Jean-Michel Jarre på plate 1971-2011

Genierklært og utskjelt, Jean-Michel Jarre deler musikklyttere og anmeldere i to grupper. Uenighetene til tross, det var den franske komponisten som fikk det store platekjøpende publikum til å oppdage elektronisk musikk på midten av 1970-tallet.

La Cage / Erosmachine (1971), 45”-singel – Ute av produksjon – 4/6

Åtte år før den internasjonale suksessen med Oxygene, kom Jarre med sin første plate. En spennende tosporssingel. Dessverre er den ute av produksjon.

Da Jean-Michel Jarre studerte hos Pierre Schaeffer i 1968-71, ga han ut 7-tommeren La Cage, med Erosmachine på B-siden. Begge sporene er eksperimentelle stemningsbilder preget av sequencere og lydeffekter. Det psykedeliske uttrykket dominerer La Cage, med hylende lyder i dialog med trommer og sequencer-rytmer. Under Erosmachine er det melankolsk, men senere mer dramatisk, under skrikene mot slutten. Rytmesekvensen som Jarre laget ved å presse en linjal mot bordkanten, ble for øvrig brukt under Chronologie 2 i 1993.

Innhold:

La Cage, Erosmachine.

Høydepunkter:

Alt, helhetsinntrykket i historisk sammenheng.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Deserted Palace (1972) – Ute av produksjon – 4/6

Jarres første LP ble utgitt i 1972 på det ukjente selskapet Sam Fox. Flott musikk, men ingen kommersiell suksess.

Til tross for det smale og eksperimentelle lydbildet viser Jarre allerede her sin evne til å skape vakre stemninger og skjærende melodier. Det er helt tydelig at hans klassiske skolering preger dette albumet. Stykker som Music Box Concerto og Windswept Canyon er sterkt barokk-inspirert. Sistnevnte en melankolsk og nydelig melodi på cirka åtte minutter bare slik Jarre mestrer det. Iraqi Hitch-Hiker røper Jarres tidlige eksperimentering med å blande forskjellige musikktradisjoner, en fengende låt med leken solo. Bridge of Promises er albumets mest potensielle kommersielle stykke, med en nynnbar og melankolsk melodi. Den røffe og frekke Synthetic Jungle er et eksempel på tidlig techno før det ble et begrep.

Albumet inneholder også en rekke eksperimentelle og korte låter, som er mer historisk spennende enn selvstendige og levedyktige låter, eksempelvis Free Floating Anxiety, som kun er et flytende og sært lydbilde. I retroperspektiv kan Deserted Palace naturligvis ses i lys av hvilke mesterverk som kom senere på 1970-tallet. Ideer og elementer fra debutalbumet er videreutviklet og perfeksjonert på Oxygene og Equinoxe.

Innhold:

Poltergeist Party, Music Box Concerto, Rain Forest Rap Session, A Love Theme for Gargoyles, Bridge of Promises, Exasperated Frog, Take Me to Your Leader, Deserted Palace, Pogo Rock, Wind Swept Canyon, The Abominable Snowman, Iraqi Hitch Hiker, Free Floating Anxiety, Synthetic Jungle, Bee Factory.

Høydepunkter:

Windswept Canyon, Bridge of Promises, Iraqi-Hitch Hiker, Synthetic Jungle.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Les Granges Brulées (filmmusikk) (1973, nyutgitt på CD i 2003) – 3/6

Jarres eneste filmmusikk-album er fra den franske filmen med Alain Delon. Vi hører et tema gjentatt opptil flere ganger som vi hører igjen på Chronologie, 20 år senere.

LP-en Les Granges Brulées ble utgitt på selskapet Eden Roc, og 30 år senere gjenutgitt av Francis Dreyfus Music på CD.

Les Granges Brulées er Jarres eneste filmmusikk-album, fordi han ikke likte å være bundet av en gitt stemning. Han har alltid villet skape stemningen selv. Dette albumet inneholder i praksis to låter, temamusikken og den smått fengende Zig-Zag (som finnes i utallige varianter med andre franske artister). Temaet er trist og ettertenksomt, en rørende melodi fremført av en kvinnelig vokalist og Jarre på synthesizer. Temamelodien fremføres i forskjellige arrangement på albumet. Det er tydelig at han ikke har glemt denne melodien helt, fordi Chronologie 3 minner mye om temaet fra Les Granges Brulées.

Innhold:

La Chanson Des Granges Brulées, Le Pays De Rose, L’Hélicoptère, Une Morte Dans La Neige, Zig-Zag, Le Juge, Le Car/Le Chasse Neige, Thème De L’Argent, Rose, Hésitation, La Perquisition Et Les Paysans, Reconstitution, Les Granges Brulées, Descente Au Village, La Vérité, Générique.

Høydepunkter:

La Chanson Des Granges Brulées, Zig-Zag, Le Juge.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk.

Oxygene (1976) – 6/6

Jarres internasjonale gjennombrudd og samtidig mest kjente album fra 1976 er banebrytende, melodisk sterkt og vakkert i all sin enkelhet.

Jean-Michel Jarre distanserer seg fra rock og pop. Han trekker heller inn moderne klassisk musikk (inspirert av Mahler m.fl.), bygger opp stykker basert på enkle tema og repetisjoner.

Oxygene representerte også noe nytt i elektronisk musikk og musikk generelt. Det var helelektronisk instrumental, melodisk, drømmende, sfærisk musikk ingen hadde hørt tidligere. Oxygene var det første albumet i populærmusikkens historie som kombinerte «state-of-the-art»-teknologi med melodier som både var futuristiske og øyeblikkelig nynnbare.

Det åpner drømmeaktig med Oxygene 1. Lydbildet er åpent. Ikke veldig melodiøst, mer ambient. Drømmende. Oxygene 2 er en av Jarres mest originale melodier. Så lett nynnbar, akk så komplisert komponert. Under varemerket Oxygene 4 bekrefter Jarre sin status. Enkelt, ja. Men så originalt! Oxygene 4 representerer Oxygene-konseptet på alle måter. Musikken er så enkel at det nesten blir banalt, men Jarre balanserer elegant. Stemningene varierer og er svært dominerende. Melodilinjen har fem grunntoner. Stemningen skifter drastisk i neste stykke. Oxygene 5 er eksperimentell musikk – lekent og fengende. Albumet avsluttes med sterk melankoli. Soloen spilles på Farfisa-organ. En fin melodilinje, som fremhever den triste stemningen.

Oxygene har følelser som når frem til lytteren. Dette er musikk laget av en kreativ musiker med sans for det utradisjonelle og lekne, men samtidig vakre og fengende. Albumet har ikke mistet sin styrke, snart 40 år etter utgivelsen. Musikken låter fortsatt like frisk og ny. Det er svært mange artister, både innen elektronika og pop som har latt seg inspirere av Jarres banebrytende album, deriblant The Orb, Klaus Schulze og Air. Hva hadde den franske duoen Air vært uten Oxygene?

Anbefales sterkt.

Innhold:

Oxygene 1-6.

Høydepunkter:

Hele albumet.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk.

Equinoxe (1978) – 6/6

Med langt flere instrumenter i bruk, deriblant Matrisequencer 250, har Jarre videreutviklet konseptet på Oxygene. Equinoxe er mer melodisk sterk og mer sequencer-basert. Mer kraut.

Melodilinjene er generelt sterkere enn på Oxygene. Åpningslåten er representativt, også klassikere som Equinoxe 4, Equinoxe 5 og Equinoxe 7. Jarre har skjønt det lille poeng, som allikevel er så stort, at musikk kan være enkel og samtidig være bra.

I Jarres minimalistiske stil på de to nevnte album ligger også mange detaljer. Lydeffekter er plassert i lydbildet for å forsterke helhetsinntrykket. Equinoxe 4 og Equinoxe 5 oser av små detaljer, som gjør stykkene spennende. De kan lyttes til flere ganger inntil du tror at du har hørt alt.

Detaljrikt er det også på Equinoxe 2, et ambient musikkstykke, som anmelder vil anse som blant Jarres fem beste stykker gjennom hele karrieren. Stemningen er mystisk og pirrende. Musikken er absolutt trollbindende. Melankoli viser seg å være Jarres sterke side, spesielt på Equinoxe 3 og Equinoxe 7. Stemningen er trist.

Typisk for dette albumet er at musikken rommer mye mer enn hva man faktisk hører. Melodiene og stemningene klistrer seg fast til minnet, man fortsetter å nynne, man fortsetter å assosiere, lenge etter at platen er ferdigspilt.

Anbefales sterkt.

Innhold:

Equinoxe 1-8.

Høydepunkter:

Hele albumet.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Magnetic Fields (1981) – 4/6

Digital synthesizer ble introdusert på markedet i 1980. Året etter kom Jarre med sitt første album med bruk av slikt utstyr.

Albumet representerer en kursendring i Jarres musikalske univers. Det er ikke lenger mykt og godt, men heller mer rytmisk og hardt. Han har anvendt flere trommeeffekter, og bare Magnetic Fields 3 er i nærheten av å være rolig og rytmeløst.

Magnetic Fields 1 (first movement) er taktfast i sin digitale prakt. Jarre viser igjen tegn til inspirasjon fra klassisk musikk i annen del av Magnetic Fields 1. Albumet er melodisk, og da med Magnetic Fields 2 og Magnetic Fields 4 som de mest representative låtene.

Allikevel når ikke Jarres femte album like høyt som Oxygene og Equinoxe. Musikken fenger og er kreativt utformet, men de virkelige sterke låtene er Magnetic Fields 1 (1 + 2), Magnetic Fields 2 og Magnetic Fields 4. Tredje parti av Magnetic Fields 1 virker litt anonym, til tross for fengende melodi. The Last Rumba er ment som en spøk, ifølge Jarre. Vi får tro ham der for dette er ikke akkurat kvalitetsmusikk. Hvis spøk, så greit nok. Hvis ikke, hva er dette? Spøk eller ikke, denne låten ødelegger albumet som ellers er ganske bra.

Som en kuriositet kan det nevnes at albumet også gjorde det bra på jazzlistene i USA! Kanskje ikke så rart, Jarre er sjelden overtydelig i sin inspirasjon, men måten han bygger opp musikken på kan minne om hvordan jazz på 1960- og 70-tallet kunne låte.

Innhold:

Magnetic Fields 1-5.

Høydepunkter:

Magnetic Fields 1 (first movement), Magnetic Fields 2, Magnetic Fields 4.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

The Concerts in China (1982) – 5/6

I Jarre-diskografien er dette live-albumet fra 1982 en milepæl. Seks uutgitte låter er med, og Equinoxe og Magnetic Fields er rearrangert med nye lyder og kraftfullt trommespill.

Arpegiator er bonuslåt nummer en. Musikken minner om Tangerine Dream, gjør den ikke? Jarre trekker det ned. Mer melodi, mindre krauting. Tittelen er ikke annet enn et faguttrykk, og musikken blir meget leken og eksperimentell. Melodi er ikke viktig her. Poenget med Arpegiator er at musikken bare er en lek. Lyden svever i lydbildet, og fanges opp av taktfast rytmesekvens og perkusjonseffekter.

Fishing Junks at Sunset er per definisjon etniskinspirert popmusikk (bedre kjent som world music i tabloidaviser). Jarre stjeler ideen fra en gammel folkemelodi og komponerer sitt eget elektroniske parti. Flott gjort, men han kunne ha opplyst oss om det. Rent musikalsk viser Jarre sin gode evne til å samarbeide med lokale musikere uten at deres eller hans særpreg blir borte. Dette er rett og slett vakker musikk. Neste store høydepunkt er Laser Harp. Laserharpen var i 1981 (og er fortsatt) et mystisk instrument. Stykket er grøsseraktig og skummelt. Interessant.

Jarre skrev også ekstra musikk til Equinoxe 7 og Magnetic Fields 2. Førstenevnte er komponert med tai chi-øvelser i tankene. Finaletrudelutten på sistnevnte hever låten enormt! Melodiøst og fengende. Siste melodi, Souvenir of China, er en meget sterk melodi, med melankoli og sorgfull stemning som budskap. Jarre røper sin fascinasjon for Mahler og Bruckner, når det gjelder repetisjon. Vakkert!

Innhold:

The Overture (Magnetic Fields 1), Arpegiator, Equinoxe 4, Fishing Junks at Sunset, Band in the Rain (Equinoxe 8), Equinoxe 7, Orient Express, Magnetic Fields 1 (intro), Magnetic Fields 3, Magnetic Fields 4, Laser Harp, Night in Shanghai, The Last Rumba (Magnetic Fields 5), Magnetic Fields 2, Souvenir of China.

Høydepunkter:

Arpegiator, Fishing Junks at Sunset, Magnetic Fields 4, Magnetic Fields 2, Souvenir of China.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, laserharp og diverse elektronikk

Frédéric Rousseau: synthesizer

Dominique Perrier: synthesizer

Roger Rizzitelli: elektronisk perkusjon og elektroniske trommer

Beijings symfoniorkester

Music for Supermarkets (1983) – Ikke ordinært studioalbum – 4/6

Platen ble solgt i kun ett eksemplar til 110 000 kroner (cirka 250 000 kroner i dag) under en auksjon i Paris i 1983. Jarre ville lage et album og selge det på lik linje som en maler.

RTL Radio spilte albumet i sin helhet én gang. «Lag kopier!», var Jarres utsagn på radioen. Musikken er meget eksperimentell. Dette er Jarres desidert særeste plate. Music for Supermarkets 1 kan regnes for å være den mest kommersielle av alle de åtte låtene på platen. Tre av de andre låtene er tidlige versjoner av henholdsvis Blah-blah Café, Diva og Rendez-vous 5 part 3.

