Paul McCartney på plate etter The Beatles (1970-2020)

 

Alt Paul McCartney har skrevet og spilt inn etter The Beatles vil bli sammenliknet med hva han gjorde i bandet.

Etter bruddet med The Beatles i 1970, har Paul McCartney gitt ut plater jevnt og trutt. Noen vil hevde for ofte. Likevel er det kommet mye musikk som er undervurdert.

Noen få plater og flere sanger er på Beatles-nivå. Pauls post-beatleske karriere er preget av opp- og nedturer. Jeg oppdaget The Beatles som syvåring i 1983 og Paul McCartney seks år senere. Min første konsert med McCartney var i Oslo Spektrum i 1993.

Her er min vurdering av samtlige studioalbum (som Paul McCartney, sideprosjekter er ikke med her). Terningkast gis (1 til 6).

McCartney (1970) – 4.

John Lennon forlot The Beatles rett etter at Abbey Road var ferdig innspilt sensommeren 1969. George, Paul og Ringo gjorde noen lydpålegg på Let It Be. 10.april 1970 oppløser Paul The Beatles ved å gi ut sin første soloplate. En pressemelding følger med LP-en, forfattet av Paul selv der han intervjuer seg selv om at han slutter i The Beatles.

McCartney er spilt inn på hytta, mellom whiskyslagene og grønnsaksdyrking i hagen. Noen sanger stammer fra Beatles-tiden som for eksempel Teddy Boy, som John mente var noe sentimentalt piss. Men skiva inneholder flere perler: That Would Be Something, Junk, Every Night og Maybe I’m Amazed. Maybe I’m Amazed er en av Pauls sterkeste ballader noensinne. Naken, rå og brutal.

Ellers er det mye jamming med seg selv Paul har på albumet. Ikke alt like spennende.

Ram (1971) – 6.

Paul og Linda (som nå er med i Pauls musikkprosjekter som keyboardist) drar til New York og lager plate med Denny Seiwell på trommer og Hugh McCracken på gitar. Pauls mest eksperimentelle soloskive. Paul leker med sjangre og arrangementer, og mestrer å holde seg innenfor rammene. Det blir aldri for mye eller for lite. Her er balansen intakt hele veien. Gode tekster og gode melodier. Variert og bredt.

Paul får en merkelig sang som Uncle Albert til å bli en radiohit. Balladen The Back Seat Of My Car var ment til The White Album, men kom ikke med.

Det er nok av Beatles-referanser på skiva. John får sin syrlige hilsen i åpningssporet Too Many People. Og rent musikalsk er det noe beatlesk over eksperimenteringen og lekenheten. Tekniker var norske Eirik Wangberg.

Singelen Another Day stammer fra Ram-innspillingene, men kom aldri med på albumet.

Wild Life (1971) – 3.

Den første med Wings. Paul og John sender hverandre meldinger gjennom symbolikk på albumomslag og i tekstene. Coveret på Ram hermet John etter på Imagine (1971). Omslagsbildet på Wild Life minner om Plastic Ono Band året før.

Den ble spilt inn på to uker, fordi McCartney ønsket å være spontan. Bob Dylan hadde begynt å spille inn plater på kort tid slik han gjorde i starten. Det inspirerte McCartney til å gjøre noe tilsvarende. Selv om han var søkende ble resultatet ujevnt.

Wings roter det til. Pauls låter er ikke sterke nok og gruppen har ikke helt funnet formen. Men Tomorrow, Wild Life og Dear Friend holder til godkjent. Besetningen er Paul og Linda, Denny Laine, Hugh McCullogh og Denny Seiwell.

Red Rose Speedway (1973) – 4.

I 1972 ga Paul ut flere singler, deriblant Hi Hi Hi.

Paul skjønner at artistnavnet Wings ikke selger, og endrer det til Paul McCartney & Wings. Balladen My Love er naturligvis til Linda, og en av de beste han har skrevet. Arrangementet og orkesteringen kan minne litt om hva Paul Simon gjorde på There Goes Rhymin’ Simon. Jeg tenker på strykerne spesielt; det er stort, men aldri sukkersøtt. Teksten er direkte og ærlig. Slik gode kjærlighetssanger skal skrives. For øvrig er suiten Hold Me Thight/Lazy Dynamite/Hands Of Love/Power Cut og låten When The Night andre høydepunkter.

