lucky». Jeg tenker da på «Kingdom Of Gold», «Dream Of the Drowned Submariner» og «Yon Two Crows» (albumets tre høydepunkter). Ellers er det mye fin stemning her, uten at det tar helt av. Knopfler leker seg med amerikansk blues i «Hot Or What And Gator Blood», og serverer en ny mid-tempo-rocker med «Corned Beef City» (litt som «Cleaning My Gun» fra forrige album). Dessverre velger Knopfler å avrunde med sukkersøte «After The Beanstalk», med klissete saksofonspill og alt jeg har prøvd å glemme fra et tiår Knopfler løp rundt med pannebånd.

Mye fint og en del kjedelig på denne skiva.

Tracker (2015) – 3/6

Mindre folkemusikk-preg enn før.

Knopfler varierer mer enn på de tre siste platene. Det er ikke like dominert av keltiske toner. Han gir oss både Dire Straits-assosiasjoner med «Beryl» (som kan mine om «Sultans Of Swing»), og hilser til J.J.Cale med «Broken Bones» og til Bob Dylan med «Lights Of Taormina». Men den keltiske inspirasjonen er ikke glemt. Åpningslåten «Laughs And Jokes And Drinks And Smokes» fortsetter der han slapp for tre år siden.

Platen blir fort kjedelig selv om det er noen glimt her og der.

Det blir aldri dårlig når Mark Knopfler kommer med ny plate. Samtidig blir jeg ikke overrasket heller. De første årene med Dire Straits mestret Knopfler å skrive musikk som ikke var skrevet før. Han pløyde ny mark. Som soloartist er han ikke nyskapende, men hans blanding av folkemusikk og pop/rock har blitt et varemerke. Han har foredlet uttrykket, finslipt det og hatt øye for de små detaljer. Enkeltvis er flere av sangene veldig fine, noen av dem veldig gode, men i lengden blir det litt ensformig, og enkelte ganger direkte kjedelig. Slik er det også med «Tracker».

Flott musikk, men fare for å bli glemt.

(Jeg har ikke omtalt filmmusikken til Mark Knopfler eller konsertalbumet med Emmylou Harris og Mark Knopfler. Det er kun «Local Hero» jeg har av filmmusikken, og den nevnte live-platen har jeg ikke i samlingen).

martin.aasen.wright@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *