Dato: 19. mars 2009
Sted: Sentrum Scene, Oslo
David Byrne gjorde som David Bowie i 2003. Fremførte sanger han selv likte og valgte vekk publikumsfrieriet. Heldigvis.
Grunnlaget for kveldens konsert var sangene David Byrne hadde spilt inn sammen med Brian Eno, enten alene eller sammen med sitt gamle band Talking Heads. Fjorårets album Everything That Happens Will Happen Today var utgangspunktet, men også Byrne og Enos første duettprosjekt, My Life In The Bush Of Ghosts (1981) og flere album med Talking Heads dannet basisen.
David Byrne åpnet konserten med å si at publikum måtte regne med en rekke låter fra den nye platen, men at han og konsertbandet også ville stikke innom «sanger fra gamle dager, og det som er i mellom, glemmer vi!», til forløsende latter fra publikum. De rundt 1200 gjestene på Sentrum Scene var alt fra unge, nysgjerrige til middelaldrende og antagelige gamle Talking Haeds-fans som omsider fikk sett og hørt sin ungdomshelt.
For dette var ikke bare musikk. Byrne synger som han var 30 år. Han ser ikke så mye eldre ut, heller. Til tross for noe rynker i ansiktet. Men håret er farget gråhvitt. Og formen er formidabel. Under noen av sangene tramper Byrne og bandet i vei på samme måte som i den fantastiske konsertfilmen Stop Making Sense. Byrne har med seg 11 stykker på scenen, alle i hvite drakter, en gitarist, en bassist, en keyboardist, en perkusjonist, en trommis, tre korister og tre dansere. Koristene og danserne hentet frem kassegitaren under enkelte sanger.
David Byrne viet mye plass til den nye platen, samt sanger fra My Life In The Bush Of Ghosts som ikke umiddelbart assosieres med store, gjenkjennelige slagere. Publikum nøt musikken, uten tvil. Men under gamle Talking Heads-sanger som Once In A Lifetime og Life During Wartime reiste alle seg og klappet. Og under ekstranummeret Burning Down The House kokte det.
Jeg hørte konsertplaten Stop Making Sense på midten av 1980-tallet og husker det som noe av det særeste og kuleste jeg noensinne har hørt. Denne kvelden fikk jeg oppleve deler av musikken fra drivkraften selv, David Byrne, i levende live. En stor opplevelse. Ikke bare på grunn av nostalgien, men mest fordi musikken er unik.
Blandingen av afrikanske rytmer, elektroniske lydbilder, funk og punk, ytterst fengende melodilinjer og en særdeles sterk sangstemme fra hovedpersonen. En konsertopplevelse som jeg kommer til å huske resten av livet.