Mellom Wild Life og denne platen var Paul og Wings på en universitetsturné i England, hvor de bare kjørte rundt og spilte uten at turneen på noen som helst måte var organisert. En annen i bandet tuslet gjerne inn på universitetet og spurte studentene om de ville at Paul McCartney skulle spille i aulaen samme kveld. Senere på sommeren 1972 var det en ordentlig Europa-turné der bandet også spilte i Njårdhallen 200 meter fra der jeg er vokst opp. Repertoaret bestod av sanger fra de tre utgitte skivene, Red Rose Speedway som kom vinteren 1973, og coverlåter. Ingen Beatles-sanger.

Band On The Run (1973) – 6.

Midtveis i innspillingen var Wings redusert til en trio, Paul, Linda og Denny Laine. Den offisielle versjonen til at de andre dro er at de ikke lenger ville være med i bandet, men ifølge den nyeste, autoriserte biografien var gutta lei av sjefingen til Paul.

Uansett, Paul spilte inn skiva i Nigeria. Demoene ble stjålet, men Paul jobbet videre. Band On The Run er ikke like eksperimentell som Ram, men på et like høyt kunstnerisk nivå. Sterke låter hele veien. Paul veksler mellom de store, episke låtene som 1985 og de nedstrippede og enkle som Bluebird. Tittelsangen ble Pauls store hit etter Beatles og er selvfølgelig helt obligatorisk på konserter.

Picasso’s Last Words (Drink To Me) ble skrevet på en pub da Paul og Dustin Hoffmann var langt nede i glasset på en pub. Dustin spurte Paul om hvordan han skrev sanger. De bare kommer av seg selv, svarte Paul. Dustin utfordet Paul til å skrive en sang der og da basert på en avisartikkel om Pablo Picasso. Så ble gjort.

Venus And Mars (1975) – 5.

Paul klarer nesten å følge opp Band On The Run like sterkt. Men bare nesten. En anonym sang, Letting Go, trekker ned. Og generelt peker ikke sangene like mye fremover som på forgjengeren. Men for all del, det er nok av høydepunkter. Rytmedrivet i Listen To What The Man Said er drivende som Paul Simon. Stramt og flytende. New Orleans-flørten i You Gave Me The Answer er herlig. Balladen Call Me Back Again er Oh! Darlings unge fetter.

Wings med ny besetning (Jimmy McCulloch på gitar og Joe English på trommer) er mer soul- og jazzinspirert. En innleid blåserrekke er også med. Det kler Paul og han får dermed frem en annen side ved sin allsidighet.

Høsten 1975 startet Pauls første verdensturné etter Beatles, i Southampton.

At The Speed Of Sound (1976) – 3.

Wings har turnépause og spiller inn ny LP i all hast. Paul vil være demokratisk og lot alle få bidra med egenkomponerte låter. Det gjorde han aldri igjen. At Linda skriver en nusselig sang om matlaging er ikke noe som styrker albumet. Men Pauls låter er gode. Silly Love Songs er drivende god i all sin naivistiske prakt. Let’em In er leken intelligent. Warm And Beautiful er en underkjent pianoballade.

Wings kom tilbake på turné, denne gang i USA, som resulterte i plate og film innen julesalget.

Wings Over America (1976) – 6.

Glimrende liveskive. Det oser av spilleglede og gnist. Paul gjør det han kan best; gjøre bandet bedre og skape en unik kontakt mellom scene og publikum. Paul kjører på med Wings, solo og Beatles. Yesterday er vakker med blåsere.

Bandet er svært tett i samspillet, Det er dynamisk og tøft, melankolsk og sårt. Musikken flyter lett.

Paul er av kritikere blitt sett på som en fløtepus som casher inn på sukkersøte kjærlighetsballader. Da har de ikke hørt denne konsertgodbiten her.

Filmen Rockshow er obligatorisk.

London Town (1978) – 4.

Året før hadde McCartney en gigantsuksess med singelen Mull Of Kintyre som overgikk Beatles’ She Loves You i salg.

Deler av albumet er spilt inn i en båt. Derfor viser albumomslaget bildet av Paul, Linda og Denny Laine i en båt. McCulloch og English forlot bandet midtveis i innspillingen. Førstnevnte var en festglad gitarist som drakk og røyka gress i stort monn. Han døde noen år etterpå. English ville hjem til kona.

Synthesizer får mer plass enn før. Særlig på tittelsporet og With A Little Luck. Det er noen sterke låter her, andre er mer middelmådige. Teksten på Famous Groupies er treffsikker. Gitarballaden I’m Carrying kunne ha gått rett inn på Flaming Pie.

London Town er en skive man liker når man kan Paul McCartney på rams.

Back To The Egg (1979) – 4.

Wings’ svanesang. Steve Holly (trommer) og Laurence Juber (gitar) er nye i bandet. Paul prøver seg med en rockeskive. Røffere i stilen. Til dels funker det. Old Siam Sir og Reception/Getting Closer er sterke låter der Paul treffer blink. Men Paul blir i overkant stormannsgal når han inviterer alle vennene sine til en giga-jamsession på låten Rockestra Theme med blant andre Pete Townshend, Kenny Jones, John Paul Jones, Jimmy Page og Hank Marvin.

Men mot slutten kommer en sår ballade, Winter Rose som redder helheten.

Singelen Daytime Nighttime Suffering fant aldri veien til albumet, men må sies å være en av de beste sangene fra andre halvdel av 70-tallet Paul kom ut med.

I løpet av de siste ukene før jul i 1979 er Paul og Wings på turné i England. Paul kom aldri til Japan fordi han hadde marihuana i kofferten.

McCartney II (1980) – 3.

Wings er ikke oppløst, men ligger brakk. Paul drar på hytta, drikker mindre whisky enn ti år tidligere, og jammer med seg selv. Han må ha hørt på Talking Heads, fordi flere av sangene minner om en uferdig demo av noe som peker i retning av new wave i stil med New York-bandet. Men nettopp dette er problemet, McCartney II er en demoinnspilling som Paul mente var bra nok for utgivelse. Mange av sangene antyder gode ideer, men Paul skulle ha spilt inn med nytt band. Da hadde dette blitt stort.

Tug Of War (1982) – 5.

Innspillingen startet som en Wings-plate (Paul, Linda og Denny Laine), men i 1981 forlot Denny Wings fordi Paul ikke ville turnere etter John Lennons død i 1980. Denny Laine og Paul McCartney har ikke hatt noe særlig kontakt siden 1981, og Denny var ikke med på Wings-dokumentaren Wingspan.

Tug Of War er produsert av George Martin. Bortsett fra den kleine balladen Ebony And Ivory med Stevie Wonder, er platen et mesterverk. De beste sangene samlet siden Venus And Mars. Paul holder balansen mellom eksperimentelt og tilgjengelig, lett og tungt. Hyllesten til John, Here Today er sår og vakker.

Paul ville at Tug Of War skulle være en dobbel-LP, men Martin sa nei.

Pipes Of Peace (1983) – 4.

Restene fra Tug Of War gis ut året etter. George Martin er ikke med og Paul kan gjøre som han vil. Jeg skjønner hvorfor George Martin sa nei til dobbeltalbum. Låtene er ikke like gode. Tittelsporet er bra. Pauls naive tro på fred i verden blir til en sterk sang. Ikke alltid han har klart det. Duetten med Michael Jackson, Say Say Say, er deilig pop. This Is The Man er også flott av Paul og Michael.

Average Person tåler også et gjenhør med sitt pågående driv, nesten litt Madness-aktig. Ringo trommer på seige So Bad.

Men ellers er det mye middels her.

Give My Regards To Broad Street (1984) – 2.

Hva i helvete, Paul? Paul spiller inn en film som visstnok skal være så elendig at jeg har brukt over 20 år på ikke å se den. Tre nye låter. No More Lonely Nights er akkurat ikke klissete og derfor en knallgod ballade med David Gilmour på gitar. De to andre sangene husker jeg ikke hva heter. Ellers har Paul spilt inn sanger om igjen for filmen. Det låter rett og slett uinspirert og overprodusert.

Press To Play (1986) – 2.

Paul har fått nytt studio, og er tydeligvis stolt over det. Men musikken er ikke av det sterke slaget. Han samarbeidet med eks-10CC-medlem Eric Stewart. Paul bommer helt med sin eksperimentering med synthesizer. Litt rart, for han er en innovativ musiker. Men jeg mistenker ham for å være tom for ideer. Coverbildet derimot, vakkert. Videoen til Press fra t-banen i London er morsom.

Choba B CCCP (1988) – 2.

Ja-ja. Paul drar til Sovjet for å jamme gamle rockelåter med venner. Det er slapt og uinspirert. LP-en ble kun utgitt i Sovjet, og først i 1991 var platen tilgjengelig i Vesten.

Platesamlere gikk bananas. Men John Lennons Rock and Roll (1975) er mye, mye bedre.

Flowers In The Dirt (1989) – 5.

