Bedre enn dette blir det ikke. Depeche Mode ga en mørk, tung og dansbar konsert dominert av allsang. Sterke motsetninger, sterke låter. En av de beste konserter jeg har vært på.
Da jeg leste nyheten om at Andy Fletcher døde i 2022 og jeg visste at Depeche Mode ville komme med ny plate, fryktet jeg at bandet skulle bli som Rolling Stones som aldri gir seg. Først trodde jeg albumet «Memento Mori» var en hyllest til «Fletch», som var med på å starte Depeche Mode (under navnet Composition Of Sound) sammen med Martin Gore og Vince Clarke (som sluttet etter den første LP-en i 1981, og Andy Wilder kom inn i 1982), men så skulle det vise seg at det nye albumet var skrevet av Gore under pandemien og at temaene var ensomhet, isolasjon og død.
«Memento Mori» fikk imidlertid en ekstra betydning etter at Andy Fletcher døde. Jeg var klar for konsert! Dette skulle bli mørkt, håpet jeg, og det ble det, slik Depeche Mode på sitt aller beste er, både på plate og konsert.
Konserten var en så soleklar 6-er som det kan få blitt.
Livets mørke sider
Depeche Mode er et legendarisk band i den rette betydning. «Legendarisk» er et slitt uttrykk. Altfor mange artister omtales som legendariske. En floskel.
Kveldens band ga ut sitt første album i 1981, «Speak And Spell», og var et av de ledende band innen new romantics og new wave, eller enklere sagt, elektronisk popmusikk. I motsetning til mange andre samtidige band og artister utviklet Depeche Mode seg og ga ut gode og helhetlige plater gjennom hele 1980-tallet. Faktisk ble skivene bare bedre og bedre, og mer definerende dette tiåret.
En kort og konsis oppsummering av denne delen av musikkhistorien fikk vi gjennom en håndfull låter denne kvelden, alle signaturlåter. Mest av alt handlet konserten om de mørke sidene av livet, og et fullsatt Telenor Arena var med på notene fra start til slutt.
Fra «My Cosmos Is Mine» til «Personal Jesus». «Ghost Again», «Wrong» og «A Question Of Lust».
Alene om motsetningene
Når kun to medlemmer er igjen, og strengt tatt den ene (Martin Gore) kan regnes som fullverdig originalmedlem (Dave Gahan ble med etter at Gore, Clarke og Fletcher hadde startet bandet), kan man stille seg spørsmålet om dette er et band som er tro mot dets historie eller et coverband.
De to konsertband-medlemmene Peter Gordeno og Christian Eigner har vært med så lenge at de har bidratt til å forme Depeche Modes musikalske uttrykk i dag, og Andy Fletcher ble elegant hyllet under «World In My Eyes». Det sies at «Fletch» ikke bidro så mye rent musikalsk de seneste årene på platene, men at han i mange år tok det sosiale ansvaret innad i bandet. Det vil si, han holdt gutta sammen og var diplomaten som roet gemyttene. Litt som Ringo Starr i The Beatles. Ingen ubetydelig rolle vil jeg si. De to kranglefantene Dave Gahan og Martin Gore har åpenhjertig sagt i intervjuer at de etter Andy Fletchers død har kommet nærmere hverandre.
Duetten «Waiting For The Night» var således rørende vakker. Smilet til Martin Gore etter sangen sa alt.
Vokalist Dave Gahan er en showmann i verdensklasse, og han danset og engasjerte 25.000 av oss i to og en halv time. Låtskriver Martin Gore stod stødig i bakgrunnen og spilte. Gordeno og Eigner bandt det hele sammen. For et samspilt band!
Og showet til Gahan. Han er nå over 60, men kan vrikke på rompa mot 25.000 og alle jubler. Midt i all det mørke er det akkurat det vi trenger. En 61-åring som jåler seg mot oss!
Det var dystert, jeg kjente på ensomhet og euforisk glede. Depeche Mode på sitt beste!
Bandet:
- Dave Gahan: vokal (bandmedlem siden 1980)
- Martin Gore: synthesizer, gitar, vokal (bandmedlem siden 1980)
- Peter Gordeno: synthesizer, bass, vokal (turnéband-medlem siden 1998)
- Christian Eigner: trommer, synthesizer (turnéband-medlem siden 1997)
Spillelisten:
- Speak To Me (outro) (playback over anlegget)
- My Cosmos Is Mine
- Wagging Tongue
- Walking In My Shoes
- It’s No Good
- Sister Of Night
- In Your Room
- Everything Counts
- Precious
- Speak To Me
- A Question Of Lust
- Soul With Me (akustisk)
- Ghosts Again
- I Feel You
- A Pain That I’m Used To
- World In My Eyes (dedikert til Andrew Fletcher)
- Wrong
- Stripped
- John The Revelator
- Enjoy the Silence
Ekstra:
- Waiting For The Night
- Just Can’t Get Enough
- Never Let Me Down Again
- Personal Jesus
Låter og album:
- Speak And Tell: 22
- Construction Time Again: 8
- Black Celebration: 11, 18
- Music For The Masses: 23
- Violator: 14, 16, 20, 24
- Songs Of Faith And Devotion: 4, 7
- Ultra: 5, 6
- Playing The Angel: 9, 15, 19
- Sounds Of The Universe: 17
- Memento Mori: 1, 2, 3, 6, 10