Et liv i musikken


En god venn sa en gang at hvis jeg hadde brukt like mye tid på damer som musikk, hadde jeg hatt flere kvinner enn Hugh Hefner.

Musikk er for meg en helt vesentlig del av livet, min personlighet. Jeg kjenner fortsatt på den følelsen når en kollega spør meg om hvordan konserten var som jeg hørte nylig. Hvordan jeg nesten er som en guttunge som har opplevd noe fantastisk, forutsatt at konserten var nettopp det, bruser over av glede ved å fortelle om hva som var så bra med akkurat den konserten.

Er det barnslig? Nei. Jeg kaller det en lidenskap.

«Det går over i jazz»

Jeg gikk fra «Dyrene i Hakkebakkeskogen» til The Beatles i åtteårsalderen. Foreldrene mine hadde LP-en «A Collection Of Oldies…But Goldies!» med The Beatles. Ved en tilfeldighet kom jeg over denne platen, så på omslaget og ble nysgjerrig på de røde og blå fargene på forsiden og bildet av de fire musikerne på baksiden. Det knitret. Vokalharmoniene til Paul McCartney og de tre andre på «Paperback Writer» og «Eleanor Rigby» fanget meg, rytmen og sangstemmen til John Lennon på «Bad Boy» fikk meg til å synge med. Jeg kunne ikke engelsk, men forsøkte å etterlikne ordene.

Musikkblogg_Beatles-k
THE BEATLES: Mitt første møte med tidenes beste band. Foto: Martin Aasen Wright

På midten av 1980-tallet spilte mine foreldre mye jazz og dansemusikk. Det vil si jazzmusikere som Benny Goodman og Glenn Miller og plater av det tyske danseorkesteret Hugo Strasser. Muttern og fattern tok dansetimer på Borgen danseskole i Majorstuahuset. Jeg var med. Jeg husker jeg spiste en rull med Smil. Jeg ble aldri en god danser.

Brødrene mine har aldri vært musikkinteressert på samme måte som jeg, men hørte på musikk den gang som vekket min interesse. Dag spilte David Bowie, Talking Heads, U2, Madness, Genesis (som en trio, med Phil Collins), Dire Straits og Bob Marley. Ketil var noe mer rocka og snurret Led Zeppelin, Rolling Stones, Frank Zappa og AC/DC. Dag spilte kassetter, Ketil vinyl. Jeg var den første i Bernhard Herres vei som anskaffet meg CD-spiller, i 1991.

I dag spiller jeg jazz, rock, pop, elektronisk, kraut, bossanova, viser, blues. Mange sjangre, mange artister. Jeg har gått fra å være opptatt av melodien og noen få instrumenter, særlig gitar, til å konsentrere meg om lydbildet som en helhet. Dynamikk er nå viktigere enn virtuositet.

Det har gått over i jazz.

Grønne lasere og runde briller

Musikkblogg_Musik-k
TYSK: Den tyske utgaven av The Essential Jean-Michel Jarre, Musik Aus Zeit Und Raum ble starten på min elektroniske reise. Foto: Martin Aasen Wright

30. november 1988 kom jeg hjem fra skolen, og hørte høy musikk i stua. Dag spilte instrumental, elektronisk musikk. Jean-Michel Jarre «Orient Express» fra den tyske utgaven av «The Essential», «Musik Aus Zeit Und Raum». Jeg gikk i sjetteklasse på Huseby skole og hadde aldri hørt om en fransk artist som spilte på synthesizere. Faktisk visste jeg ikke hva synthesizere var for noe. Men jeg likte musikken og Dag kopierte over to LP-er på kassett. Den nevnte tyske samleplaten og en konsertutgivelse ved navn «Jean-Michel Jarre In Concert: Houston/Lyon». Jeg studerte omslaget til konsertplaten nøye. Bildene var fra de to gigantiske utendørskonsertene i Houston (april 1986) og Lyon (oktober 1986), for henholdsvis 1,3 millioner og 800.000 tilskuere. Jarre spilte på et halvrundt keyboard med tangenter som lyste gult, gikk i rød jakke og med runde briller, og spilte på grønne laserstråler.