Endelig er Paul tilbake. Nytt band og et veldig kort samarbeid med Elvis Costello. Ny turné og massiv medieomtale.

Robbie McIntosh (gitar), Hamish Stuart (gitar, bass), Paul «Wix» Wickens (keyboards) og Chris Witten (trommer) var med Paul og Linda. David Gilmour spilte solo på We Got Married.

For første gang siden The Beatles tør Paul og skrive sanger som ligger tettere opp mot The Beatles. Enten han skrev alene eller sammen med Costello, leker Paul med sitt eget jeg. Og med unntak av én sang, den anonyme balladen Motor of Love, treffer han hele veien. Det gnistrer og gløder. Paul oser over av selvsikkerhet.

Tripping The Live Fantastic (1991) – 4.

Get Back-turneen åpnet i Drammenshallen høsten 1989. Paul spilte på fire kontinenter, ikke Afrika selvfølgelig, og slo rekord i Brasil da 186.000 mennesker kjøpte billett til én konsert i 1990. På 70-tallet spilte Paul på det meste en håndfull Beatles-låter, nå var halvparten av repertoaret Beatles. John, George og Ringo ble hyllet i The Fool On The Hill. Og i Liverpool spilte Paul en Lennon-medley til vill jubel (se på YouTube).

Konsertalbumet er bra, men ikke genialt. Lyden er dårlig (høres ut som en blikkboks), men mange av versjonene av Beatles er friskt og levende. LP-en er dyr.

Unplugged – The Official Bootleg (1991) – 4.

Paul var den første til å holde MTV Unplugged-konsert. Paul spilte ingen nyere sanger enn McCartney (1970), uten at jeg vet hvorfor. Trommisen er ny, Blair Cunningham, men ellers er det Flowers-bandet. På Ain’t No Sunshine trommer Paul selv.

Platen er veldig god. Uformell og leken. Det høres at Paul koser seg med egne låter og et knippe covere. Eric Claptons Unplugged er bedre, men Paul puster ham i nakken.

CD-en og LP-en kom først i et svært begrenset opplag. Undertittelen skyldes at bootlegere var ivrige med Pauls konserter.

Off The Ground (1993) – 4.

To McCartney/Costello-låter fra 1989, samt ti nye utgjør denne skiva som er en miks av Beatles og Wings inspirasjonsmessig. Flowers In The Dirt var et særs friskt pust. Off The Ground har ikke den samme umiddelbarheten over seg, men jevnt over er det mye bra her. I Owe It All To You, Biker Like An Icon og Golden Earth Girl er platens tre beste. Mistress And Maid og The Lovers That Never Were (begge skrevet med Costello) er også høyt oppe.

Av både Flowers In The Dirt og Off The Ground lanserte Paul «complete works»-plater med alle sangene som ikke kom med.

Platen sendte Paul ut på ny verdensturné. Jeg hørte Paul i Spektrum.

Paul Is Live (1993) – 2.

På turné spilte Paul for det meste gode versjoner av gammelt og nytt, men det høres ikke her. Lyden er nok en gang under pari. I tillegg er den energien som var i låtene borte. Det låter rett og slett slapt, med unntak av Lady Madonna og Kansas City.

Coverbildet er ment som en hilsen til alle dem som tror på Paul is dead-teorien. Rundt arbeidet med Abbey Road konspirerte fanatikere om at McCartney var død. Han skulle ha dødd i en bilulykke og en dobbeltgjenger erstattet ham i Beatles. Blant annet hevdet fanatikerne at siden Paul (eller dobbeltgjengeren) gikk barbeint på Abbey Road-coveret, var mannen død. Resten av Beatles var gravfølget.

Paul er høyst levende, men denne live-platen kan bare glemmes.

Flaming Pie (1997) – 5.

The Beatles Anthology inspirerte Paul sterkt. Hans beste plate siden Band On The Run. Helt fantastisk. Her klaffer absolutt alt. Alt. Tekstene, melodiene, arrangementene. At Dagbladet ga denne skiva en 2-er, sier mest om den såkalte kulturavisen.

Flaming Pie er en hyllest til The Beatles slik Paul McCartney tenker tilbake på gruppen. Og hva er bedre enn at en av de to grunnsteinene i bandet gir ut en slik plate? Mange er inspirert av The Beatles og har mer eller mindre vellykket klart å etterlikne uttrykket, men Paul er best når han tolker seg selv.