Det er mye bra musikk på denne platen, der Jarre leker seg med mange ulike samplinger og annen digital teknologi. Man kan se på Music for Supermarkets som en eksperimentell utgave av Zoolook.

Innhold:

Music for Supermarkets 1-8.

Høydepunkter:

Music for Supermarkets 1.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

The Essential Jean-Michel Jarre (1983) – 4/6

Denne samlingen er interessant for dem som i 1983 ikke hadde noe av Jarre fra før.

Mange kjente og fine melodier er inkludert som Oxygene 4, Oxygene 2, Equinoxe 5 og Magnetic Fields 2. Det negative med dette best of-albumet er at enkelte av de beste låtene ikke er med. Ambient musikk som Oxygene 1 og Equinoxe 2 er utelatt. Overturen fra Magnetic Fields er med på CD-versjonen av Musik Aus Zeit Und Raum (den tyske versjonen av albumet), men ikke på standardvarianten. Lytteren får altså bare innsikt i de mer kommersielle låtene.

Dessuten virker det litt enkelt å gi ut en best of-plate etter tre studioalbum og ett live-album. Kanskje var det fordi plateselskapet ikke likte Music for Supermarkets-prosjektet, eller fordi Jarre ville nå nye lyttere med denne samlingen? I 1985 ble denne platen i en annen versjon utgitt i USA med tanke på en planlagt stor-konsert.

(Nyeste versjon av dette albumet kom i 2004 med musikk fra perioden 1976-2000).

Zoolook (1984) – 6/6

Cirka halvparten av den norske fansen liker ikke denne platen. Men smak og behag er naturligvis en sak for hver enkelt. La oss allikevel prøve å se nøkternt på dette sære albumet fra Jarre.

Riktignok hadde Brian Eno og David Byrne vært inne på samme idé på LP-en My Life in the Bush of Ghosts (1981) ved å bruke stemmer fra rundtomkring i verden som et vesentlig element, men Jarre bearbeidet stemmene på 25 språk digitalt og brukte dem som lyder på synthesizerne – en metode som ikke var anvendt tidligere. Zoolook har alltid vært et favorittalbum for meg på grunn av blandingen av så mange stilarter som funk, avantgarde, klassisk, og selvfølgelig elektronisk. Musikere som Laurie Anderson og Adrian Belew var med på innspillingen.

Zoolook tok Jarre i bruk samplingsteknikk på en slik måte som ingen andre artister verken før eller siden har klart å gjøre. Teknologisk sett med dagens øyne var Zoolook forholdsvis enkel, men håndverksmessig kan platen fortsatt virke forbløffende. Det er veldig mye sampling på albumet, og i tillegg er abstrakte lyder fra menneskestemmer arrangert som lyder fra synthesizere. Jarre anvendte menneskestemmene på samme måte som han spilte av synthesizer-lyder. Han valgte svært nøyaktig ut hvilke lyder som passet inn hvor, og synkroniserte mange ulike lyder til et helhetlig lydbilde. Materialet var meget omfattende. Jarre hentet lyder fra 25 språk, og hadde tusenvis av timer med opptak.

Han designet lydlandskaper, rytmer og effekter med menneskestemmer på en måte som man bare gjorde med rene synthesizer-lyder før. Zoolook er derfor det beste eksempelet på bruk av sampling i musikk totalt sett, fordi begrenset teknologi ble strukket til det ytterste, uten at det gikk på akkord med det kunstneriske.

Ethnicolor er veldig representativt i så måte. Musikken varierer mellom rolige partier i første del til det mer dramatiske i annen del. På Diva eksperimenterer Jarre med sangbruk (av Laurie Anderson) og jazzete basselementer fra Marcus Miller. De tre første platene til Jarre var stemningsalbum. På Zoolook kan vi ane en overgang mot konkret budskapsformidling. Zoolookologie kan være et eksempel. Zoo er en dyrehage. Look betyr å se. Logi er læren om noe. Undertegnede får assosiasjoner til en dyrehage der dyr danser sammen til Zoolookologie. Det kan være en parallell til at alle etniske folkeslag kunne leve harmonisk sammen. Samtidig kan Zoolookologie si publikum noe om at mennesker er vitner til sine selvskapte problemer.

Zoolook er eksperimentell og avantgardistisk. Platen vitner absolutt om at det gir Jarre positivt utslag å utforske.

Anbefales sterkt.

Innhold:

Ethnicolor, Diva, Zoolook, Wooloomooloo, Zoolookologie, Blah-blah Café, Ethnicolor 2.

Høydepunkter:

Hele albumet.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Laurie Anderson: vokal

Adrian Belew: gitar og effekter

Yogi Horton: trommer

Marcus Miller: bassgitar

Frédéric Rousseau: synthesizer

Ira Siegel: gitar

Rendez-vous (1986) – 4/6

Nærmere klassisk musikk har ikke Jarre vært, verken før eller siden.

Rendez-vous 1 er et forspill, noe som er vanlig i klassisk musikk. Dermed blir Rendez-vous 2 platens første hovedstykke. Jarre er ikke lenger minimalistisk som tidligere, men prøver seg heller på det storslagne. Selv om musikken er pompøs, må ikke det nødvendigvis ha en negativ betydning. Punkt 1: Det er melodiøst og stemningsfullt. Punkt 2: Det er variert. Jarre bruker koring som et vesentlig element. Det forsterker budskapet.

Under Rendez-vous 3 spiller Jarre på de meget omtalte laserstrålene. Musikken er trist og melankolsk. Enkelt og vakkert. Originalversjonen til den franske VM-låten fra 1998 kommer med Rendez-vous 4. Igjen viser Jarre den geniale evnen han har til å skape noe virkelige fengende uten å gjøre det for komplisert!

Albumet avsluttes med sterkt jazzinspirert musikk. Saksofonisten Pierre Gossez spiller astronauten Ron McNairs del. En av Jarres beste låter noensinne kommer med Ron’s Piece. Musikken representerer sterkere enn noen gang tidligere ensomhet og lengsel. Vakkert.

Albumet er jevnt over bra med gode melodier, men lydbildet er veldig digitalt, noe som til tider gjør musikken litt mindre varm.

Innhold:

Rendez-vous 1-5, Ron’s Piece.

Høydepunkter:

Rendez-vous 2, Rendez-vous 3, Rendez-vous 4, Ron’s Piece.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, laserharp og diverse elektronikk

Michel Geiss: synthesizer

Dominique Perrier: synthesizer

Joe Hammer: elektronisk perkusjon og elektroniske trommer

David Jarre: keyboard

Cities in Concert – Houston/Lyon (1987) – 3/6

Denne platen gir lytteren et inntrykk fra gigantkonsertene i Houston og Lyon. Albumet er ganske varierende med nye elementer.

Ethnicolor, Magnetic Fields 1 og Rendez-vous 2 framføres sammen med orkester og kor. Jarre viderefører naturligvis linjene fra Rendez-vous. Albumet er variert med rene synth-baserte låter som Equinoxe 5 og Equinoxe 7, kuriøse Wooloomooloo, vakre Ron’s Piece (med jazzsaksofonisten Kirk Whalum) og de orkestrale/synth-baserte låtene.

Remiksene er gode: litt laid-back Magnetic Fields 1, rockete Equinoxe 7 og en ytterst fengende saksofonsolo fra Whalum under Rendez-vous 4! Platen inkluderer kutt fra TV-sendinger i Houston, team-snakk backstage og religiøst møte med Paven i Lyon. Et flott bilde fra Houston på baksiden av omslaget er også med.

Albumet mangler en helhet. De to konsertfilmene hver for seg er langt bedre.

Innhold, *) for Cities in Concert-versjonen:

Oxygene 5 (intro), Ethnicolor, Magnetic Fields 1 (first movement), Souvenir of China, Equinoxe 5, Rendez-vous 3, Equinoxe 7 *, Wooloomooloo *, Rendez-vous 2, Ron’s Piece, Rendez-vous 4.

Høydepunkter:

Equinoxe 7, Rendez-vous 2, Ron’s Piece, Rendez-vous 4.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, keyboard, laserharp, diverse elektronikk og perkusjon

Michel Geiss: synthesizer

Sylvian Durand: synthesizer og keyboard

Dominique Perrier: synthesizer og keyboard (kun i Houston)

Francis Rimbert: synthesizer og keyboard

Pascal Lebourg: synthesizer og keyboard

Guy Delacroix: bass (kun i Lyon)

Christine Durand: sopran

Joe Hammer: elektronisk perkusjon og elektroniske trommer

Dino Lumbroso: perkusjon (kun i Lyon)

Kirk Whalum: altsaksofon

The High School for the Performing Arts, The Singing Boys of Houston: kor

Det nasjonale orkester i Lyon

Operakoret i Lyon

Barnekoret i Lyon

Christian Wagner: kordirigent i Lyon

Revolutions (1988) – 4/6

Denne platen er trolig mest representativ for Jarres etniskinspirert-konsept. Tyrkiske og japanske elementer, samt kor fra Mali er med. Men skiva er ikke Jarres Graceland.

Integreringen er god. Det blir ikke for mye etnisk musikk, men heller ikke for mye Jarre. Jarre mestrer å holde balansen. Han har på denne platen komponert symbolsk musikk, instrumentalmusikk som forteller historien om at alle er barn av en eller flere revolusjoner.

Tittelsporet er et godt eksempel. Fløyten fremhever harmonien i den ellers harde technolåten. Tokyo Kid sammenblander europeiske og japanske elementer.

Mer synth-basert musikk blir albumet åpnet med: den 15 minutter lange Industrial Revolution. Jarre kommuniserer med publikum om revolusjon og kommunikasjon. Stemningen varierer fra parti til parti, og budskapet kommer dermed godt frem. Lytteren kan ane en utstrakt symbolikkbruk i form av forskjellige lyder som brukes. Det viser bare at Jarre har hatt en konkret hensikt med hele albumet, kommunikasjon. Det kommuniseres med instrumentalmusikk! Elegant.

Albumet har sine sterke spor, men helheten mangler. Det spriker for mye, Jarre vil for mye, og lydbildet peker ikke i samme retning.

Innhold:

Industrial Revolution Overture, Industrial Revolution 1-3, London Kid, Revolutions, Tokyo Kid, Computer Weekend, September, The Emigrant.

Høydepunkter:

Industrial Revolution Overture, Industrial Revolution 1-3, Revolutions, The Emigrant.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, trommeprogrammering, perkusjon

Michel Geiss: synthesizer

Sylvain Durand: synthesizer

Dominique Perrier: synthesizer

Francis Rimbert: synthesizerprogrammering

Guy Delacroix: bass

Kudsi Erguner: tyrkisk fløyte

Joe Hammer: elektronisk perkusjon og elektroniske trommer

Hank Marvin: gitar

Jun Miyake: trompet, megafon

Destination Docklands (tidligere Jarre Live) (1989) – 5/6

Jarres tredje konsertalbum formidler stemningen fra Docklands-konsertene godt. Opptaket er svært effektfullt, med lyden av vind, fyrverkeri og musikk.

Musikalsk er det ikke mange overraskelser, de fleste låtene er fra Revolutions, men i kortere versjoner. Ellers er slagere som Oxygene 4 og Rendez-vous 2 inkludert.

Overraskelsen musikalsk sett ligger i London Kid og Rendez-vous 4 der eks-Shadows-gitarist Hank Marvin spiller gitar. Hans gitarsolo på sistenevnte melodi passer som hånd i hanske. Det virkelig fenger!

Stemningen som var under forestillingene fremheves godt. Låtrekkefølgen er god, publikum høres veldig godt, samt fyrverkeriet og vinden. Akustikken er god, og lytteren får følelsen av at dette er live i stua! Slik burde gode live-album være.

De fleste livealbum virker sterile, men denne er god. The Concerts in China har de seks nye låtene, men Jarre Live har stemningen. Det er noe særegent ved en Jarre-konsert, og den stemningen kan man kjenne på når man hører på dette albumet.

Innhold: Revolutions (intro), Industrial Revolution Overture, Industrial Revolution 1-3, Magnetic Fields 2, Oxygene 4, Computer Weekend, Revolutions, London Kid, Rendez-vous 4, Rendez-vous 2, September, The Emigrant.

Høydepunkter:

Industrial Revolution Overture, Oxygene 4, London Kid, Rendez-vous 4, Rendez-vous 2.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, keyboard, laserharp, diverse elektronikk og bearbeidet vokal

Michel Geiss: synthesizer og musikalsk leder

Dominique Perrier: synthesizer

Francis Rimbert: keyboard

Sylvian Durand: keyboard og musikalsk leder

Guy Delacroix: bass

Joe Hammer: elektronisk perkusjon og elektroniske trommer

Dino Lumbroso: perkusjon

Christine Durand: sopran

Hank Marvin: gitar

Mireille Pombo: vokal

Kudsi Erguner: tyrkisk fløyte

Setsuko Yamada: solodanser

The Newham Academy of Music: kor

Bruno Rossignol: kordirigent

Xavier Bellenger: etnisk-musikalsk rådgiver

Sori Bamba: kordirigent for det maliske koret

Waiting for Cousteau (1990) – 4/6

Jarre har samarbeidet med Jacques Cousteau om miljøvern og menneskerettigheter. Musikken bærer preg av calypso-rytmer og vannlydeffekter.

Tittelsporet er utvilsomt det beste, sannsynligvis blant topp 5-låtene. Det er også dette stykket som flest utenforstående ikke skjønner hensikten med. Overflatisk virker de 47 minuttene med musikk som en evig, kjedsommelig monotoni. Men det er bare på overflaten. Lytteren må lytte! Stykket er hypnotiserende. Denne formen for ambient musikk er mer stillestående enn hva Jarre viste under Oxygene 1 og Equinoxe 2. Til tross for det stillestående preget er det forandringer i lydbildet, som forflytter drømmen din over i neste fase. Genialt!