Musikken jeg hadde hørt frem til da, likte jeg veldig godt, men det var noe spesielt med Jarre. Ikke bare musikken, men imaget, den outrerte stilen. Jeg fikk raskt inntrykk av at han var en outsider i musikkindustrien. Alle andre ga ut plater og dro på turné. Jarre holdt av helt eller delvis en by for å spille én, maks to, konserter av gangen. Selvfølgelig slaktet musikkanmeldere alt han gjorde. Jarre ble min helt.

Musikkblogg_Docklands #2-2-k
GIGANTKONSERT: Da jeg så konsertfilmen Destination Docklands med Jarre fra det nedlagte industriområdet i Øst-London, bestemte jeg meg for å gå på en av hans sagnomsuste konserter. 14. juli 1995 stod jeg ved Eiffeltårnet. Foto: Martin Aasen Wright

I perioden 1988-1992 var jeg totalt fanatisk. Jeg nynnet melodiene hans støtt og stadig. Barndomsvenn Mathias og jeg satt kveld etter kveld og spilte platene hans og så konsertfilmene på VHS om igjen og om igjen. Folk rundt oss, familie og venner, forsøkte å ymte frempå med at vi tok vel hardt i, men Mathias og jeg ignorerte dem.

Enkel rock

Parallelt med Jarre oppdaget jeg både Pink Floyd, Mike Oldfield, Eric Clapton, Tom Petty, Led Zeppelin, Rolling Stones, Sting og R.E.M. Ikke dermed sagt at jeg kjøpte plater med alle, men jeg var orientert. Før Jarre hadde jeg begynt å like noen av artistene mine brødre likte, særlig U2, Bowie og Dire Straits.

Da Eric Clapton ga ut sin «Unplugged» i 1992, ble jeg umiddelbart fan. Gitarspillet imponerte meg. Spesielt 1992-1997 var jeg mer enn gjennomsnittlig opptatt av Clapton og blueskonserten i Oslo Spektrum i april 1995 er et godt minne, både musikalsk og personlig. Det var den første konserten papy og jeg dro på sammen. Den andre var Mark Knopflers «Golden Heart»-konsert i 1996, samme sted. I dag er Eric Clapton en konsertmusiker mer enn en plateartist for min del.

På ungdomsskolen ble R.E.M. en favoritt, sett med dagens øyne cirka 20 år etterpå, fordi jeg hadde behov for å bryte med Jarres lange, assosiative klangbilder. Jeg måtte høre på rock som var rett frem og enkel. Pink Floyd og Mike Oldfield kom som en konsekvens av Jarre.

Selv om jeg likte godt både R.E.M. og Tom Petty på ungdomsskolen har jeg aldri vært en lytter som er så opptatt av rock. Den gang oppfattet jeg rock som «tre grep, et vræl og en gitarsolo». Jeg søkte etter noe mer komplekst og abstrakt.

Det skulle ta meg 20 år før jeg oppdaget at en enkel melodi kan kombineres med et detaljrikt lydbilde.

Ingen kjærlighet

Der Jean-Michel Jarre ga meg forståelsen for abstrakt musikk, fikk Frank Zappa meg på sporet av det absurde og kompromissløse. Høsten 1993 var jeg på en gjenforeningsfest etter sommerens språkreise i Syd-Tyskland. Bortsett fra sommerens følelser som hadde forsvunnet, la jeg særlig merke til en sang over høyttaleranlegget inne på Sentrum Scene. Frank Zappa «Bobby Brown Goes Down». Jeg hadde hørt sangen på radio før, men aldri klart å knagge sangen på en bestemt artist.

Musikkblogg_Sheik #1-k
ONKEL FRANK: Frank Zappa lærte meg å sette pris på det absurde og komplekse i musikken. Det begynte med en sjeik. Foto: Martin Aasen Wright

Sangen lå nok i underbevisstheten siden Ketil hadde mange Zappa-skiver. Han smilte lurt da jeg spilte den høyt i stua for mine foreldre, som nok ikke helt skjønte hva «den fine melodien» faktisk handlet om.

I løpet av tre år hadde jeg kjøpt flere Zappa-album og lest meg opp på komponisten og gitaristen. Sanger som «Dinah-Moe Humm», «Don’t Eat The Yellow Snow» og «I Have Been In You» ble hyppig spilt blant venner og på fester. Jeg leste tekstene og om dem, slik at jeg etter hvert forstod hva Frank Zappa skrev om. Det var ikke mange kjærlighetserklæringer.

Frank Zappa vekket min interesse for jazz. Fattern introduserte meg for sin favorittsaksofonist Ben Webster og LP-en «Blue Light». Han sa alltid at «nå kommer stjernedusten» hver gang standardlåten «Stardust» kom.

Saksofon i Brasil

Saksofon ble det instrumentet jeg lyttet mest på når jeg spilte jazz. Stan Getz’ samarbeid med brasilianske musikere på midten av 1960-tallet fikk øynene mine opp for ikke-vestlig musikk. Parallelt med plater som «Jazz Samba», «Getz/Gilberto» og melodiene «So Danco Samba» og «The Girl From Ipanema», oppdaget jeg Brasils svar på Bob Dylan og Paul Simon, Chico Buarque. Foreldrene mine hadde alle disse platene i hylla, da de hadde bodd noen år i Brasil og Argentina.

Jeg ble bergtatt av rytmene, hvordan musikken bare fløt elegant og uanstrengt fremover. Så melodiøst, så dramatisk, så melankolsk.

Stan Getz åpnet veien frem til vibrafonisten Milt Jackson. Bossanovarytmene sendte meg inn i cooljazz og improvisasjon. På slutten av 1990-tallet hørte alle på elektronisk musikk, britpop og Radiohead. Jeg hadde gravd meg ned i jazz og elektronisk. Rock ble nesten aldri spilt.

Fra Paris til elektronika

Etter at jeg så NRK-dokumentaren «Jean-Michel Jarre i egne øyne» i juni 1989, hvor Jarre ble intervjuet i forbindelse med konsertfilmen fra Docklands i London, var mitt mål å få overvære en tilsvarende konsert. 14. juli 1995 iscenesatte Jean-Michel Jarre Eiffeltårnet foran 1,2 millioner tilskuere i fredens og toleransens navn. Bussturen fra Oslo til Paris med 44 menn og tre kvinner var en orgie i Jarre-musikk, dårlig humor og fyll. Konserten overgikk alle forventinger og jeg var i den syvende himmel.

Jean-Michel Jarre – Concert Pour La Tolérance (komplett laserdisc-versjon) (1995):

I årene som fulgte utforsket jeg elektroniske artister som Jarre selv sa han var inspirert av. Air, Leftfield, The Orb, Orbital og Underworld sa i intervjuer på midten og slutten av 1990-tallet at Jarre hadde betydd mye for deres musikk.

Jarres hilsen tilbake var albumet «Metamorphoses», som kom i januar 2000. Det er den siste gode platen fra Jarre og for meg var da en epoke avsluttet. Jeg var ikke lenger en fanatisk Jarre-fan, men musikken gledet meg. Det gjør den ennå.