Ringo er med og trommer på Really Love You (som Paul og Ringo skrev sammen, den eneste sangen de noensinne har komponert sammen) og Beautiful Tonight, som George Martin skrev orkesterarrangementet til.

Little Willow, Somedays og Calico Skies treffer så hardt i brystet at det gjør vondt. Beautiful Night ble skrevet i 1986, og er et godt eksempel på hva som er Pauls styrke som balladekomponist.

Run Devil Run (1999) – 4.

Pauls store kjærlighet døde av brystkreft i 1998. Paul var så knust at han ikke orket ny plate eller turné. Flaming Pie fikk ingen turné eller konserter.

For å avreagere freser Paul inn et utvalg 50-talls rockelåter. Sangene er over etter to og et halvt minutt. Det ryker av låtene, men det betyr ikke nødvendigvis at alt er like bra. Men innimellom svinger dette ganske heftig.

Paul spilte med blant andre Ian Paice og David Gilmour, og skrev tre av sangene selv (Run Devil Run, Try Not To Cry og What It Is).

Driving Rain (2001) – 2.

Paul sørger fortsatt over Linda, men har møtt Heather Mills. Mesteparten av denne skiva har Paul gjort alene, men Abe Laboriel jr. trommer litt, sønnen James spiller gitar på en låt, og gitarist Rusty Anderson er også med.

Lonely Road er brutal og rå. Røff og ærlig om å leve alene. From A Lover To A Friend er en sår og vakker pianoballade om ensomheten og ønsket om å dele livet med noen. Hadde resten av albumet vært på dette nivået, ville Flaming Pie hatt en konkurrent. Det er mye som ikke når helt frem på denne platen. På Your Way hinter Paul om Ram på en god måte, men Riding Into Jaipur er ikke akkurat indisk slik George mestret det. Og Freedom er pinlig banal.

Back In The U.S. (2002), Back In The World (2003) – 3.

Det er samme album, men i en amerikansk utgave og en europeisk. Noen få sanger skiller dem. Turneen i USA og Mexico i 2002, og i Europa i 2003 var Pauls første siden 1993. Abe Laboriel jr., Rusty Anderson, Paul «Wix» Wickens og Brian Ray har vært Pauls turnéband siden 2002.

I Købehavn satt alt som et skudd. På DVD-en Back In The U.S. er Paul like treffsikker. Men på CD blir dette noe slapt og kjedelig. Lyden er heller ikke av ypperste klasse.

Chaos And Creation In The Backyard (2005) – 5.

En slags rolig versjon av Flaming Pie. Stilistisk i samme gate, men nesten alle sangene er ballader eller i middels høyt tempo. Sangene er gode, men mer variasjon i arrangementene hadde hevet helhetsinntrykket.

Paul har spilt inn alt selv og hadde Nigel Godrich som produsent. Godrich er skivas friske pust når det gjelder orkestrering.

Jenny Wren er Blackbirds niese. Follw Me og Friends To Go er typiske McCartney-med-kassegitar-sanger. Anyway er ikke helt Beautiful Night, men fin nok. Fine Line, derimot, er en fengende painorocker.

Memory Almost Full (2007) – 3.

Dels restene etter Driving Rain, dels nye sanger. Spilt inn dels alene og dels med musikere fra turnébandet. Ever Present Past og You Tell Me er platens desidert to beste spor. Førstnevnte aner håp om fremtidens McCartney, sistnevnte er sår melankoli. Men That Was Me er flaut dårlig og Gratitude er pompøst og kjasete. Og Paul, etter 50 år som låtskriver kommer du ikke med banalt piss som i See Your Sunshine.

Kisses On The Bottom (2012) – 5.

Paul synger gamle svisker som hans foreldre likte. Han har skjønt oppgaven, og gjør fine tolkninger av sanger som I’m Going To Sit Right Down (Fats Waller) og It’s Only Paper Moon (Ella Fitzgerald). Ja, det låter søtt og innimellom klissete. Men det er slik de sangene er og skal være.

London Symphony Orchestra spiller på noen av låtene. Diana Krall sitter fast ved flygelet. Paul har skrevet liknende sanger som dette før, blant annet Honey Pie. Han har det fortsatt, Paul gir faktisk sangene et personlig preg ved måten han synger dem på. Dette er Paul McCartney.

McCartneys nye låt, My Valentine er skrevet helt i tråd med de gamle standardlåtene, og da kan man si at ringen er sluttet.

Well done.

New (2013) – 4.