Calypso 1-3 er inspirert av calypso fra Trinidad & Tobago, og blir en videreføring av ideen bak Industrial Revolution, rent lydmessig. Melodilinjen på Calypso 1 virker noe uoriginal (det er tett opp mot standard calypso-melodier), men det fenger. Det er ikke noe poeng i å være altfor kravstor hele tiden. Bena løsner, og rytmen inntar deg. Calypso 2 har en rytmikk som kunne høres senere i en mer dataprogrammert utgave på The Orbs plater utover på 90-tallet. Calypso 3 har en sterk melankoli, men blir for tårevåt til Jarre å være.

Platen er bra, men definitivt ikke blant Jarres beste.

Innhold:

Calypso 1-3, Waiting for Cousteau.

Høydepunkter:

Calypso 2, Waiting for Cousteau.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer

Michel Geiss: synthesizer

Dominique Perrier: synthesizer

The Amoco Renegades: oljefat

Guy Delacroix: bass

Christophe Deschamps: trommer

Images – The Best of Jean-Michel Jarre (1991) – 4/6

Tittelen kan virke misvisende, siden Jarre bare har tatt med de mer kommersielle og lettere tilgjengelige stykkene fra sin karriere. To nye låter retter opp inntrykket.

Ron’s Piece, Zoolook, Souvenir of China, Equinoxe 2 og Industrial Revolution (Overture) har dessverre uteblitt, men for en utenforstående vil jeg tro Images kan fungere bra som et utgangspunkt videre inn i franskmannens lydunivers.

Kjente melodier som Oxygene 4, Equinoxe 4 og Rendez-vous 2 er inkludert. For den jevne tilhenger overrasker Jarre med to nye låter, Eldorado og Globe Trotter. Sistenevnte er den sterkeste melodien av de to nye låtene. Han skaper leken musikk. Positivt. Dessuten er den tidligere ikke-utgitte Moon Machine (fra en promo-versjon av singelen Rendez-vous 4) med på platen. Den er mystisk med mange effekter og dype basspartier.

Innhold (ny musikk):

Eldorado, Globetrotter.

Høydepunkter:

Magnetic Fields 2, Globe Trotter.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Chronologie (1993) – 5/6

Jarre har begynt å ta turen mot sine røtter, men ikke fullstendig. Dette er bortimot et rent synth-album som er elsket av prog-fans. Fortsatt er Jarre opptatt av å lage konseptalbum.

Med Europe in Concert i tankene skulle budskapet om tid formidles. Det gjøres på en fabelaktig måte. Musikalsk er det melodisk, mer enn tidligere. Mest representative låter er Chronologie 2, Chronologie 3 og Chronologie 4.

Jarre kombinerer klassisk, rock og techno under Chronologie 2 på en snedig måte. En dynamisk og tung låt, som har en melodi som går rett i hjertet. Det brukes samples fra Erosmachine under introen. Sololyden minner om et kirkeorgel, og koring dominerer avslutningen der Patrick Rondat spiller gitarsolo.

Hans gitarspill preger albumet i sterk grad. Det passer utmerket inn i melankolske Chronologie 3. På Chronologie 5 leker Jarre med techno. Dette er ikke musikk som skal danses til, men lyttes til. Selv om ikke han oppfant akkurat denne formen for musikk (det gjorde Kraftwerk), er det allikevel interessant å høre hvordan techno kan fungere som såkalt intellektuell musikk.

Chronologie er det gode melodier, følelser og flotte lydbilder.

Innhold:

Chronologie 1-8.

Høydepunkter:

Chronologie 1, Chronologie 2, Chronologie 3, Chronologie 4.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer

Michel Geiss: synthesizer og musikalsk koordinator

Dominique Perrier: synthesizer

Patrick Rondat: gitar

Hong Kong (1994) – 3/6

Livealbumet fra Europe in Concert i 1993 og konserten i Hongkong i 1994 inneholder gode versjoner av Chronologie, klassikere som Oxygene 4 og Equinoxe 4, samt den ikke-utgitte Digisequencer.

For første gang er nedtellingen, som åpnet forestillingene under Europe in Concert-turneen, med. Med den gode lyden innspillingen har, føler man at man nesten er tilstede. Chronologie 2 er ikke betydelig lengre enn originalversjonen, men den er friskere og mer rock-preget. Patrick Rondats gitarspill for friere rom enn på studioalbumet.

Første overraskelse etter nedtellingen er Chronologie 3. Versjonen er bra! Den er lang, og den unge koristen Julie Lecrenais gjør denne triste melodien enda tristere. Jarres laserharp-spill dominerer i midten av stykket. Vakker musikk. Patrick Rondat avslutter på gitar.

For det blir nemlig mye Rondat. Under turneen hadde han mange soli, og det preger også denne utgivelsen, eksempelvis på Equinoxe 4, Rendez-vous 4 og Digisequencer. Sistnevnte er viktig. Jarre spiller lekent på nevnte instrument, mens Rondat følger opp med den samme motivasjonen på gitar. Musikalsk kan det minne litt om Globe Trotter.

Nedturen på albumet blir Magnetic Fields 2 og låtrekkefølgen. Jarre har spilt gode live-versjoner av Magnetic Fields 2 både før og etter denne turneen, men akkurat her er versjonen blek og anonym. Synd. Låtrekkefølgen virker rotete. Etter Band in the Rain høres introen til Oxygene 4, men på albumet starter Rendez-vous 4. Slike feil skal ikke finnes på en ellers god konsertplate.

Jeg savner en helhet på denne platen. Enkeltlåter er gode, men jeg får ikke den store konsertfølelsen

Innhold:

Countdown (intro), Chronologie 2, Chronologie 3, How old are you? / Equinoxe 4, Souvenir of China, Qu’est ce-que l’amour? / Chronologie 6, Chronologie 8, Where are you going ? / Oxygene 4, Hong Kong Hostess (intro), Fishing Junks at Sunset, Sale of the Century / Digisequencer, Magnetic Fields 2, Band in the Rain (Equinoxe 8), Rendez-vous 4, Chronologie 4.

Høydepunkter:

Chronologie 3, Chronologie 6, Digisequencer og Chronologie 4.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, keyboard, laserharp og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer og keyboard

Dominique Perrier: synthesizer og keyboard

Sylvain Durand: synthesizer og keyboard

Laurent Faucheux: perkusjon og elektroniske trommer

Dominique Mahut: perkusjon

Michel Valy: bass

Patrick Rondat: gitar

Chuen Ying Arts Centre of Hong Kong: kinesisk orkester

Cheng Chai-man: dirigent

Hong Kong Opera Society: kor

Julie Lecrenais: sopran

Miranda: voice of time

Jarremix (1995) – 2/6

Denne remixsamlingen er et hastverksprosjekt som fansen hadde klart seg uten.

Lytteren må ta enkelte forholdsregler før han hører på denne CD-en. Hvis man tror dette er remikser fra 1970- og 80-tallet tar man helt feil. Nei, ingen av de etterlengtede 12″-versjonene (med unntak av Calypso) er med. Dette er moderne techno-versjoner av hovedsaklig Chronologie.

Som techno-musikk fungerer det greit. En del av elektronika-artister på 90-tallet innrømte at de var inspirert av Jarre. Men som Jarre-musikk blir denne platen halvveis. Mye av Jarres uttrykksmåte og særpreg er neddempet, eller borte, til fordel for techno-rytmer og nye synth-arrangementer. Dette gjelder spesielt Chronologie 6 (Main Mix), Chronologie 4 (Tribal Trance Mix) og Chronologie 6 (Slam Mix I).

Mine favoritter er Revolutions (Oriental Mix) og Equinoxe 7 (Ambiant Mix). Jeg mener at her er det en jevn dosering av techno og Jarre, mer harmonisk sammensatt. Faktisk er sistnevnte referanse god lyttemusikk.

Det kan nevnes at denne platen ble utgitt på samme dag som Concert for Tolerance. Jarre hadde ingen internasjonal avtale med Sony, men selskapet ville ha ut en plate i forbindelse med konserten.

Innhold:

Chronologie 6 – Main Mix, Gat Décor; Chronologie 4 – E-Motion Mix, Sunscreem; Equinoxe 4 – Deep Mix, Thierry Leconte og Bruno Mylonas; Chronologie 4 – S & S Mix, Sunscreem; Revolutions – Oriental Mix, Bruce Keen og Bruno Mylonas; Equinoxe 7 – Ambiant Mix, Bruce Keen og Bruno Mylonas; Chronologie 4 – Tribal Trance Mix; Oxygene 1 – Laboratoire Mix, Laurent Garnier (kun på førsteutgaven); Magnetic Fields 2 – Magnetmix, Thierry Leconte og Bruno Mylonas; Chronologie 6 – Slam Mix 1, Slam og Slam; Calypso – Extended Mix, Bruno Mylonas.

Høydepunkter:

Revolutions – Oriental Mix, Equinoxe 7 – Ambiant Mix.

Oxygene 7-13 (1997) – 4/6

Jarre har laget en fortsettelse av den første Oxygene med hell. Selv Dagbladet (som vanligvis ikke liker Jarres musikk) var forholdsvis positive til denne platen.

Motivet til Jarre har vært det samme som under innspillingen av Oxygene, skape stemningsmusikk uten forhåndsbestemt mønster. Han har brukt flere analoge synther enn på sine innspillinger på 1980-tallet. Lyden er myk og behagelig.

Det åpner strålende med minimalistiske Oxygene 7. Fire grunntoner danner basis for Jarres beste låt på mange år! Musikken er leken, uformell og drømmeaktig. Oxygene 7 er trolig det beste eksempelet Jarre har kommet med der han viser at enkel musikk ikke nødvendigvis behøver å bli banal. Stemningen er viktigst på Oxygene 7 (og resten av platen forøvrig). Oxygene 7 er dyster og skummel.

Oxygene 7-13 er definitivt ikke like bra som Oxygene, men en god oppfølger. De sterkeste låtene blir Oxygene 7, 12 og 13 mest fordi Jarre har beholdt lydbildet fra den første Oxygene. Det likner den første platen uten å bli for likt.

Oxygene 9 blir for mye lik Oxygene 1. Oxygene 11 blir for fjernt fra Oxygene-konseptet selv om motivasjonen er fri og eksperimentell musikk. Oxygene 8 er litt anonym i forhold til resten av albumet, men det positive med den låten er at den er såpass laid-back at den passer fint inn i konseptet. En låt av typen Chronologie 4 hadde ikke passet på denne platen.

Innhold:

Oxygene 7-13.

Høydepunkter:

Oxygene 7, Oxygene 12, Oxygene 13.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer

Odyssey Through O (1998) – 4/6

Jean-Michel Jarre hadde hatt planer om et nytt remiksalbum i to år. Mulighetene for en oppfølger til Jarremix var der. Heldigvis ble det annerledes.

Albumet inneholder remixer av musikk fra Oxygene 7-13. Det er godt sammensatt, med en helhet og et gjennomgående tema. Jarre leser enkle dikt med robotstemme og med Oxygene 9 i bakgrunnen. Platen er dermed delt inn i Phase 1-3. Claude Monnet har mikset platen bra.

De fleste av remiksene låter faktisk ikke så verst, og sammenlignet med Jarremix er Odyssey Through O2 en bra samling. Låter som kan fremheves er Oxygene 10 (Trancegenics), Oxygene 7 (DJ Cam) og Oxygene 8 (Sunday Club).

Det eneste jeg finner virkelig negativt ved dette remiksalbumet er at låten Oxygene 8 er blitt plukket ut så mange ganger. Riktignok var det første single-valg, slik at mange DJ-er har fått muligheten til å remikse denne låten, men Jarre kunne kanskje ha skapt litt mer variasjon ved å velge flere remikser av for eksempel Oxygene 7 eller Oxygene 12.

Mange fans vil sikkert ikke like techno-versjoner av Jarre, men dette albumet er verdt en prøve.

Innhold:

Odyssey Overture: Oxygene 10 – Transcengenics, Oxygene 7 – DJ Cam, Oxygene 8 – Hani’s Oxygene 303, Oxygene 8 – Hani’s Oxygene 303 Reprise; Odyssey Phase 2: Oxygene 10 – Resistance D Treatment, Oxygene 8 – Transmix, Oxygene 8 – Sunday Club, Oxygene 10 – @440 Remix Dub; Odyssey Phase 3: Oxygene 11 Remix, Oxygene 12 – Claude Monnet, Oxygene 8 – Takkyu Ishino Extended; Odyssey Finale: Rendez-vous 98 – @440, Oxygene 13 – TK.

Høydepunkter:

Oxygene 8 – Sunday Club, Oxygene 7 – DJ Cam, Oxygene 13 – TK.

Metamorphoses (2000) – 5/6

Jarre har laget organisk elektronisk musikk med innslag av kvinnelige vokalister og arabiske influenser med stort hell. Dette er hans beste plate på mange år.

Tema er metamorfose i en kunstnerisk og musikalsk terminologi. Det åpner minimalistisk med Je Me Souviens der Laurie Anderson synger med sin «performance»-vokal. Natacha Atlas (fra Transglobal Underground) synger på arabisk, engelsk og fransk på albumets temalåt C’est la Vie. Det er melodiøst, sensuelt og fengende. Sharon Corr fra The Corrs spiller fiolin på den melodiøse og stemningsfulle Rendez-vous à Paris.

Platen er variert med stryker-orkester (Millions of Stars og Gloria, Lonely Boy), etniske influenser (C’est la Vie, Rendez-vous à Paris, Tout est Bleu, Miss Moon og Silhouette), dance-/techno-aktig (spesielt Hey Gagarin) og mer ambient (Miss Moon og Millions of Stars). Jarre medvirker også med vokal, ikke som en vokalist i tradisjonell forstand, men han bruker stemmen for å gi musikken et organisk preg på en annen måte enn på sine tidligere album.

Metamorphoses er mer rytmisk enn tidligere album, i tillegg til at det er det mest moderne og tidsriktige på mange år. Jarre forener gammelt og nytt helt elegant. Anbefales!

Innhold:

Je Me Souviens, C’est la Vie, Rendez-vous à Paris, Hey Gagarin, Millions of Stars, Tout est Bleu, Love Love Love, Bells, Miss Moon, Give Me a Sign, Gloria Lonely Boy, Silhouette.

Høydepunkter:

Je Me Souviens, C’est la Vie, Hey Gagarin, Millions of Stars, Bells, Miss Moon.

Personell:

Jean-Michel Jarre: vokal, bearbeidet vokal, synthesizer og diverse elektronikk

Joachim Garraud: trommeprogrammering, lyddesign, synthesizer

Laurie Anderson: vokal på Je Me Souviens

Natacha Atlas: vokal på C’est la Vie

Sharon Corr: fiolin på Rendez-vous à Paris

Veronique Bossa: vokal på Give Me a Sign og Millions of Stars

Dierdre Dubois: vokal på Miss Moon

Lisa Jacobs: vokal på Millions of Stars

Ozlem Cetin: vokal på Silhouette

Christopher Papendieck: bassynthesizer

Francis Rimbert: synthesizer

Sessions 2000 (2002) – sideprosjekt – 3/6

Høsten 2002 kom det en ny plate fra Jarre som lyn fra blå himmel. En blanding av jazz og elektronisk virker spennende, men dette albumet er kjedelig.

Sessions 2000 er et sideprosjekt, ikke et ordinært studioalbum. Allikevel, dette er ikke en plate Jarre vil bli husket for selv om den absolutt har sine høydepunkter.

Platen er en jamsession Jarre og Rimbert hadde i studio. Det er ingen melodier, bare lydlandskap. De to har samplet en del akustiske lyder, som gitar, piano og blåsere. Albumet har et jazz-/chillout-preg.

Albumet er langt fra dårlig, men overflødig i Jarre-diskografien. Fansen er vant til såkalte state-of-the-art-album, noe Sessions 2000 ikke er. Låtene Aero Introduction og Aero (Alive from Bourges ) fra vindmøllekonserten ligger langt over samtlige låter på Sessions 2000 i kvalitet. Ingen av låtene på dette albumet har noe særpreg, men virker mer som en hyggestund Jarre har hatt i studio. Jazz, særlig fusion, skal spilles, ikke samples. Det er min mening.

Ryktene sier at forlegger Dreyfus vil gi ut en jam-sessions-plate til, kalt Experimental 2001, i løpet av 2003. Trenger vi det?

Innhold:

January 24, March 23, May 1, June 21, September 14, December 17.

Høydepunkter:

March 23, September 14.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer og diverse elektronikk

Geometry of Love (2003) – sideprosjekt – 2/6

Dette var kanskje det dårligste Jarre noensinne har gjort. Det skulle bli verre.

Jarre ble forespurt av den trendy klubben The Vip Room i Paris om han kunne lage noe chillout-bakgrunnsmusikk som klubben kunne bruke. Dette ble resultatet. Som chillout er det helt greit. Musikken krever ikke mye av deg, og det meste suser lett forbi.

Noen høydepunkter er det allikevel blitt. De to første sporene, Pleasure Principle og Geometry of Love 1, er minimalistiske og særdeles stemningsfulle. Electric Flesh har også en vakker melodi. Det negative med platen er at mye blir for pregløst. Trøsten er at det hele skal være nettopp det.

Det er hyggelig at Jarre koser seg med sideprosjekter, men det må ikke gå på bekostning av hovedprosjektene.

Innhold:

Pleasure Principles, Geometry of Love 1, Soul Intrusion, Electric Flesh, Skin Paradox, Velvet Road, Near Djaina, Geometry of Love 2.

Høydepunkter:

Geometry of Love 1.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer og diverse elektronikk

AERO – Anthology of Electronic Revisited Originals (2004) – 3/6

Med en ganske uvanlig samleplate er Jarre den første i musikkhistorien til å spille inn et album i surround-lyd. Jeg blir likevel ikke overbevist.

Der alle andre artister remikser sine kjære mesterverk i 5.1.-surround, går Jarre i studio og bruker ett år på å gjøre sine gamle slagere nye. Som bonus kommer tre ferske låter, hvis mange elementer er hentet fra konserten i Danmark i 2002.

De nye låtene står i skyggen av de gamle og imponerende stykkene som Magnetic Fields 1 (first movement), Souvenir of China og Oxygene 2. Jeg hadde håpet på å få originalversjonen til Aero Introduction fra Aalborg-konserten, men istedenfor har Jarre forandret arrangementet fra rene synthlyder i solopartiet til piano. Aerology og Aerozone er Jarre på tomgang. Gnisten og overraskelsene uteblir.

De nye versjonene av de gamle slagere er helt greie. Struktur og stil er i stor grad som under vindmøllekonserten. På konsert med entusiastisk publikum er det tøft å høre nye versjoner av kjent musikk, men i studioversjon blir det en blek kopi av originalen.

Lydmessig er denne platen en sensasjon. På et hjemmekinoanlegg i kvalitetsklassen blir Jarres musikk noe helt nytt i 5.1. Jeg håper Jarres neste ordinære studioalbum spilles inn i 5.1.

Jarres nye samleplate er formidabel lydmessig og helt grei musikalsk.

Innhold (ny musikk):

Aero, Aerology, Aerozone.

Høydepunkter:

Oxygene 2, Magnetic Fields 1, Chronologie 6.

Printemps de Bourges (2006) – 5/6

Jean-Michel Jarre gir ut sin mest spennende plate på årevis kun på iTunes. Dette er konserten som ble holdt i Bourges i 2002.

Sammen med Francis Rimbert spilte Jarre innendørs for rundt 100 tilhørere på et slott under en elektronika-festival. Fire låter stod på programmet, utdrag fra operaen AOR, som Jarre fremførte i Paris i 1971, til den nyeste house, Alive In Bourges.

Musikken er utypisk det man vanligvis kan få fra Jarre, men dette er musikk jeg vil ha mer av! Jarre leker seg med lyder og melodifragmenter, rytmer og stemninger. Alt fremført live av kun to musikere. Det er første gang Jarre siden 1971 spiller noe fra AOR. Det er lett å høre musique concréte-inspirasjonen fra da han studerte hos Pierre Schaeffer. Housemusikken Jarre senere kommer med virker så mye-mye mer organisk og spennende enn det mange av hans etterkommere leverer fra seg. Dette er musikk!

Dessverre er albumet ikke lenger tilgjengelig på iTunes. Prøv YouTube.

Innhold:

Metallic Souvenir (AOR Bleu)

Body Language (Metamorphoses 2002/Crazy Saturday)

Paris Bourges (Bourges 1)

Alive In Bourges (Bourges 2)

Høydepunkter:

Alive In Bourges

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer og diverse elektronikk

Téo & Téa (2007) – 2/6

Jean-Michel Jarre har forsøkt å lage et konseptalbum om paret Téo og Téa, men til tross for eksperimentering med elektronisk klubbmusikk fungerer det ikke så bra.

Med Metamorphoses avslørte Jarre den gjensidige inspirasjonen mellom ham og hans yngre kolleger i blant annet Leftfield, The Orb og Orbital. Det forventes derfor med Téo & Téa at Jarre tar dette et skritt videre. Han har for så vidt gjort det med en opplagt tilnærming mot elektronisk klubbmusikk, men der Metamorphoses både engasjerte og overrasket, virker Téa & Téa som Jarres største feiltrinn så langt.

Platen er ment å være et konseptalbum som forteller historien om Téo og Téa og samtidig sette søkelyset på forholdet mellom menn og kvinner generelt. Der Jarre tidligere meddelte sine følelser og tanker om menneskelige relasjoner på Rendez-vous og Revolutions med ustrakt symbolikkbruk, virker konseptet på Téo & Téa noe løst og overfladisk.

Problemet med Téo & Téa er at det virker uferdig. Det er tilløp til bra musikk her. Tittelsporet er fengende. Ideen er faktisk god, men Jarres iørefallende melodier savnes. Hensikten med albumet kan virke som å være «klubbmusikk for lytting», en parallell til at Metamorphoses ble definert av Jarre som «techno for lytting». Det som hadde hevet Téo & Téa” betraktelig er hvis han i større grad hadde mestret å finne balansen mellom det melodiske og det industrielle. Tittelsporet er et godt eksempel på at Jarre har lekt med tanken, og derfor er nettopp dette stykket et av høydepunktene. Dét sier en del om albumet som helhet.

Jean-Michel Jarre har med sine 80 millioner solgte album plassert seg på toppen kommersielt sett. Hans betydning for millioner av lyttere skal ikke neglisjeres, ei heller hvilken kunstnerisk innflytelse han har hatt og har på andre utøvere innen elektronisk musikk. Dette til tross, Téo & Téa får neppe samme status blant artister og lyttere som for eksempel Zoolook, men albumet viser at Jarre ikke er redd for å eksperimentere. Det er nok av eksempler på store inspiratorer, uansett sjanger, som på sine eldre dager kun lever av sin fortid.

Innhold:

Fresh News, Téo & Téa, Beautiful Agony, Touch to Remember, OK, Do It Fast, Partners in Crime 1, Partners in Crime 2, Chatterbox, In the Mood for You, Gossip, Vintage, Melancholic Rodeo, Téo & Téa 4.00 A.M.

Høydepunkter:

Fresh News, Téo & Téa, Melancholic Rodeo

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, diverse elektronikk og bearbeidet vokal

Claude Samard: strykerarrangementer, gitar, synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer

Tim Hüfken: trommeprogrammering og diverse elektronikk

Bertrand Lajaudie: programmering

Anne Parillaud Jarre: vokal på Beautiful Agony

Oxygene – Live In Your Living Room (2007) – 4/6

Nyinnspilling av klassikeren. En blek kopi med ny musikk.

Utgivelsen kom som CD og DVD. CD-en er bare en ny remastring av originalinnspillingen fra 1976, DVD-en er Jarres nyinnspiiling, live i studio med band. Det er den versjonen jeg anmelder.

Det positive er live-følelsen. Det negative er at musikken låter så tam. Organisk, ja, ikke like overraskende som originalen. Jarre ser veldig konsentrert ut der han legger seg over de gamle damene (uttrykk for de gamle analoge synthene). Spesielt Oxygene 2 mangler spenstigheten som er på originalen og konsertversjonen fra 1997-turneen.

Overraskelsen er de tre ny stykkene, Variation 1-3. Særlig part 3 er noe av det beste Jarre har kommet med på 2000-tallet, etter Alive In Bourges (kjent som Aero fra vindmøllekonserten i 2002). Jarre lager kraut på en måte som er i tråd med stilen fra 1970-tallet samtidig som musikken peker fremover.

Turneen i 2008 ble et endelig bevis på at Jarre ikke trenger skyskrapere for å overbevise oss om at musikken er viktig og spennende.

Innhold:

Prelude, Oxygene 1, Oxygene 2, Oxygene 3, Variation 1, Oxygene 4, Variation 2, Oxygene 5, Variation 3, Oxygene 6.

Høydepunkter:

Oxygene 5, Variation 3.

Personell:

Jean-Michel Jarre: synthesizer, diverse elektronikk

Claude Samard: synthesizer og diverse elektronikk

Francis Rimbert: synthesizer og diverse elektronikk

Dominique Perrier: synthesizer og diverse elektronikk

Essentials & Rarities (2011) – 4/6

For første gang siden 70-tallet gir Jarre ut musikken han komponerte før Oxygene. Samlingen er en hyllest til hans avdøde forlegger Francis Dreyfus.

Som en best of er samlingen på det jevne. Den er bedre enn The Essential og Images, fordi låter som Zoolook og Calypso 2 er med, men alt i alt har Jarre konsentrert seg om de mest kommersielle låtene, og ikke alltid de mest utfordrende og originale stykkene.

Faktisk er ingen låter fra Chronologie med, og det bør det settes spørsmålstegn ved.

Det som trekker samlingen opp er låtene fra slutten av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet. Happines Is A Song, Windswept Canyon og filmmusikken fra Les Granges Brulées. Jeg har hørt dette før på bootleg. Like fullt er det vesentlig musikk Jarre skrev på den tiden. Tangerine Dream og Klaus Schulze lå et hestehode foran, riktignok, men når jeg hører Windswept Canyon faller brikkene på plass.

Etterord

Omtalene er naturligvis basert på mine egne oppfatninger, men det er også dem skrevet av anmeldere som overhodet ikke har sans for Jarres musikk. Hva som er mest riktig får en annen avgjøre.

Det er en håndfull plater som virkelig skiller seg ut i katalogen: Zoolook, Oxygene, Equinoxe, Metamorphoses og The Concerts in China. Favoritt i mange år har vært Zoolook, fordi jeg mener den teknologisk og kunstnerisk er et hakk høyere enn Oxygene. Samplingsteknikken og bruken av digitale synthesizere er imponerende og originalt. Morsomt med Oxygene er at det var et eksperiment. Jarre hadde jobbet i mange år for andre artister som komponist og studiomusiker. Equinoxe følger opp Oxygene stilistisk med analoge synthesizere, men mer melodiøst, en annen stemning.

Mange sier at Jarre tapte seg etter Oxygene. At etter den har det bare gått nedover. Jeg er ikke enig. Equinoxe og Zoolook er allerede nevnt, men Metamorphoses viser at Jarre fortsatt kan tenke i nye retninger. Jeg likte retro-stilen på Chronologie og Oxygene 7-13.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s