Etter konserten i Oslo Spektrum høsten 2011 hilste jeg på Jean-Michel Jarre. Tørrvittig fyr. Han signerte 12"-utgaven av Oxygene 4 fra 1989.
MØTE: Etter konserten i Oslo Spektrum høsten 2011 hilste jeg på Jean-Michel Jarre. Tørrvittig fyr. Han signerte 12″-utgaven av Oxygene 4 fra 1989. Foto: Claude Samard
SIGNERT: 1989-utgaven av Oxygene 4. Musikkvideoen til denne singelen ble ofte vist på NRK. Pingviner som går i takt med musikken.
SIGNERT: 1989-utgaven av Oxygene 4. Musikkvideoen til denne singelen ble ofte vist på NRK. Pingviner som går i takt med musikken. Foto: Martin Aasen Wright

Maraton i rockhistorie

Etter Hellas-turen sommeren 2000 sammen med tre barndomsvenner la jeg jazzen på hylla. Jeg hadde nylig kjøpt plater med John Coltrane og Freddie Hubbard, men var lei av alle lydene og klangene. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Hva er det jeg ikke har hørt særlig på? Svaret var enkelt: Rock.

Til tross for min lidenskapelige musikkinteresse kjøpte jeg ikke store kvanta med plater før alle andre sluttet å kjøpe CD-er på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg kjøpte min første plate, en LP, da jeg gikk i sjetteklasse. Butikken het Platebaren på Grønland og platen var «Rendez-vous» med Jean-Michel Jarre. CD-er har jeg kjøpt siden 1991. Frem til 2002 plukket jeg aldri flere plater med meg enn de jeg klarte å høre på de nærmeste ukene. Nå er det helt annerledes. Nå fyller jeg opp hylla og henter frem platen når jeg kjenner på meg at jeg vil høre på den. Jeg vet jo hva jeg vil ha.

I årene 2002-2005 kjøpte jeg inn alle, eller de fleste, plater med store rock- og popartister som jeg liker og som jeg enten ikke hadde plater med eller hadde for få med.  Jeg hadde ikke så mye Bowie fra før. Jeg fylte opp hylla. Jeg kjøpte The Who, Led Zeppelin, Rolling Stones, The Beatles og solo-Beatles og Pink Floyd.

Jeg oppdaget band som Pixies, Pavement og Velvet Underground. Jeg gikk på Mono, hadde «smultring» og hørte ukjente band spille konsert.

En gang i 2005 spilte jeg Milt Jackson og John Coltrane igjen. Hvem manglet?

Right Off, Miles

Den første Miles Davis-platen jeg anskaffet meg var ikke «Kind Of Blue», men «Bag’s Groove» som Miles Davis spilte inn med Milt Jackson.

Musikkblogg_Jack Johnsen #3-k
RIGHT OFF: Miles Davis. Foto: Martin Aasen Wright

Etter at jeg ble hekta på Miles, har mitt syn på musikk endret seg drastisk. Før var det melodien og soloen. Nå er det helheten. For Miles definerer musikken innledningsvis og introduserer sine samspillere, hans band bygger opp dynamikken, Miles svarer, bandet utvider lydbildet og Miles avrunder det hele.

I ettertid kan jeg se at noen av de artistene jeg hørte på i yngre år kan ha noen av de samme elementene i sin musikk, men ikke i den grad og på den måten Miles Davis gjorde det. Denne oppdagelsen førte til at jeg ble så opptatt av Miles’ musikk, nesten på linje med Jarre, at jeg bare måtte kjøpe inn alt. Jeg har ikke absolutt alt ennå, men jeg nærmer meg.

I mange år ønsket jeg meg i det minste én kamerat som jeg kunne dele musikkinteressen med, en som skjønte min entusiasme og hva jeg snakket om. Nå er jeg så heldig at jeg kjenner opptil flere. Miles Davis er den første musikken jeg har klart å introdusere for en annen person på en slik måte at jeg kjente meg selv igjen.

Sommeren 2008 gikk det voldsomt mye i Miles for mitt vedkommende. Knut Eirik og jeg hadde ranglet på Lorry’s og dro hjem til meg for å drikke whisky og spille David Bowie. Dagen etter satt vi i hver vår stol, med hver vår kaffe og spilte skiver. Helt uanmeldt satte jeg på «Right Off» fra «A Tribute To Jack Johnson». Ansiktsuttrykket og hakesleppet til Knut Eirik glemmer jeg aldri. Siden den gang har vi introdusert og utfordret hverandre til ny musikk.

Gamle sanger om igjen

Vi har hjulpet hverandre med å oppdage musikk vi kjenner til. Knut Eirik har fått meg til å gå dypere inn i platekatalogen til Neil Young, Paul Simon, Peter Gabriel og Talking Heads. I tillegg introduserte han meg for Wilco. Jeg fikk ham til å innse storheten til The Beatles (og Paul McCartney og George Harrison), Lillebjørn Nilsen og Miles Davis.

Første gang jeg hørte Paul Simon var sommeren mellom ungdomsskolen og videregående, i 1992. Bendik hadde kjøpt CD-en med Simon & Garfunkel, «The Concert In Central Park». Jeg likte musikken. Melodiene, rytmen. Men jeg ble aldri hekta.

CENTRAL PARK: Paul Simon trenger ikke lysshow for å samle 800.000 mennesker til konsert. Han tar med seg kassegitaren.
CENTRAL PARK: Paul Simon trenger ikke lysshow for å samle 800.000 mennesker til konsert. Han tar med seg kassegitaren. Foto: Martin Aasen Wright

Første gang jeg hørte Peter Gabriel var høsten 1992. Gabriel var ute med albumet «Us». Hjemme hadde vi fått parabol-TV og jeg så flittig på VH1. Videoene til «Digging In The Dirt» og «Steam» forbauset meg så mye at jeg kjøpte CD-en. Joachim forsøkte ti år senere og få meg til å høre mer på Gabriel, men det var ikke rett tid.

Neil Young og Talking Heads kjente jeg til via mine brødre, men jeg hadde ikke brukt nok tid på deres musikk.

Den gjensidige interessen Knut Eirik og jeg har for musikk har fått meg til å høre på kjent musikk med nye ører. Jeg hører Lillebjørn Nilsen på en annen måte i dag enn for 20 år siden. Den gang så jeg på ham som en visesanger fra Oslo med fine melodier og gode tekster om Oslo. Nå anser jeg ham som en helstøpt musiker og låtskriver, Norges svar på Paul Simon.

Tilbake til rytmene

Jeg har alltid likt rytmer. Når dette skrives har jeg nylig kommet hjem etter to konserter med Paul Simon. To konserter hvor Simon ble gjenforent med de sørafrikanske musikerne som bidro på «Graceland», både platen og den etterfølgende turneen.

Simon har den totale musikkforståelsen, på linje med Miles Davis, men etter en popformel. Det er nynnbare melodier, fengende og rullende rytmer, poetiske tekster og et helhetlig lydbilde. Simon har fått meg til å bli mer opptatt av tekster enn jeg var før. Jeg forsøker å lese tekstene i samsvar med musikken, hvordan ordene passer med melodi og forandringer i lydbildet.

Nei til mp3

Jeg kjøper ennå LP-er og CD-er. Riktignok bruker jeg YouTube og Spotify til å oppdage nye artister eller holde meg litt orientert. Men når jeg kommer hjem for å nyte musikk, må jeg spille musikken slik den er ment fra låtskriverens side. Når musikk treffer meg, vil jeg vite hvorfor. Da kan jeg ikke kun forholde meg til én enkelt sang, på en anonym, digital fil.

For jeg hører ikke på musikk, jeg lytter.

Visst kan jeg spille tre sanger fra et favorittalbum, men når jeg setter meg ned for å lytte – virkelig ta den reisen – da spiller jeg platen, enten vinyl (ja, for øyeblikket har jeg ikke platespiller, men jeg har gode venner) eller CD.

Med andre ord, den komplette musikkopplevelse.

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s