New følger opp det elektroniske lydbildet på Electric Arguments (2008), platen som Paul ga ut under pseudonymet Fireman, et samarbeid med Youth, som tidlig på 90-tallet var med i den elektroniske gruppen The Orb. På New er det også mer melodiøse låter, deriblant Beatles-pastisjen New, og den syrlige hilsenen til musikkjournalister og forstå-seg-på-ere, Early Days.

Early Days er platens sterkeste låt som minner om, eh, gamle dager. Paul minnes den første tiden med sin venn og musikalske bror, John. Før The Beatles nådde verdensherredømme. Mot slutten retter Paul pekefingeren til alle dem som mener å vite hvem som gjorde hva på Beatles’ plater. Mellom linjene tolker jeg Paul dithen at de fleste har bedømt John som den mest kreative i The Beatles, og at Paul bare var en nyttig co-pilot.

Men Paul gjør det kunststykke å ødelegge skikkelig for seg selv – igjen. Han må ta med en fjollete hei-og-hå-låt, Everybody Out There, som garantert blir et fast innslag på de gigantiske stadionkonsertene. Etter 50 år som superstjerne og innovativ låtskriver må Paul McCartney servere meg slikt møl.

Egypt Station (2018) – 2.

Problemet til Paul McCartney er at han streber etter sin egen skygge. Ikke bare med tanke på at han for lengst skrev sine beste sanger, men også i jaget etter å være popstjerne. Denne platen er katastrofalt dårlig. Det eneste som kan redde skiva, er åpningssporet I Don’t Know, en pianoballade med nydelig melodi og treffende akkorder. Despite Repeated Warnings kan også trekkes frem, uten at den vil huskes i ettertid.

Paul hadde tjent mer på å sette seg ned med gitaren og bare være Paul.

McCartney III (2020) – 4.

«McCartney III» er hans sterkeste siden «Chaos And Creation In The Backyard» (2005), den siste gode, men fortsatt et stykke unna samme nivå. Paul høres inspirert og vital ut. Paul er Paul, uten å prøve være noe annet. Tidvis litt kjedelig, men det er bedre enn hipster-Paul som nærmer seg de 80.

Albumet «McCartney III» åpner og avslutter sterkt, med instrumentalen «Long Tailed Winter Bird» og «Winter Bird/When Winter Comes» som er basert på samme gitarspill, en slags krysning mellom «Blackbird» (The Beatles, «The White Album», 1968) og «Junk» («McCartney», 1970), og en påminnelse om at Paul spilte inn en instrumental og en sang-versjon av «Junk» i 1970. Sangene og eksperimenteringen imellom spenner fra støyende rock ala 60-/70-tallet, elektroniske lyder som ble lagd på 70-tallet og noe soul-toner. Alt i alt ganske typisk Paul McCartney, men betydelig mer inspirert og direkte enn på mange år.

Andre låter det er verdt å ta en lytt til er «Woman And Wives», en typisk melankolsk McCartney-ballade, uten at det går over i det banale, og «Lavatory Lil», som får meg til å tenke på «Ever Present Past» (2007), en av hans beste låter på 00-tallet. «Slidin’» er en fin hilsen til Led Zeppelin.

Dette er Paul «her og nå», ikke en overprodusert plate som har til hensikt å passe inn i tiden, med etterfølgende tidsriktige videoer på YouTube. Dette er bare Paul.

Sideprosjekter er ikke tatt med. Det er snakk om elektronisk musikk, lydkollager, orkester og kor, ballett.

Konsertfilmer:

  • Rockshow (fra USA-turneen i 1976). Stort bedre blir det ikke.
  • Get Back (fra 1989-1990-turneen). Så den på NRK. Helt grusom. Finnes på sone 1-DVD, ikke remastret.
  • Paul Is Live (fra 1993-turneen). Har den. Helt forferdelig. Som Get Back er det skifte av kameravinkler hvert sekund. Blir helt svimmel. Ikke remastret.
  • Live At The Cavern (fra en konsert i desember 1999). Med David Gilmour, Ian Paice og Mick Green. Verdt å ha!
  • Back In The U.S. (fra USA-turneen i 2002). God dokumentar og bra konsertklipp. Anbefales!
  • In The Red Square (fra Russland 2003). Paul liker å hylle seg selv. Bra musikk, men litt kleint.
  • The Space Within U.S. (fra USA-turneen i 2005). Selvdyrkelsen når nye høyder.
  • Good Evening New York (fra konsert i NYC i 2008). Første, rene konsertfilm siden Rockshow. Anbefales.

martin.aasen.wright@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *